Dobbeltmoralen roper høyt mot enhver som åpner ørene for Espen Barth Eides uttalelser om de nå pågående samtalene mellom USA og Russland i Saudi-Arabia.
– Dette kan vi ikke overlate bare til de to presidentene Trump og Putin, uttalte Eide til NRK da det ble klart at Vladimir Putin har invitert Donald Trump til Moskva.
Selv om Eide var med til sikkerhetskonferansen i München i helgen, var det Jens Stoltenberg som var Norges ansikt utad på konferansen, og ingen bør betvile at den overraskende returen av Aps store stjerne etter at Senterpartiet gikk ut av regjering handler mye om å redde Norges omdømme. Men selv ikke Stoltenberg fikk noen invitasjon til krisemøtet i Paris mandag, der en rekke europeiske stater var samlet for å drøfte situasjonen i Ukraina og sikkerheten i Europa etter at USAs Ukraina-utsending Keith Kellogg lørdag gjorde det klart at Europa blir ekskludert fra fredsforhandlingene mellom Ukraina og Russland.
Eides uttalelser i forkant av konferansen er dog verdt å legge seg på minnet, for Eide mer enn antydet til VG at USA er en trussel på linje med Taliban og Al Qaida.
– Det USA nå gjør, er en måte å brenne opp makt på, sier han til VG.
– Det er basert på en idé om at det å være tøff gir deg masse makt. Det som har gitt oss en fredelig verden, men også betydelig amerikansk innflytelse, blir nå skrudd av av USA. Nå er det de i Washington som nærmest tar ut sikringene fra sikringsskapet, fortsetter han.
I 21 år har Espen Barth Eide vært fast gjest på sikkerhetskonferansen i München.
– Vi har snakket om fremvoksende trusler fra alternative makter som Taliban, Al Qaida og andre som har truet den liberale verdensorden. I år har vi en enda større utfordring, sier han.
Det er uttalelser som selvsagt registreres av våre allierte, og Eides verdensbilde er til fulle egnet til å forklare hvorfor Norge anses stadig mer irrelevant utenfor egne landegrenser.
Ser man tilbake på Eides utenrikspolitiske grep de siste årene, er det enda mer åpenbart hvorfor Jens Stoltenberg er hentet inn for å redde Norges omdømme.
Dobbeltmoralen
Fredag 15. desember 2023, drøye to måneder etter Hamas’ terrorangrep, markerte Eide hvor Norge hadde stilt seg. Mens han i dag forfekter at det er uhyrlig at USAs president samtaler med den russiske presidenten, var tonen en ganske annen da Eide ønsket de palestinske selvstyremyndighetene (PA) velkommen til Oslo.
Under svært strenge sikkerhetstiltak samlet han «Kontaktgruppa for Gaza», opprettet av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), der utenriksministrene i Qatar, Jordan, Saudi-Arabaia og Tyrkia var tilstede, i tillegg til representanter for PA. Eide fastslo med den største selvsikkerhet at det var viktig at voksne folk snakker, så derfor var Israel ikke engang nødvendig part i diskusjonen om hva som skal utspille seg videre i Midtøsten.
– Det er ingen interesse for den type dialog nå, men da må noen andre snakke om dette. For det må være noen voksne hjemme i denne helt forferdelege situasjonen, før det rakner fullstendig, svarte minister Eide til NRK på spørsmålet om hvorfor ikke krigende parter var invitert.
Hans «voksne» adferd siden terrorangrepet mot Israel den 7. oktober har vært å skille Norge fra alle andre nordiske land. Utenriksdepartementet rådet kong Harald om å ikke kondolere Israel etter terroren der 1200 mennesker ble massakrert til døde. Norge flagget aldri i solidaritet med Israel, men heiste det palestinske flagget ved Oslo rådhus. Den norske regjeringen måtte presses godt og lenge før statsminister Jonas Gahr Støre og daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt klarte å uttale at Hamas er en terrororganisasjon. Deretter stemte Norge for en FN-resolusjon om våpenhvile som verken Sverige, Danmark, Finland eller andre allierte i FN ville stemme for, der Hamas-terroren ikke ble nevnt med et ord. Slik har regjeringen fortsatt. Det finnes nå, på dag 501 av krigen, ingen framsatt fordømmelse av at Hamas har brukt sykehus, skoler og privathjem som skjold for terrorvirksomhet, selv ikke etter at regjeringen Støres anerkjennelse av Palestina offisielt trådte i kraft 28. mai 2024. På slutten av fjoråret gikk Eide sågar ut og frontet norsk politikk: Norge som eneste vestlige land gikk inn for å nekte Israel våpen.
Posisjonering
Mens pengekranen har vært åpen for stadig nye millioner kroner inn i Gaza, har vi i gjentatte artikler belyst hvordan utenrikspolitikken under Eide skader norske interesser, blant annet i saken Espen Barth Eide personifiserer uttrykket «alles venn er ingens venn».
Espen Barth Eide risikerer å endre Norges tradisjonelle utenrikspolitiske posisjon på en måte som kan skade både Norges relasjoner til allierte som Israel og USA, samt landets troverdighet som en brobygger i internasjonal politikk. Dette kan også svekke Norges sikkerhetspolitiske posisjon og økonomiske interesser, gitt hvor integrert Norge er i vestlige forsvars- og handelsallianser. At han poserer som en slags MAGA-kjenner er bare nok et bilde av en liten mann med store vyer, der han skal gi inntrykk av at det er mulig å posisjonere seg med både USA og med BRICS-landene på en og samme tid. En sikkerhetspolitikk som går ut på å alliere seg med all verdens diktaturer kan ikke føres uten å distansere seg fra USA.
Når utenriksministeren nå kommer med en svak innrømmelse av for dårlig støtte til Ukraina tidlig i krigen, viser det en vakling der Eide ikke evner å vurdere verdier.
– Dere har hatt tre år på å gjøre mer for Ukraina, for å kunne ha innflytelse på eventuelle fredssamtaler. Hvorfor har dere ikke gjort mer?
– Jeg skal være den første til å si at vi kunne ha gjort mer, men vi har gjort stadig mer i den forstand at man i de første månedene var veldig forsiktige med hva slags militær støtte man ønsket å gi, men etter hvert har alle de barrierene blitt brutt.
– Nå gir man F-16-fly og langtrekkende missiler, så vi har jo gitt enormt mye. Men som sagt, jeg er den første til å si at vi kunne ha gitt mer av det mest avanserte utstyret tidligere, sa Eide til Altinget fredag.
Ser man Eides uttalelser og handlinger opp mot hverandre, er innrømmelsen en form for avstandstaking fra USA snarere enn en klar støtte til Ukraina. For Eide er alt posisjonering.
Norge distanserer seg
Eides fokus på Midtøsten, spesielt i forbindelse med FN-initiativer, oppfattes som en ensidig politikk hvor Norge blir sett som mer kritisk til Israel enn til andre aktører i regionen. Dette kan skade forholdet til USA, som har en sterk allianse med Israel, og kan svekke Norges rolle som en nøytral megler.
Med Trump-administrasjonens retur, som har en tendens til å være skeptiske til multilaterale organisasjoner som FN, kan Eides politikk ses som direkte motstridende. Trump har vært kjent for å sette amerikanske interesser først og kan se på Norges FN-engasjement som en form for motstand mot USAs agenda. Norge har viktige sikkerhetsinteresser i Nordområdene, hvor samarbeid med USA er kritisk. En politikk som oppfattes som å distansere Norge fra USA kan svekke landets sikkerhetspolitiske posisjon i regionen, spesielt i en tid med økt spenning med Russland.
Eides moraliserende utenrikspolitikk, som fokuserer på menneskerettigheter og internasjonal lov gjennom FN, kan komme på bekostning av realpolitikk som prioriterer norske nasjonale interesser. I sum kan Eides tilnærming til utenrikspolitikk, spesielt hans fokus på FN som plattform for norsk diplomati, skade Norges bilaterale forhold til USA ved å plassere Norge i en posisjon hvor vi blir sett som mindre pålitelig eller i mindre grad knyttet til vestlige allianser og sikkerhetsinteresser.
At norske medier spiller på samme banehalvdel som Eide gjør ikke saken bedre. Vi belyste i går i to ulike saker hvordan «alle» før var enige i at krigen kun kan få sin slutt ved forhandlingsbordet, synes Europa nå – ikke minst etter helgas sikkerhetskonferanse – å bli mer enige om at krigen mot Russland må vinnes. I saken Trump-administrasjonen har krenket Europa stilte vi noen spørsmål som definitivt bør besvares med en refleksjon om Eides posisjonering i bakhodet:
Hva er det så vi frykter mest? At Trump faktisk skal få i gang fredsforhandlinger, og dermed sette Europa i et lite flatterende lys, siden vi ikke har klart å bevege krigen en millimeter på tre år, annet enn kanskje til det verre? Eller at krigen skal ende i en «urettferdig fred», der Putin får for mye og Zelenskyj (og Europa) for lite? Og at Trump skal opptre på en slik måte overfor Putin at han blir en enda verre krigshisser, og kanskje ikke bare fortsette å angripe Ukraina (Putin er jo ikke kjent for å overholde fredsavtaler) men også angripe andre land i Europa?
Også i saken Vance, vantro og virkelighetskamp skrev vi om hvordan USAs visepresident J.D.Vance brukte mye taletid på å presisere at demokrati er ikke mulig uten å lytte til hva folket ønsker, og poengterte at europeiske velgere ikke har valgt masseinnvandring. Vance hadde rett i dette, og det er underlig at vår sittende statsminister heller ikke ser ut til å ville ta i dette poenget, men særlig skummelt blir Eides sammenlikning av Trump med Taliban og Al Qaida i lys av hva som reelt sett ble sagt i München. USA er en av Norges viktigste allierte, spesielt innenfor NATO, hvor sikkerhetspolitisk samarbeid er avgjørende. Kritikken kan oppfattes som at Norge distanserer seg fra sine viktigste sikkerhetspolitiske partnere.
Europa i krise
Mens Vance påpeker at Europa er i krise, er han ikke alene om å foreta seg den analysen. Med Eide i USA-fordømmende modus er det verdt å minne om hva Mohammad Tawhidi, også kjent som fredens imam og en tydelig stemme for reformasjon av islam, uttalte tidlig i krigen i Midtøsten – for det er svært relevant for å se storpolitikk generelt, men også for å forstå hvem det er Norge nødvendigvis stiller seg sammen med når Eide fordømmer Trump, og hvordan det ser ut utenfra. Det likner på mange måter på hvordan Vance ser Europa utenfra.
Tawhidi sa rett ut at det ikke er den muslimske verden som er i krise, men Vesten som er i krise. Jovisst har den muslimske verden problemer, men Vesten synes alltid å søke samarbeid med «søpla», fastslo han. Han ramset opp ekstreme grupper, og det er ikke til å unngå å merke seg at en av dem han nevner har blitt fløyet inn til Norge tidligere – i privatfly – den samme gruppen Eide nå sammenlikner Trump-administrasjonen med.
– Abu Dhabi, Emiratene, Bahrain, Aman, Kuwait, det er ingen kriser der. Det er dere som har et problem. Dere dro til muslimske land og importerte den søpla de muslimske landene ville sette i fengsel eller holde unna samfunnet. Dere importerte dem for «billig arbeidskraft». Men islamske ekstremister vil jo ikke jobbe, de vil ha velferdsgoder.
– Det finnes ikke et eneste islamistisk terrorangrep i Polen, fortsetter han, og sier at det er fordi polakkene har vært smarte nok til å føre en politikk der de nettopp ikke importerer problemer.
– I Frankrike utnytter de ressursene sine, i Washington sitter de sågar i kongressen mens de samtidig støtter regimet i Iran. Hvorfor sitter de med hijab i kongressen? Fordi ideologien er søppel. Fra starten av. Når dere importerer det, styrker det, glorifiserer det, så har dere redd opp sengen. Ligg i den, da. Har ekstremismen vokst seg sterkere? Har Vesten blitt svakere? Jeg svarer ja på begge spørsmål, sa Tawhidi.
Vår utenriksminister har indirekte kalt det eneste demokratiet i Midtøsten et barn det ikke er mulig å snakke med, mens han selv er den påstått voksne. Samtidig skal han framstille seg moralsk overlegen USA når det gjelder fredsforhandlinger mellom Ukraina og Russland. Det er fristende å si seg enig med både Vance og Tawhidi. Som man reder, ligger man. Men tro på ingen måte at Barth Eide kan bidra til noen fred, verken i Midtøsten eller Ukraina, det kan han virkelig ikke.
Tørk bort det moralske smilet
I en lang rant på Facebook skriver Kjetil Bøhn at Trump vil klare å forhandle fram fred – til tross for at Eide skremmer om at USA er som en islamistisk terrorgruppe. Analysen er verdt å ta med seg, for høyst sannsynlig får han rett i antakelsene sine.
Om det ikke er et alternativ å la de ta Ukraina bit for bit, må vi sende ukrainerne mye mer og mye mer avanserte våpen. Men selv ideen om pøse på så mye at man slår russerne tilbake, er en mye mer risikabel vei enn den veien Trump har begitt seg ut på.
Ett Russland på retur og en stadig mer desperat Putin er ikke akkurat et scenario fullt av blomster og vuggesang. De har tross alt et enormt arsenal av taktiske atomvåpen og blir de presset til å ta frem det kortet er helvete og to løs. Da bør man virkelig stille seg opp i kø foran bedehusene på Sørlandet.
Ifølge Barth Eide og resten av Europas taktiske elite, skal man ikke gi Russland noe land som tilhørte Ukraina før 2014. Men det er jo bare vås. Krim-halvøya ble gitt som en symbolsk gave for 70 år siden for å markere gjenforeningen av det slaviske folk, og før krigen bodde det bare 7% ukrainere der.
Donetsk og Luhansk er mer borderline, Men det var ca. 40% russere der før krigen, og mye mer nå. Og det er jo også litt av det ubegripelige bakteppet i denne aldeles meningsløse krigen. Kiev-riket, sterkt påvirket av norske vikinger i østerled, strakk seg helt opp mot Moskva i en periode – og deler ble for 150 år siden omtalt som Lille-Russland.
Så at Ukraina må gi avkall på noe land er de fullt ut klar over selv. Alternativet er for farlig. Spørsmålet er hvor mye.
Barth Eide og Co står fast på at Ukraina må få velge å bli en del av NATO selv. Vel, da kan man for skams skyld huske på at det er hovedårsaken til denne krigen startet og at Russland i 1992 ble lovet at NATo ikke skulle bevege seg en meter østover. Nå har riktignok ikke Russland holdt alle løfter og avtaler heller, men de satte altså grensen ved Ukraina.
Og må de virkelig på død og liv være NATO medlem? Er ikke det viktigste de får sikkerhetsgarantier som monner?
Europa krever en plass ved forhandlingsbordet? Hvorfor må vi absolutt det? Er det ikke resultatet som teller? Trump har sagt at Ukraina får plass, og det er vel det viktigste. Kanskje er det også enklere å skulle ta hensyn til kun tre egoer – og ikke et par til. Testosteron-nivået rundt bordet blir sikkert høyt nok.
Trump har gitt bort alt før forhandlingene har startet! Vel, med et utgangspunkt i å ikke gi en meter og full frihet til å velge å bli NATO medlem gir ingen forhandlinger i det hele tatt. Og så er det en kjempefordel ved å sende en fullkommen narsissist til forhandlingsbordet.Blir ikke hans ego tilstrekkelig pleiet, kan han slå totalt kontra og hevne seg på alle måter tenkelige. Det vet nok Putin også, og jeg tipper han er minst like usikker på hvor man egentlig har Trump – uansett hvordan han måtte uttale seg fra en dag til en annen.
Europas sikkerhet er i fare! Kall inn til krisemøte! Hæææ? Har USA sagt at de vil trekke seg ut av NATO? Nei, de har sagt at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Og det er ikke noe Trump har funnet på. Det har hver eneste president siden Obama sagt.
(…) Og selv om russere synes å tåle mer enn de fleste – har det aldri vært en god strategi for eneveldige makthavere at folk går inn i fattigdom og sult.
Det kan også være på sin plass å minne Barth Eide & co på at det er veldig enkelt å reise den aktverdige, moralske og prinsipielle fanen når man sitter til bords med en fem-retters middag i München, Brussel eller Paris. Men vi snakker tross alt om rundt 800.000 drepte i løpet av 3 år.
Det er et blodbad Europa ikke har sett siden andre verdenskrig. Hvilket kan være verdt å ta inn over seg – et sted mellom forrett nummer en og to. Og om – og når – Trump får avsluttet galskapen, er vel resultatet viktigere enn hva vi synes om fyren og politisk kutyme.
Når det skjer skal jeg nominere han til Nobels Fredspris – om han ikke allerede har rukket å gjøre det selv.
I den virkelige verden bør de moralske smilene tørkes ettertrykkelig vekk og fokuset på å bygge opp forsvaret og styrke vår allianse i NATO være førsteprioritet. Så bør regjeringen generelt og Eide spesielt ta innover seg at det kan bli vanskelig for de fleste norske foreldre å sende ungene sine i krig for å forsvare «verdier» som uintegrerbare, voldelige innvandrere og straffeforfølgelse av folk som uttrykker upopulære holdninger på Facebook.
Folk flest ser at det er helt andre krefter som truer Norge enn USA.