Det er virkelig noe paradoksalt og nesten uforståelig i situasjonen på Gaza. År etter år har palestinerne der, men i enda større grad aktivister helt andre steder, ikke minst her hjemme, beskrevet området som en slags konsentrasjonsleir, med blokader, begrensede muligheter og en livssituasjon som er umenneskelig. Det har vært en utbredt lengsel etter å slippe unna, et ønske om frihet, bedre levekår og muligheter utenfor Gazas grenser.
Nå er Gaza en ruin. Utbombede, sammenfalte boligblokker, ingen steder å finne husly, et enormt behov for å rydde og gjenoppbygge området skriker mot enhver som følger TV-sendingene. Men på samme tid er det nettopp i denne situasjonen grotesk å foreslå at palestinerne fjerner teltene sine fra ruinene og drar andre steder, får vi vite.
Trump foreslår at Gaza kan bygges opp igjen, ikke som det ødelagte stedet det er i dag, men som en slags nytt Abu Dhabi, en skinnende by ved sjøen. Det er en visjon om forvandling, om velstand og utvikling – og en visjon om at arabiske land tar ansvar for palestinske flyktninger. Men denne visjonen blir møtt med avsky. Tanken på at en amerikansk president kan foreslå noe så dristig, så utenfor boksen, virker for mange som en fornærmelse mot palestinsk selvbestemmelse og suverenitet. Det er som om forslaget i seg selv er en hån, en neglisjering av kampen for rettferdighet og en egen stat.
De tause
I summingen fra opprørte politiske kommentatorer, i skyggen av at Jens Stoltenberg kaster stråleglans over regjeringen, er det lett å glemme stemmene vi ikke får høre. Ingen oppskjørtet Line Khateeb fra Palestinakomiteen gjester NRK-studio. Mads Gilbert er taus, han har ikke twitret siden 30. januar, riktignok da også jødehat, men ikke et pip om at vi må hjelpe palestinerne vekk fra ruinene på Gaza. Jan Egeland gråter ikke på skjermen slik han pleier ved humanitære katastrofer, og KrF har ikke framsatt noe krav om 10.000 palestinere til Norge, slik de enstemmig klappet for 10.000 syriske flyktinger i 2015.
Det er ganske enkelt taust. Selv ikke vår sittende utenriksminister, Espen Barth Eide (Ap) er profilert nå – mannen som har ført en så antisemittisk utenrikspolitikk at det har blitt lagt merke til langt utover landegrensene. I praksis har Eide framstått mer som Palestinas utenriksminister enn Norges, noe som bekreftes til fulle dersom man tar en titt på regjeringens nettsider. Oversikten over Eides taler og artikler framstår nær absurd, der 15 av totalt 19 oppføringer siden Hamas gikk til terrorangrep mot Israel oktober 2023, direkte omhandler palestinasaken.
Selv ikke nyslått minister Åsmund Aukrust (Ap), mannen som foreslo at UNRWA, den terrortilknyttede hjelpeorganisasjonen for palestinske flyktinger, skulle få Nobels fredspris, har åpnet hjertet og bedt om at Norge tar imot palestinere med åpne armer.
Visst er det politikk. Da Andreas Motzfeldt Kravik (Ap), statssekretær i Utenriksdepartementet, var skremt ut til å kommentere palestinapolitikken i Dagsnytt 18 torsdag kveld, valgte han som inngang at den israelske utenriksministerens forslag om at Norge bør være mottakerland for frivillige palestinske flyktninger var useriøst. Han framsto ikke spesielt komfortabel idet han måtte fokusere på palestinsk selvbestemmelsesrett og rett til å bo på Gaza, og underlig er det jo ikke. Den humanitære situasjonen i Gaza, der folk har satt opp telt i ruinene, er av den sorten der Ap ellers roper høyt om behov for å ta flyktninger hit til Norge.
Tor Wennesland, tidligere spesialutsending til Midtøsten for FN og ambassadør, mannen som tidligere har sendt hjertefølte kondolanser til de pårørende til en drept terrorist, var også hentet til NRK for å uttale seg. Wennesland påsto at det var et «helt useriøst og plagsomt pinlig å få servert» fra amerikansk hold. Han kunne fortelle at Hamas, slik vi har sett dem ved overlevering av israelske gisler, bare er spill for galleriet, og at Hamas i praksis er «grundig slått militært». «De er ikke en militær trussel mot Israel sånn som de er nå», fastslo han, stikk i strid med hva som vites om hvordan Hamas rekrutterer stadig nytt personell. Samme Wennesland innrømmer uten blygsel at FN nektet sivile palestinere en mulighet til å flykte i sikkerhet fra kamphandlingene i Gaza.
De hittil påstått folkemyrdede palestinerne får pent holde seg i ruinhaugen, der har de det best for sakens del, forstår vi. Som Elliot Kaufman skriver i Wall Street Journal, er «Den humane løsningen, sett i liberalt lys, å ofre enda en generasjon palestinere til permanent flyktningstatus og en evig krig mot Israel. Det er det livet i Gaza gir dem.»
Pent er det ikke.
Evig pisket til utopien om retur
For det handler selvsagt om saken, og ikke om hva slags framtidsmuligheter palestinerne skal få. Den tapte saken, Oslo-avtalen, ligger selvsagt til grunn for at ikke en eneste aktivist ønsker å la palestinerne få andre livsmuligheter enn å være evige flyktninger. Kaufman skriver:
President Trump sjokkerte verden med sitt forslag om å bosette Gazas innbyggere i nærliggende land, men ikke fordi ideen er grusom. Få kritikere bestrider poenget hans om at det ville være til fordel for de fordrevne å rømme fra «rivingstomta» i Gaza og leve i fred i stedet for som kanonføde. Den virkelige forstyrrelsen, etter tiår med det motsatte, er å tenke seriøst på hva det ville bety å sette palestinske liv først i stedet for å ofre dem til den tapte sak i Palestina, slik lederne deres alltid gjør.
Den 19. oktober 2023 foreslo Hamas-leder Khaled Mashal at for å oppnå drømmen om Israels ødeleggelse, og med det et arabisk Palestina fra elven til havet, kan millioner av palestinere måtte dø. Den utsikten plaget ham ikke. År tidligere avviste Yasser Arafat og Mahmoud Abbas fra Palestinas frigjøringsorganisasjon israelske tilbud om anerkjennelse som stat – uten sidestykke for en nasjonal frigjøringsbevegelse – og den palestinske lederen fra 1920- til 40-tallet, Hitler-allierte Amin al Husseini, gjorde omtrent det samme før og ved Israels grunnleggelse.
Som Kaufman påpeker, har palestinske ledere, en etter en, foretrukket at sin egen generasjon lider i stedet for å samtykke til å leve sammen med en jødisk stat i alle deler av det jødiske hjemlandet. Palestina, som Norge under Støre har anerkjent som stat, er unektelig basert på visjonen om å utdrive jødene. Hamas har vært og er fremdeles klokkeklare: De vil gjenta 7. oktober igjen og igjen. De palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden er så upopulære at det ikke tør avholdes valg. Men den vestlige verden spiller med, skriver Kaufman.
FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger ble grunnlagt i 1949. Det var ment å gjenbosette de fordrevne fra den beseirede arabiske invasjonen og deretter oppløses. I stedet gjorde de arabiske og sovjetiske blokkene UNRWA til et permanent internasjonalt engasjement for den tapte saken. Mr. Trumps Gaza-idé er en oppfølging av hans trekk tirsdag da han avsluttet amerikansk finansiering av UNRWA. Han foreslår å gjøre jobben UNRWA aldri ville gjort.
I motsetning til FN-byrået som håndterer alle verdens andre flyktninger, hjelper ikke UNRWA palestinerne med å finne en trygg havn. Dens jobb er å holde dem i evig flyktningstatus i tredje, fjerde og snart femte generasjon. På denne måten forblir de fattige og tettstappet i Gazas permanente flyktningleirer, pisket opp for en endelig retur for å overvelde jødene.
For dette formål radikaliseres palestinere i UNRWA-skoler og brukes av «den internasjonale innsatsen» i reservehæren til de arbeidsløse i stedet for å oppmuntres til å bygge egne institusjoner. Det er formålet med Gazastripen, fra lenge før Hamas ødela den ved å massakrere israelere og deretter slåss fra alle hjem, skoler og sykehus. Det er et lite stykke land, skåret ut av Egypt i 1949 for å holde palestinerne pakket sammen på en armlengdes avstand – som Israels problem. Med UNRWA som tilbyr alle tjenester og blokkerer at dem de skal hjelpe kan bygge for fremtiden, eksisterer Gaza for å fange palestinere inn i krig. Det passer Hamas som hånd i hanske.
Hvordan kan det være at folk som har kjempet for å komme seg bort fra det de kaller et fengsel, nå nekter å dra når muligheten byr seg? Er det frykten for en ny form for fordrivelse, et ekko av smerten fra Nakba, som holder dem fast? Eller er det kanskje en dypere forankring til jorden, en følelse av at Gaza, til tross for alt, er deres hjem, deres identitet? I motsetning til alle andre flyktninger på jorden, inndoktrineres Gazas innbyggere i tanken om at de er født flyktninger. De indoktrineres i hjelpeløshet og jødehat, godt hjulpet av aktører som i alle andre tilfeller roper at #50 er ikke nok – eller som i Syrias tilfelle – «la 10.000 komme hit, de lider».
Dobbeltmoralen er påtakelig. Men dobbeltmoral er som kjent ikke dobbelt så god som annen moral.
Nyansene
På Facebook denne uken ble noen refleksjoner av folkerettsekspert Cecilie Hellestveit mye delt og diskutert. Det er vesentlige tanker å ha i bakhodet, både for kommentatorer, politikere og menigmann:
Her kommer en noe mer sober beskrivelse av USAs forslag om å ta over Gaza for å muliggjøre israelsk tilbaketrekning i fase 2, samt løsninger for en overgangsfase/mer permanente løsninger.
1) Merk at USA ikke er krigførende stat i Midtøsten-konflikten. USA kan dermed ikke «begå krigsforbrytelser». USAs offisielle rolle er å fremforhandle vilkårene for fase to av våpenhvilen. Det er den mest kritiske fasen, og hvor de dramatiske tiltakene lurer. Når USA foreslår løsninger som tvangsevakuering, er det trolig ikke deportasjon i betydningen i GKIV 49 eller TPI.
2) Deportasjon er lov i fred, forbudt i krig. Men forbudet i Genevekonvensjonene retter seg mot krigførende stat/part med kontroll. Under okkupasjon er reglene særlig strenge, og gjelder også tredjestater (her er årsaken til misforståelsen at USA nå medvirker til krigsforbrytelser). Men det gjelder co-belligerent eller andre dependenter. Det gjelder altså IKKE en tredjestat som etter en våpenhvile har fått i formell oppgave av begge partene å bringe frem vilkår for fredelig løsning. Folkeretten blokkerer sjelden for fred. Tvangsevakuering/deportasjon vil skje etter at israelsk okkupasjon opphører. Altså vil Gaza ikke lenger være okkupert (og ikke dekket av GKIV 49), forutsatt at Israel IKKE beholder kontroll i sør.
Vi vet for lite om hvordan organiseringen er tenkt til å kategorisere det amerikanske militæret nærværet per nå (altså om en okkupasjon vil avløse en annen).
3) Dersom USA unilateralt tvinger igjennom en slik løsning «for å oppnå en mer langvarig våpenhvile», er det fortsatt ikke krigsforbrytelser, men saken vil være mer tvilsomt. Her vil konkrete forhold rundt samarbeid og maktbruk avgjøre hvor saken lander. Men vi er langt unna er slikt sted per i dag. Vi kan heller ikke forutsette en mulig vei når vi karakteriserer dette folkerettslig.
4) Det ligger i sakens natur at bosetterbevegelsen og (deler av) Hamas vil motsette seg forslaget. De kan ikke alene opptre på vegne av israelere eller palestinere når forhandlinger mellom partene skal føre fra full krig til fredeligere løsning.
Heldigvis, tror jeg vi kan legge til.
Likefullt er det et farefullt og risikabelt forslag USA kommer med. Her kan mye gå galt.
Farefullt og risikabelt? Det meste i regionen er farefullt og risikabelt, med så mange forhold som kan gå feil at det er vanskelig å få noen oversikt i det hele tatt. Midtøsten er ikke Vesten, Gaza er ikke for Israel og omgivelsene det Strømstad er for Norge og Europa, og selektive tolkninger av menneskerettigheter gir helt andre utslag i regionen enn hva den gjør her hjemme.
I det farefulle og risikable bør i alle fall enhver forsøke å forholde seg til en form for realisme.
Ikke de nye jødene
Det nevnes i det ustanselige at Trumps forslag for de palestinske flyktningene er en klar parallell til nazistenes Madagaskarplan, der det blelagt planer for å tvangsforflytte jøder fra «Det tredje riket» til den franske kolonien Madagaskar. Wikipedia oppsummerer i en godt kildebelagt artikkel:
Den mest iherdige realitetsplanlegning i Hitler-Tyskland skjedde i 1940. Den første konkrete planen ble utarbeidet av Franz Rademacher som i 1940 ble leder for jødeavdelingen ved Auswärtiges Amt, det tyske utenriksdepartementet. Rademacher la 3. juni 1940 (før den franske kapitulasjonen) frem sin plan «alle jøder ut av Europa» for sin sjef Martin Luther. Planen var å styre Madagaskar ved en SS-guvernør underlagt Himmler og Heydrich, og forøvrig gi jødene selvstyre. På denne måten ville jødene kunne brukes som gisler.
Men som alltid i paralleller der man skal snakke om «de nye jødene», utelates forskjellene som er av avgjørende betydning. Det som utelates er målet om fred, velstand og utvikling for palestinerne selv, og det utelates også at tilstanden der arabiske land har hermetisk lukket for palestinere og overlatt dem i Hamas’ hender, i praksis minner langt mer om en allerede iverksatt Madagaskarplan, der de for alltid er fordrevet, for alltid skal brukes som levende skjold og gisler.
Kritikken kommer som på automatikk, og den følger et etablert mønster. Kritikken framsettes ustanselig og har en parallell til generell kritikk av «ytre høyre», der Trump unektelig er plassert. Vi har pekt på det i svært mange saker, blant annet her:
Den stadige undringen i mediene over hvorfor «ytre høyre» får økt oppslutning i Europa, besvares for enkelt av de samme mediene med å foreslå en historisk parallell til 1930-tallet. Det er en logisk feilslutning som mangler tanker om den muslimske voldskapitalen folk reagerer på. Analysen mangler alltid det vesentlige: De nevner aldri noe om at muslimer nyter godt av både rettigheter og goder i de vestlige samfunnene, mens jødene som gruppe ble drevet på flukt og diskriminert på svært mange måter. Den reelle høyreekstreme trusselen kommer fra islam, og økt oppslutning om «ytre høyre» kan enklere forstås som at folk flest er bedre skolert i sin samtid enn både folkevalgte og mediene.
Den reelle trusselen for palestinerne er deres eget groteske styre, de styres av folk som selv er mer enn villige til å ofre dem og som selv gjemmer seg under jorden mens krigen pågår.
Tenker selv
Kaufman konkluderer med en sarkasme:
Det er det mange finner så utålelig med Mr. Trumps idé. Ikke at den ville skade palestinere – den ville hjelpe dem – men at den vil spolere den tapte saken, som, ødeleggende som alltid for palestinske liv, så ut til å blomstre så fantastisk opp fra krigen i Gaza og dødsskvadronenes arbeid 7. oktober 2023.
Trumps intensjoner er et forsøk på å løse et mange tiår langt problem med ukonvensjonelle midler, mens den brede konsensus, inkludert fra internasjonale organer, juridiske eksperter, og til og med noen politiske allierte, er at planen er full av betydelige etiske, juridiske og praktiske utfordringer. Og selvsagt er det er viktig å nærme seg slike planer med et kritisk blikk, med tanke på både de potensielle fordelene og de alvorlige menneskerettighetsimplikasjonene, men da må man i det minste tåle å ta utgangspunkt i realiteter. Realitetene er at verken Hamas eller UNRWA har interesse av at palestinere flest får et bedre liv.
Trumps politiske utspill har vært en seismisk forstyrrelse i den amerikanske – og globale – politiske landskapet. Men skal man forsøke å forstå hvordan utspillet om Midtøsten kan påvirke framtiden, bør man kanskje se på hva som har foregått tidligere, dekket av støyen fra ropende medier og politikere.
Det er et nokså bemerkelsesverdig paradoks som har utspilt seg i amerikansk politikk, hvor venstresiden og store deler av mediene har malt et bilde av Donald Trump som en umiddelbar trussel mot minoriteter og lhbtq+-miljøet. Gjennom år har de advart om at hans politikk og retorikk ville rive ned alt fra rettigheter til sosial fremgang for disse gruppene. Men i en uventet vending viste det seg at blant de som ga Trump støtte og stemmer, finner man nettopp de gruppene som ble advart mot ham.
Dette paradokset illustrerer en kompleksitet i politiske allianser og prioriteringer som ikke alltid følger de forventede linjene. Det viser også at mens enkelte politiske narrativer kan være sterke, er individuelle og gruppebaserte ønsker om økonomisk fremgang, sikkerhet og anerkjennelse av identitet ofte like viktige i valg av politisk støtte. Dette stiller spørsmål ved hvor effektive skremselstaktikker er i lengden, og understreker at politiske valg kan være mye mer nyanserte enn hva som ofte presenteres i mediene.
Mange av Trumps utspill har vært direkte provoserende og bryter med den politiske korrektheten som mange har blitt vant til. Han har utfordret sosiale normer og politiske etiketter, noe som har skapt en deling i samfunnet, men også en mulighet for de som tidligere har følt seg utenfor eller underrepresentert i politikken til å finne sin stemme. Denne sjokkverdien har vært en katalysator for debatt, og i denne debatten har mange blitt tvunget til å tenke selv, kanskje for første gang på mange år. Folk har ikke lenger luksusen av å bare følge med på nyhetene og si seg enige; de må aktivt delta, argumentere og forsvare sine standpunkter. Kanskje finnes det også palestinere som heller vil ha et Abu Dhabi enn en evig tilstand av hjelpeløshet. Tanken er unektelig sådd.