Det hender vi i HRS omtaler bøker som vi tror kan interessere våre lesere. Denne gangen har vi tatt en nærmere titt på en bok som topper bestselgerlisten, til tross for at den handler om noe så kjedelig som samfunnsøkonomi. Men når opplaget likevel per 1. februar har passert 50.000 eksemplarer og forsvinner ut fra bokhandlerne like fort som de kommer inn, da må det jo være noe med den.
Og det er det. Bokens forfatter, Martin Bech Holte, har solid økonomisk bakgrunn og har praksis både fra Aker ASA og konsulentselskapet McKinsey. Når han har valgt å kalle boken «Landet som ble for rikt» vil mange av oss ikke-økonomer selvsagt lure på hvordan man kan bli «for rik».
Det finnes folk som har vunnet både to- og tresifrede millionbeløp på lotto som det har gått galt med fordi de ikke har hatt vett på å styre seg selv og har manglet sakkyndig hjelp. Boken handler om hva som kan skje når dette rammer et helt land, vårt land.
Nå er det ikke mangel på profesjonell hjelp til å styre pengesekken som er problemet. Problemet ligger i at de som til syvende og sist bestemmer – det vil si våre folkevalgte politikere – ikke greier å prioritere alle mer eller mindre gode formål som velgerne er opptatt av fordi «penga finns». Og fordi våre politikere stort sett er yrkespolitikere uten noe å falle tilbake på hvis man ikke blir gjenvalgt hvert fjerde år, så er man raus med løftene i valgkampen. Velgernes hukommelse er kort og det er tross alt ikke mange steder man får millionlønn uten påviselig yrkeserfaring fra andre steder, enn i politikken.
Bare spør Erna Solberg som i år satser på gjenvalg for 10. gang og kan skilte med et par år som sekretær i Operasjon Dagsverk og sommerjobb på Akvariet i Bergen.
Tre hovedkapitler
Boken er tredelt. Del 1 har tittelen «En kronglete vei mot et økonomisk mirakel» og omhandler hele perioden fra 1905 til 2013. For de som har sans for å sette seg mer inn i norgeshistorien sett fra et økonomisk ståsted, er denne delen av boken interessant og pedagogisk godt skrevet og – som tittelen viser – omhandler en periode der norske politikere stort sett ikke greide å ødelegge alt for mye.
I del 2 – «Mirakelet glipper» – sier vel tittelen alt. Denne delen av boken starter der Stoltenberg 2-regjeringen går av og Høyres Erna Solberg overtar. Man kan si mye om henne, men man kan vel neppe si at hennes regjeringsperiode har bidratt positivt for folk flest. Det er bare å se på meningsmålingene som viser at Frp nå er landets største parti. Men hva kan man egentlig vente når hun offentlig har sagt at tidligere forbundskansler Angela Merkel er hennes forbilde, den tyske kansleren som har ødelagt sitt eget land mest siden 1945.
Da gjenstår bare del 3 av boken – «Veien tilbake til suksessoppskriften». Og som tittelen antyder – det går an å gjøre noe med det. Bech Holte forteller helt greit hva som skal til for å snu de siste års negative utvikling. Problemet er bare at vi ikke har den type politikere som skal til. De som er kvalifisert gidder ikke å smiske seg opp gjennom partiapparatene for å komme på Stortinget og forhåpentligvis etter hvert havne i regjeringen. Og de som gidder er sjelden de skarpeste knivene i skuffen.
Unntaket som bekrefter regelen, er den overraskende utnevnelsen av Jens Stoltenberg som finansminister. Det fikk til og med Frps leder Sylvi Listhaug til å utbryte at vi endelig hadde fått en finansminister som var kompetent.
Bra i teorien, men hva med praksis?
Selv om den medisinen Bech Holte foreskriver helt sikkert vil kunne gi resultater i form av økonomisk fremgang for det private næringsliv og økt tillit i det internasjonale finansmarkedet slik at kronekursen stiger, så er det slett ikke sikkert at de som havner på Stortinget vil følge rådene.
Det er ikke alltid at de av våre politikere som havner i en posisjon der de får muligheten til å styre hva pengene skal gå til tenker på hva som er samfunnsøkonomisk mest fornuftig. Man er seg selv nærmest og har det med å sende en hilsen hjem når budsjettet skal vedtas.
Et grelt eksempel er da den tidligere ordfører i Fredrikstad, samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap), i 2024 fjernet ferdigstillelsen av den allerede påbegynte utbygging av E18 fra Høvik mot Sandvika og Asker fra Nasjonal Transportplan og i stedet la inn i utbygging av dobbeltspor til Fredrikstad.
Det finnes kritikere
Til tross for salgssuksess og mye godord har boken også fått kritikk. Kritikken går gjerne på at forfatteren har skrevet for positivt om perioden frem til 2013 i Del 1 og for negativt om perioden etter 2013 i Del 2.
Da undertegnede skribent tilhører gruppen Folk Flest, det vil si jurist og ikke økonom, er det vanskelig å ha bastante meninger om hvem som har rett. I stedet anbefales varmt å klikke seg innpå en podkast der forfatter og journalist Ole Asbjørn Ness intervjuer sjeføkonom i Sparebank 1 Markets, Harald Magnus Andreassen. Det er godt anvendte 1 time og 13 minutter.
Ole Asbjørn Ness er for øvrig tidligere journalist i Finansavisen og den som sammen med sin daværende kollega Kjell Erik Eilertsen i 2013 lagde et innvandringsregnskap basert på offentlig tilgjengelige tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Her ble det dokumentert at hver eneste innvandrer gjennomsnittlig kostet skattebetalerne 4,1 millioner kroner. I 2012 var totalkostnadene 125 milliarder kroner.
Det ble årets kalddusj for norske politikere, men tallene kunne vanskelig bestrides – de kom jo fra SSB. Kombinasjonen Ness og Andreassen er vel verdt å høre på – de vet hva de snakker om.
Hva savner vi i boken?
Etter gjennomlesing så er det to ting som fremstår merkelig. Det virker som om Bech Holte behendig har hoppet over de to største stridstemaene i norsk politikk. Om det er for ikke å tråkke noen på tærne er ikke godt å si.
Vi tenker selvsagt på de to gigantiske utgiftspostene som heter innvandring og klima. Skal man ødelegge stemningen i de dannede salonger i Oslo Vest der alle selvsagt stemmer Høire (og der vi som tilhører Folk Flest uansett ikke trives) er det bare å ta opp disse temaene. Men det finnes ingen unnskyldning for å forbigå innvandring og klima i Del 2.
Innvandring – fordi våre politikere ikke ser ut til å ha evne og vilje til å få redusert antallet som dukker opp på en eller annen grenseovergang og forlanger asyl, med de kostnader det medfører. Og som utplasseres rundt om i landets mange kommuner. Kommunene får et fast tilskudd fra Staten i fem år hvoretter asylsøkerne klager på været og flytter til en sentral by på Østlandet der man kan etablere seg blant sine egne. Men da er det de lokale skattebetalere som må ta kostnadene over kommunebudsjettet. De eneste innvandrere Bech Holte omtaler er østeuropeiske arbeidsinnvandrere, som om det er de som er problemet.
Man skulle gjerne ha visst hvor mange kroner den enslige politimannen ved Storskog sparte stat og kommune for da han i 2015, etter at nesten 6.000 påståtte syrere hadde ankommet på sykkel fra Russland, resolutt stengte porten fordi Solberg-regjeringen sviktet.
Vi stusser også over er at forfatteren ikke problematiserer at de fleste av våre politikere tilsynelatende mister alle sperrer når en utgiftspost begrunnes med «klima». Det synes som en sikker vei til (personlig) rikdom er å presentere et prosjekt der det skal produseres en mengde batterier ved hjelp av vindkraft samtidig som det loves flere tusen arbeidsplasser i et grisgrendt strøk. Da spør politikerne bare hvor mange milliarder man ønsker seg. På vegne av alle oss i gruppen Folk Flest hadde det vært interessant å vite om en dyktig økonom som Bech Holte hadde noen tanker om dette, bortsett fra å skrive at
Kost-nytte-vurderinger vil være fundamentale for store veivalg, for eksempel rundt klimapolitikk: hvordan utformer vi politikk slik at vi skaper størst mulig effekt per krone, lokalt og globalt?
Akkurat det skulle man tro de færreste var uenige i.
Anbefaler vi boken?
Ja, bevares. 50.000 kjøpere tar aldri feil. Den slår til og med vår egen Hege Storhaugs «Islam – Den ellevte landeplage». Hos Bech Holte er det mye å lære, samtidig som vi finner en rekke tabeller som på en enkel og oversiktlig måte illustrerer det som står i teksten. For de spesielt interesserte er det dessuten lister med referanser og fotnoter i slutten av boken.
Så får det heller være at Bech Holte har fått en del kritikk fra andre økonomer for hva han skriver. Vi i gruppen Folk Flest får heller takke ham for at han har skrevet en tross alt lettlest og instruktiv bok om et emne som de færreste av oss normalt hadde kastet seg med entusiasme over. For her er det mye å lære, særlig for de av oss som er interessert i norsk historie og hvordan linjene kan trekkes fra 1905 og frem til i dag.
En av bokens kritikere har skrevet at bokens tittel heller burde ha vært «Landet som trodde det var rikt». Og det kan være mye sannhet i det når all rikdommen havner hos staten, mens armoden har spredt seg i kommune-Norge og hos Folk Flest som må betale sin skatt og sine strømregninger med glede.
Vi føler oss ikke helt overbevist om at tidenes gjenoppstandelse siden Lasarus – Jens Stoltenberg – kommer til å gjøre noe med det.
___
Boken kan kjøpes hos Kagge Forlag for kr. 449,00 eller i nærmeste bokhandel
(Fotomontasje: foto Kagge Forlag)