Stridens kjerne om Grønland er jordas største øy sin strategiske plassering, som er en del av det nordamerikanske kontinentet. Geografisk er altså Grønland en del av Nord-Amerika, men politisk en del av Europa, eller nærmere bestemt: Danmark.
Man må kjenne fortiden
Grønlands historie er interessant (her fra ulike kilder, særlig Store norske leksikon). Hvis vi går noe tid tilbake i tid ble øya om lag midt på 1200-tallet det som omtales som «en frivillig del» av det norske kongedømmet. Da skal Norge ha sikret seg kontroll med handelen på Grønland. Øya var da langt mer bebodd på grunn av et varmere klima, men rundt år 1300 medførte klimaendringer til at større deler av øya ble belagt med is. I tillegg kom pestpandemien (svartedauen) om lag midt på 1300-tallet, som førte til at kontakten mellom Norge og Grønland (samt Island) ble stadig dårligere. På 1500-tallet kom flere ekspedisjoner til Grønland i forbindelse med leting etter Nordvestpassasjen, ikke minst fra England. På 1600- og 1700-tallet drev særlig engelskmenn og nederlendere omfattende hvalfangst omkring Grønland.
I 1721, merk at Norge fra 1537 til 1814 stort sett var underlagt dansk styre, dro den danskættede norske teologen Hans Poulsen Egede, til Grønland for å starte misjon og et handelskompani. Misjonsvirksomheten som Egede grunnla, ble også starten på den danske (og det som mange også vil skal være den norske, siden vi var underlagt Danmark) koloniseringen av Grønland. De danske kongene oppfattet Grønland som dansk interesseområde, og monopoliserte øya da Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) ble opprettet i 1776. Omkring år 1800 var for øvrig nesten hele Grønlands befolkning kristnet.
I 1862 fikk Grønland et sterkt begrenset indre selvstyre, men den danske stat dominerte hele samfunnet. I 1921 proklamerte Danmark suverenitet over hele Grønland og delte øya inn i tre landsdeler. Men Norge betraktet Grønland som en gammel norsk besittelse (som ble med Norge inn da vi ble underlagt Danmark), og anerkjente ikke Danmarks overhøyhet over de ubebodde områdene på øya. Konflikten ble brakt inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag, som dømte i favør av Danmark i 1933.
Under andre verdenskrig ble imidlertid forbindelsene mellom Grønland og Danmark brutt. Og hvem tok over? Jo, da tok USA over forsvaret av øya og opprettet flyplasser der.
I 1953 ble Grønlands status som koloni opphevet, og øya ble integrert i Danmark som en egen landsdel med to faste representanter i det danske Folketinget. Det medførte igjen til at det indre selvstyret økte, og to år etter ble et eget grønlandsministerium opprettet. Moderniseringen bedret velstanden blant grønlenderne, men skapte også mange sosiale problemer, ikke minst med alkoholmisbruk. Omkring 1970 var en sterkere politisk selvbevissthet utviklet blant innbyggerne. Da Danmark sluttet seg til EF (nå EU) i 1972, hang selvsagt Grønland «med», men det ble et flertall mot medlemskap etter en folkeavstemning på Grønland. I 1988 gikk Grønland ut av EF og fikk status som «oversjøisk territorium».
I 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne for uavhengighet fra Danmark. Selvstyret ble utvidet gjennom «Lov om Grønlands selvstyre af 12. juni 2009», der de to viktigste punktene er:
1) Grønlands rett til å løsrive seg fra Danmark når de selv har lyst, og
2) Grønlands rett til inntekter fra grunnen; det vil si olje og mineraler.
Man må altså kjenne fortiden, for å forstå fremtiden.
Som et ekteskap
Mens langt de fleste fordømmer Trumps ønske om styring, eller rett og slett å kjøpe Grønland, er det ikke riktig alle som ser det på den måten. Noen tør altså å gå mot strømmen, og én av disse er forfatter og journalist Adam Holm. Han spør i Berlingske:
Med hånden på hjertet, hva skal vi egentlig med Grønland? Hvorfor er så mange danske politikere og opinionsledere så opprørt over utsiktene til potensielt tap av det enorme landet i nord?
Holm avviser ikke at Trumps grove kommentarer kan oppfattes både som fornærmende og irriterende, men også påstandene fra visse grønlandske politikere om «folkemord» er utålelige og usanne, fastslår han.
Likevel undres han over diskusjonen om grønlandsk uavhengighet nærmest utløser en «eksistensiell undergrunnsstemning» i Danmark. «Vi snakker om tap av historie, sosiopolitisk kaos og nødvendigheten av geopolitikk. I den danske selvforståelsen er vi uunnværlige for Grønlands ve og vel i all tenkelig fremtid.»
Holm viser til at nylig skrev det tidligere sosialdemokratisk parlamentsmedlem og industriminister Henrik Sass Larsen i Jyllands-Posten at Grønland «er og forblir en del av det danske riket». Uten samarbeid med den danske staten er kulturen og språket til grønlenderne dømt til å forfalle, var Sass Larsens konklusjon. Hans tidligere stortingskollega, Joachim B. Olsen , er kommet med et lignende poeng i B.T. «Grønland er verdt hver eneste krone for Danmark», hevder han og minner i samme sammenheng om at de to befolkninger er gift med hverandre. «Vi er med andre ord familie», påpeker Holm.
Men det må i så fall være en familie som kjenner hverandre dårlig. «Hvor mange dansker kan på stående grunnlag remse opp de fem største byene på Grønland med sine lokale stedsnavn?» spør Holm retorisk, og fortsetter:
Hvem kan huske de tre siste nasjonale presidentene? Hvem kjenner mer enn én grønlandsk forfatter? Hvem vet hvor mange forskjellige språk som snakkes på Grønland? Og hvor mange har selv besøkt landet og opplevd den avsidesliggende landsbykulturen og den barske naturen?
Svaret skjønner nok de fleste – et forsvinnende fåtall.
Kulturforskjeller
Som vi alle vet er det mange ekteskap som ender med skilsmisse, ikke minst ekteskap der parforholdet er utrolig skjevt. Danmark har mer eller mindre gitt blaffen i Grønland i manns minne. Samtidig har danskene, slik Holm viser til, insisterer på – med historien som kronvitne – at Grønland og Danmark har hørt sammen i 300 år. Da i håp om at det vil stoppe debatten om skilsmisse en gang for alle.
Holm minner oss om at den danske kronen regjerte over Norge, Skåne, Halland og Blekinge (samtlige tre sør i Sverige) i mer enn 400 år, samt at Danmarks viktigste katedral lå i Lund (i Skåne). «Vi har for lengst mistet disse besittelser, samt Schleswig, Holstein og Lauenburg, Island, Trankebar, Vestindia og Gullkysten.»
Slik sett blir det historiske argumentet rimelig uinteressant, i alle fall er det mye Danmark kunne påberopt seg – uten at det ville gitt noen legitimitet. Grønland skal stå helt fritt til å velge selv, uten noe press – eller lovnader – fra Danmark.
Det danske skrekkscenarioet er at de mest vanskeligstilte grønlenderne vil synke ned i et bunnløs tilstand uten tilstedeværelse av dansk bistand, sier Holm, og spør: Men hvorfor ikke vi ha tillit til at et fritt og selvstyrt Grønland vil kunne løfte byrdene og organisere samfunnet etter grønlandske normer og verdier?
De er kanskje ikke i samsvar med danske prinsipper, men våre land og kulturer er og vil forbli vesentlig forskjellige.
Nettopp, den kulturelle forskjellen er påtakelig. Det kan vi illustrere med en kommentar fra Harald Stanghelle i Aftenposten 28. februar, som avsluttet med følgende:
Da kan hva som helst skje i spillet om Kalaallit Nunaat – «Menneskenes land» – som grønlenderne så varmt kaller det kalde landet sitt.
Tja, «Kalaallit Nunaat» betyr så langt jeg kan tolke «innbyggernes land». For grønlenderne selv kaller seg inuitter og innflyttere/innvandrere (personer som ikke er innfødte) kan dermed være en kalaallit, men ikke en inuitt. I norsk kontekst ville vel en slik inndeling blitt definert som rimelig kald og avvisende.
Forstår danskene grønlands kultur?
Den enorme forskjellen mellom Grønland og Vest-Europa forøvrig, inkludert Danmark, fortalte den erfarne danske organisasjonspsykologen Mette Lybeck (58) om nylig i danske Weekendavisen.
– Det er ikke bare en elefant i rommet, men en hel dinosaur når man snakker om Grønland og grønlendernes evne til å ta vare på sitt eget samfunn. Det er så mye man ikke kan si, men når snakket om uavhengighet begynner å bli så fremtredende som det er nå, må noen si fra. Både grønlendere og dansker må begynne å snakke om det. Nå gjør jeg det fordi jeg er veldig bekymret.
Hun bekymrer seg altså over de mest vanskeligstilte grønlenderne som kan falle helt gjennom om Grønland skiller seg fra Danmark. Hun forteller om erfaringene og kunnskapen hun fikk i løpet av de nesten halvannet årene hun jobbet på Grønland, som egentlig skulle være tre år – men hun ga opp. Sommeren 2021 dro hun til Grønland for å tiltre stillingen som leder for PPR – Pedagogisk psykologisk rådgivning – i Kujalleq kommune med rundt 6.000 innbyggere.
Allerede hos innbyggertjenesten, der hun skulle fylle ut en obligatorisk oppholdserklæring, fikk hun er forsmak på hva som ventet henne, sier hun.
– Jeg henvender meg til en grønlandsk kvinne i skranken, men hun signaliserer tydelig med kroppsspråket at hun ikke er villig til å hjelpe meg når jeg tiltaler henne på dansk.
Lybeck, med sine 25 års erfaring og en kjernekompetanse i å studere organisasjoner, kulturer og dynamikk, opplevde at i den grønlandske kommunen kunne hun knapt bruke det til noe. Kulturen i grønlandsk forvaltning viste seg å være alt annet enn dialogbasert.
– Det var veldig vanskelig å snakke om og håndtere uenigheter og konflikter. Plutselig kunne det komme en voldsom reaksjon, og løsningen kunne fort være å si opp noen dersom man hadde myndighet til det, eller på annen måte forsøke å anklage og degradere vedkommende. Kulturen var preget av å være konfliktsky eller alternativt konflikteskalerende. Det er derfor en utfordring for en kommunekultur og et politisk system i et samfunn som ønsker å bli mer selvstendig og selvforsynt dersom det billedlig talt er vanskelig å sette seg ned ved det runde bordet og snakke om ting.
Kompetansemangel
Videre viser hun til at kommunens sosialavdeling var utformet for 12 stillinger, men det var kun fire ansatte, der bare én var utdannet sosialarbeider. Tre andre var uutdannet, og en var nylig ferdig med videregående skole og i slekt med sosialarbeideren. I den første perioden hun var der, hadde sosialforvaltningen ingen direktør. Hun hadde fått sparken, men ble senere ansatt på nytt. I kommunen, med rundt 1.500 barn i 2021, var det ikke færre enn 826 bekymringsvarsler fra barnehager, skoler og innbyggere for barns ve og vel på grunn av for eksempel incest, omsorgssvikt eller mangel på mat. Ifølge Lybeck er fortsatt 20 prosent, eller ett av fem barn på Grønland, utsatt for seksuelle overgrep.
Ressursmangelen merket hun overalt, og hun knyttet den nært til mangelen på kompetanse. Videre mener hun det er populært blant mange barn og unge å ha en negativ holdning til utdanning, til dansk språk og dansker. Snakker man om at det krever en innsats å lære noe og at man må øve seg blir det ofte oppfattet som en slags pedagogikk som danskene kommer med og som ikke gjelder for dem.
De lærer for lite faglig i grunnskolen, samt at undervisningen i videregående skole er overveiende på dansk og de har hatt dansktimer fra første klasse, men det er upopulært å lære dansk. De blir mobbet av jevnaldrende hvis de gjør noe ut av det danske språket. Og da var det helt umulig å få noen til å gjøre leksene sine – lekser er et begrep som rett og slett ikke eksisterer, forteller Lybecks mann, som var med og ansatt som biologilærer på den lokale videregående skolen.
Ifølge Lybech er Grønland et veldig vanskelig sted å bo, jobbe og leve i. De later som de har et velferdssystem som det danske, men de har verken ressursene, ferdighetene, kapasitetene eller logistikken. Det er også tabu å blande seg inn. «Selv om barn helt ned til fem år vandret i gatene sent på kvelden i nabolaget der vi bodde, var det ingen voksne som sa noe til barna eller foreldrene deres. Det var rett og slett mislikt å blande seg inn i hverandres saker.»
Hvem tjener på hva?
Man kan lett koble Mette Lybecks erfaringer til danskehat, men spørsmålet er vel heller hvorfor Danmark etter å ha hatt Grønland «under sine vinger» i over 300 år ikke har kommet lengre. Er den grønlandske kulturen rett og lett ikke kompatibel med dansk kultur? Eller hvor mye ressurser har danskene investert i å forstå Grønland? Eller har bare grønlenderne valgt offerrollen? Men hvorfor denne «plutselige» omsorgen for grønlenderne når Trump viser sin interesse for denne enorme øya?
Holm mener at hvis grønlendere utvikler turisme og utvinner en rekke av de sjeldne jordartene og andre mineralene som undergrunnen er full av, er det mulig at de «økonomiske hjulene vil snurre» til fordel for allmennheten. Da kan kanskje amerikanerne, slik som de bidro med kompetanse til Norge da vi fant oljen, bidra til at grønlendere kan nyte godt av egne naturressurser? Dansken har jo bevist at de ikke evner det. Og Lov om Grønlands selvstyre af 12. juni 2009 taler sitt tydelige språk.
I et slikt lys må man kunne si at argumentasjonen om respekt for landegrenser og staters suverenitet, da i dansk kontekst, blir en noe underlig argumentasjon.
Så kan vi snu på det, slik som Holm spør: «Enhver lovgiver på Christiansborg må uunngåelig spørre seg selv: Hvordan styrker den danske tilstedeværelsen i Arktis det danske samfunnet?»
Over 9 milliarder norske kroner i blokktilskudd og øvrige ytelser går årlig til det grønlandske selvstyret; kunne disse pengene i stedet brukes til å styrke dansk luft- og territoriellforsvar, slik Holm mener?
Og 6. april skal det holdes nyvalg på Grønland.