Etter at jeg mot slutten av 2024 publiserte et par artikler om postmodernisme (her og her), er jeg blitt utfordret (særlig av signaturen ‘Logos’) til å redegjøre for min holdning til noen titalls Koran-vers. Dette er min andre artikkel med slike svar, og her vil jeg fokusere på spørsmål som har å gjøre med muslimers forhold til jøder og kristne, samt til Bibelen.
Nye lesere oppfordres til å lese den første artikkelen min, siden det som står her i #2, bygger videre på det stoffet som ble lagt frem i #1.
Forholdet til jøder og kristne
Det er en del Koran-vers som i hvert fall ved første øyensyn ser ut til å indikere at jøder og kristne er på fortapelsens vei, at de har forvrengt innholdet i henholdsvis det gamle og nye testamentet (mer om det nedenfor) og at muslimer aldri må finne på å være venner med, eller stole på, jøder eller kristne.
Tar jeg avstand fra dette? Ja, det gjør jeg.
Er denne typen intolerante Koran-tolkninger et problem innen islam? Ja, det er et stort og alvorlig problem.
I enkelte Koran-oversettelser møter vi dette problemet allerede i kapittel 1, der åpningsbønnen (al-Fatiha) avsluttes slik: «Led oss på den rette vei! Deres vei som Du har beredt glede, ikke deres som har vakt din vrede, eller deres som har valgt den falske lei.» (Einar Bergs norske oversettelse).
Også andre religioner (ikke minst jødedom og kristendom) har forestillinger om at mennesker f.eks. ved sin arroganse, sitt hovmod og manglende ydmykhet kan vekke Guds vrede; at nevnte type holdninger kan resultere i at man havner på gale veier her i livet, samt få problemer i det hinsidige (gjerne omtalt som å «gå fortapt»). Slik sett er det ingen ting oppsiktsvekkende ved de siterte formuleringene.
Men så er det altså noen Koran-oversettere som ikke er fornøyd med å la disse ordene (som de fleste muslimer resiterer hver gang de ber) stå som en generell oppfordring til ydmykhet i eksistensielle spørsmål, men i stedet legger inn sin egen tolkning av nøyaktig hvem det er Gud visstnok sikter til i de avsluttende versene i kapittel 1 (bygd på bestemte tafsir-kilder).
Dette gjelder f.eks. den engelske Koran-oversettelsen fra King Fahd complex for the printing of the Holy Qur’an, utarbeidet av Dr. Al-Hilali og Dr. Muhsin Kahn, som angir (i klammeparenteser i teksten, pluss forklarende fotnoter) at det er nettopp jødene som har vakt Guds vrede, og at det er de kristne som har valgt den falske lei.
Etter mitt syn er dette forkastelig, samt et stjerneeksempel på hovmod og arroganse; jeg oppfordrer alle muslimer til å ta avstand fra denne typen sekterisme og intoleranse.
Min tenkning i slike spørsmål tar utgangspunkt i 2:62, som slår fast at oppriktige jøder og kristne ikke har noen ting å frykte. Og jeg legger til grunn at dette verset aldeles ikke er blitt abrogert (altså nullet ut) av 3:85 eller andre Koran-vers, noe jeg har argumentert grundig for i min forrige artikkel.
Alle andre Koran-vers som uttaler seg om jøder eller kristne, må etter mitt syn tolkes i lys av 2:62. Mange lærde er enig med meg i dette (se nedenfor). Samtidig vet vi at det er plenty med hat og intoleranse rettet mot jøder og kristne innen deler av den muslimske ummah. Dette er et stort og alvorlig problem.
Og siden de ulike holdningene til 2:62 (altså om dette verset er abrogert eller ikke) kanskje er det aller mest avgjørende punktet når det gjelder å forstå hvorfor islam på mange måter så å si fremstår som en schizofren religion (svært tolerant eller fullstendig intolerant), tar jeg med ytterligere et moment som bør få muslimer som forkaster 2:62, til å spørre seg selv om de tilhører en ekstremistisk moské eller har latt seg forlede av lærde med en problematisk grunnholdning (siden de foretrekker intolerante Koran-tolkninger).
Saken er den at diskusjonen blant de lærde om hvorvidt 2:62 er abrogert av 3:85 eller ikke, kan spores tilbake til al-Tabari i siste halvdel av 800-tallet, og etter alt å dømme enda lengre tilbake, uten at jeg har sjekket dette siste grundig nok til å kunne utdype ytterligere. Opp gjennom århundrene har dette selvsagt skapt problemer for jøder og kristne, men det har etter min vurdering også bidratt til at den islamske verden i sin tid stagnerte, noe f.eks. Hamza Yusuf og Muhammad Asad formidler uten omsvøp (se drøftelse nedenfor).
I den grad abrogerings-entusiastene har hatt makt og innflytelse, har dette vært en tragedie; ikke bare for jøder og kristne som har blitt dårlig behandlet, og i flere tilfeller ikke tolerert eller til og med forfulgt (noe som dessverre fremdeles er tilfelle); det har også vært en tragedie for muslimene selv, som har hatt berøringsangst vis-a-vis Bibelen, og som dermed har gått glipp av den rike, åndelige arven som er nedtegnet der.
The Study Quran (TSQ) har på side 1769 en fotnote som tar for seg ovennevnte klassiske kommentator al-Tabari (som levde i år 839 – 923) og hans drøftelse av den tvilsomme påstanden om at 2:62 er blitt abrogert av 3:85. I verket Jami al-bayan, 1:369, sier han (hakeparenteser som i TSQ): «Dette bommer [på målet], siden det ikke er tillatt å anvende abrogering på en overlevering som inneholder et [guddommelig] løfte».
Joseph Lumbard
Joseph E.B. Lumbard (født 1969) er en amerikansk muslimsk forsker innen islamstudier og førsteamanuensis i koranstudier ved College of Islamic Studies ved Hamad Bin Khalifa University i Qatar. Han er forfatter, redaktør og oversetter av flere akademiske bøker og mange artikler om islamsk filosofi, sufisme og koranstudier.
Og Lumbard er dessuten en av redaktørene som står bak The Study Quran, der han i tillegg til å delta i oversettelse av Koran-teksten og utarbeidelse av det enorme fotnoteapparatet, også har bidratt med et essay om Koranens syn på åpenbaringshistorien og på andre religioner, primært jødedom og kristendom (side 1765 – 1784). La oss se på noen utdrag fra dette essayet.
Lumbard skriver (side 1768): «Det faktum at andre mennesker har fått forskjellige trosretninger og ritualer for å minnes og tilbe Gud, gir dermed en mulighet til å se forbi ytre forskjeller og verdsette mennesker for det Koranen anser som viktigst – graden av deres ærbødighet og fromhet overfor Gud. I denne ånden irettesetter Koranen dem som likestiller ytre handlinger med selve troen: [her henviser han til 9:19 og 5:48].»
Under overskriften «Den opprinnelige normen», skriver Lumbard (side 1772, skrifthenvisninger i original): «Sett i dette lys er den underliggende substansen i den menneskelige tilstanden den adamittiske naturen før fallet, en natur som gjør at man alltid er bevisst den tidløse pakten med Gud. I Koranen blir [Adams tilstand før fallet] referert til som fiṭrah, den opprinnelige normen. Det er for å bringe menneskene tilbake til denne opprinnelige normen, denne iboende likevekten, at alle religioner er formet. Men over tid mister menneskene av syne denne virkeligheten og leser sine fordommer og tilbøyeligheter inn i religionen [se f.eks. 2:75, 78–79, 85, 146; 3:78, 187; 5:13, 41, 68; 45:16–17]. Dermed begynner religioner å bli sett på som absolutte i seg selv, snarere enn som veier til det Absolutte.»
Litt senere i samme hovedavsnitt skriver Lumbard (TSQ, side 1773):
Sitat:
«For å minne menneskene på at blind etterfølgelse av en bestemt religiøs form ikke er det endelige målet for religiøs praksis, sier Koranen: «De mest edle blant dere for Gud er de mest gudfryktige av dere» (49:13). En slik edelhet, gudsfrykt, fromhet og hengivenhet uttrykkes i kvaliteten av underordning som tilskrives profeten Abraham: «Og hvem er bedre i religion enn den som bøyer seg i ydmykhet innfor Gud, er dydig, og følger Abrahams lære som en ḥanīf?» (4:125). [Hanif er et arabisk ord som betyr ‘en som heller mot sannhet og det som er rett’, o.a.]
Koranen pålegger derfor: «Vend ditt ansikt mot religionen som en ḥanīf, og vær ikke blant avgudsdyrkerne» (10:105; jf. 22:31, 30:30), og refser alle som unnlater å følge Abrahams vei: «Og hvem vender seg bort fra Abrahams lære, unntatt en tåpelig sjel? Vi valgte ham i denne verden, og i det hinsidige skal han være blant de rettferdige» (2:130).
Abraham ble ikke utvalgt fordi han fulgte en bestemt troslære eller praksis, men fordi han fullstendig underordnet seg Gud: «Da hans Herre sa til ham: ‘Underordne deg!’, sa han: ‘Jeg underordner meg Herren over alle verdener’» (2:131). På denne måten kan den grunnleggende realiteten av underordning ikke begrenses til én enkelt form; snarere er det slik at universell, ikke-sekterisk underordning er en forutsetning for å overholde Guds pakt, og den eksisterer før den religionen som bærer navnet «underordning» — islām.
For både muslimer og ikke-muslimer i dag refererer islām til den etablerte religionen til dem som følger Muhammed. Men i sin opprinnelige koranske betydning refererer det til alle menneskers underordning under Gud, og den holdningen av hengivelse som anses å være iboende i sann tro. Denne universelle, før-sekteriske underordningen presenteres gjennom hele Koranen som essensen av all religion.»
Sitat slutt.
I hovedavsnittet om hvordan Koranen omtaler den kristne pakten, skriver Lumbard (TSQ, side 1779):
Sitat:
«Til tross for disse bekreftelsene av Jesu guddommelig gitte krefter, kritiseres konseptet om Treenigheten i Koranen: «Og si ikke ‘tre’. Slutt med det! Det er bedre for dere. Gud er bare én Gud; ære være Ham» (4:171). Et annet vers er mer strengt og fordømmer dem som hevder at Gud er én av tre: «De er sannelig vantro, de som sier: ‘Sannelig, Gud er den tredje av tre,’ mens det ikke finnes noen gud utenom én Gud. Hvis de ikke avstår fra det de sier, vil en smertefull straff ramme dem blant dem som ikke tror» (5:73).
Dette er imidlertid ikke en direkte fordømmelse av kristen teologi, for treenighetslæren gjør ikke Gud til én av tre, men taler snarere om den treenige Gud, som er både én og tre på en måte som overgår menneskelig forståelse. Sett i dette lys ser vi at 5:73 ikke motsier de ulike formene for ortodoks treenighetslære som har vært dominerende gjennom mesteparten av kristen historie. Snarere ser det ut til at verset motsier grove misforståelser av treenighetslæren, som ville få noen til å tro at det finnes tre guder i stedet for én.»
Sitat slutt.
Det er nok ingen tvil om at Koranen er kritisk til treenighetslæren. Men Koranen er ikke så kritisk som mange islamkritikere (samt muslimske fundamentalister) vil ha det til – bildet er mer nyansert. Muslimer med lite kunnskap både om kristendom og sin egen religion kan være krasse og respektløse i sin fordømmelse av treenighetslæren, men hos beleste og intellektuelt anlagte muslimer i Vesten, møter man vanligvis en ganske annen holdning. Skjønt det finnes grupperinger for hvilke dette ikke stemmer, og mitt inntrykk er at dette særlig gjelder salafister, wahhabister og andre fundamentalister.
Som et eksempel kan nevnes Ziauddin Sardar, som i en av sine bøker kommer inn på dette med treenigheten, og på en vennligsinnet måte skriver om «våre kristne brødre og søstre som til en viss grad har misforstått [han omtaler disse som ‘slightly mistaken’, o.a.]» (sitert etter hukommelsen).
Et annet eksempel er Timothy Winter (Shaykh Abdal Hakim Murad), som jeg presenterte i min forrige artikkel. I 2013 skrev han essayet «The Trinity is Incoherent» i antologien «Debating Christian Theism», som ble redigert av J.P. Moreland, Chad Meister, og Khaldoun A. Sweis.
Ikke så lenge etterpå ble han, med utgangspunkt i sitt bidrag til nevnte antologi, intervjuet av Dale Tuggy, og da uttalte han: «Jeg foretrekker religiøst samarbeid, å finne felles grunn og så videre, heller enn [innbyrdes] konkurranse. Jeg mener egentlig at den virkelige rivalen for hver av oss ikke lenger er hverandre, men snarere nihilismens ånd, fornektelse og global kapitalisme – alt det der. Det er det vi virkelig burde debattere.»
Jeg er blitt spurt om jeg tar avstand fra Koran-vers som antyder at muslimer ikke kan være venner med eller stole på kristne. Mitt svar er at ja, den slags tar jeg avstand fra, hvilket jeg nå har begrunnet.
De aktuelle versene har formodentlig vært relevante i en eller annen konkret situasjon mens Muhammed levde, men da fører det galt av sted om man opphøyer disse til allmenngyldige og tidløse forordninger, slik mange (fundamentalistiske) muslimer dessverre gjør. Dette kalles gjerne «manglende kontekstualisering», og er etter min vurdering et alvorlig problem.
Gai Eaton og Seyyed Hossein Nasr
I forrige artikkel introduserte jeg sufi-tenkeren Gai Eaton (1921 – 2010) og hans bok «Islam and The Destiny of Man». For å forsikre både muslimer og islamkritikere om at Eaton ikke var noen hvem-som-helst i det muslimske miljøet, siterte jeg Seyyed Hossein Nasr (hovedredaktør for The Study Quran) som betegner nevnte bok av Eaton som «et av de viktigste verkene om islam som er blitt utgitt på engelsk.»
En annen interessant og god bok av Eaton er «Remembering God: Reflections on Islam». Forordet er skrevet nettopp av S.H. Nasr, og innledes slik: «Denne nydelig skrevne boken er et rop fra hjertet som er ment å nå ut til hjertene hos lesere på tvers av skillelinjer og grenser som adskiller Vesten og den islamske verden. Det er et verk preget av troens varme og visdommens lys, samtidig som den er skrevet av en troende som hele sitt liv har levd i et miljø karakterisert av skeptisisme, relativisme og mangel på tro. Det er derfor denne boken er en sjelden og dyrebar bro mellom det moderne Vesten og den islamske verden.»
Og på side 151-152 i denne boken skriver Eaton:
Sitat:
«Gud forby at jeg skulle tenke så ille om Ham at jeg legger til grunn at Han, gjennom historien, har tillatt at flertallet av Hans skapninger går på veier som bare fører ut i ødemarken. Gud forby at jeg skulle anklage Ham for å ha tillatt utallige menn og kvinner å ha dyp og oppriktig tro på løgner. Gud forby at jeg skulle anta at Han har oppmuntret en del av dem til å strekke seg mot helgenaktig heroisme under falske guddommers vinger, for siden bare å sende dem i fortapelsen. Når vi står ansikt til ansikt med mangfoldighetens mysterium, med sine tilsynelatende motsigelser og gjensidige utelukkelser, utfordres vi til å anerkjenne Guddommens uendelige storhet. «Gud», skrev Rumi i sin Fihi ma fihi, «er en Konge for hvem én enkelt budbringer ville være utilstrekkelig. Om så alle atomer i universet var Hans budbringere, ville de likevel ikke være i stand til å gjøre Ham godt nok kjent.»»
Sitat slutt.
Ikke bare muslimer, men også kristne eller tilhengere av andre religioner, som mener at de selv er de eneste Gud bryr seg om, og som derfor mener at de har rett til å se ned på dem som tilhører en annen religiøs tradisjon enn dem selv, bør koste på seg litt ettertanke og refleksjon.
Ovenstående sitat fra Eaton og Rumi kan være et godt sted å begynne. La det som et apropos være nevnt at jeg på et dialogmøte i Oslo Domkirke (ca 2016) var glad for å høre at sjefsimam Senaid Kobilica (tidligere styreleder for Islamsk Råd Norge, nåværende styreleder for Muslimsk Dialognettverk) slo fast at «Vi skal være sammen i himmelen» (sitert etter hukommelsen).
Merk ellers at Den Katolske Kirkes Katekisme, §841 sier følgende om Kirkens forhold til muslimene: «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene.»
Og kristne som blåser i hva muslimske lærde måtte mene, og kanskje også har et anstrengt forhold til Den Katolske Kirke, kan jo kontemplere Jesu ord i Johannes 10:16: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.»
A Common Word
I 2007 skrev 138 muslimske ledere et åpent brev adressert til Pave Benedikt XVI og andre kirkeledere. Brevet heter «A Common Word Between Us and You» (se omtale på norsk Wikipedia), vanligvis omtalt bare som «A Common Word» (ACW).
I dette brevet leser vi blant annet det jeg synes er en vakker og fin oppfordring: «Så la ikke våre forskjeller og uenigheter forårsake hat og stridigheter mellom oss. La oss konkurrere med hverandre kun når det gjelder rettskaffenhet og gode gjerninger. La oss respektere hverandre, være rimelige, rettferdige og vennlige mot hverandre, og leve i oppriktig fred, harmoni og gjensidig velvilje.»
Brevet er senere blitt signert av ytterligere noen hundre muslimske ledere. Dessuten har et stort antall kristne ledere gitt det sin tilslutning. En av de 138 muslimske lederne som opprinnelige signerte ACW, er tidligere nevnte Timothy Winter (Shaykh Abdal Hakim Murad).
Kan vi være helt sikre på at alle de hundrevis med muslimske ledere som etter hvert har signert oppropet er 100% oppriktige? Nei, det kan vi ikke. Ingen av oss kan granske folks hjerter og nyrer, og det kan ikke utelukkes at noen av dem som har signert, kanskje tenker mer eller mindre taktisk her. Og muligens vil noen av dem bytte standpunkt dersom de generelle forholdene i vestlige land skulle endre seg, f.eks. med sterkere restriksjoner mot spredning av fundamentalistisk islam. Forandringer i samfunnsklimaet i etterkant av Hamas’ uhyrligheter 7. oktober 2023, kan også bidra til at oppslutningen om vakre festtaleprinsipper blir redusert.
Og kan vi være sikre på at de hundrevis av kristne ledere som har gitt sin tilslutning til ACW, har et realistisk bilde av hva som må til for at harmonisk sameksistens mellom kristne og muslimer skal bli en realitet i Vesten i århundrene som ligger foran oss? Nei, det kan vi ikke. Tvert imot er det grunn til å mistenke at mange av dem er naive i denne typen spørsmål.
Kristne ledere i Vesten har en lei tendens til å mangle bakkekontakt på dette feltet. Og samme hvor horrible utslag vi ser av feilslått innvandrings-, integrerings- og kriminalitetspolitikk i det ene vestlige landet etter det andre, holder de fleste kristne ledere (så langt jeg kan registrere) fast ved en grunnholdning som oppsummeres i det mildt sagt naive slagordet fra 1980-tallet som sier «ja til et fargerikt fellesskap».
Menneskelige kulturer og samfunn er komplekse størrelser; vi kan ikke la politikk for de viktigste og mest følsomme områdene bli utformet på grunnlag av ønsketenkning og bortforklaringer, slagord og overforenklinger.
Sier Koranen at de kristne har korrumpert Bibelen?
La oss nok en gang konsultere Joseph Lumbard og hans essay om Koranens syn på åpenbaringshistorien og på andre religioner i The Study Quran (side 1767):
Sitat:
«Fra et koransk perspektiv finnes det dermed ulike måter å ære og tilbe Gud på for forskjellige menneskelige samfunn. Gud har ikke åpenbart én lov, men mange lover, og til hver lov svarer en bestemt vei basert på utførelsen av riter som er særegne for den formen for tilbedelse:
«For hvert samfunn har Vi fastsatt en rite de skal utføre; så la dem ikke krangle med deg om denne saken. Og kall til din Herre. Sannelig, du følger en rett ledelse. Og hvis de strides med deg, si: ‘Gud vet best hva dere gjør. Gud vil dømme mellom dere på Oppstandelsens dag om det dere pleide å være uenige om.’» (22:67–69)
Andre vers gjentar at Koranen bekrefter tidligere åpenbaringer og til og med tidligere religioner (f.eks. 2:97; 3:3; 10:37; 35:31; 46:30). (se fotnote 5 nedenfor)
Tanken om at tidligere skrifter har blitt opphevet i den forstand at de er blitt ugyldige eller så sterkt forvrengt at deres budskap ikke lenger gjenspeiler de opprinnelige læresetningene, slik noen muslimer hevder (se fotnote 6 nedenfor), ser ut til å motsies av vers som 5:43: «Og hvordan kan det ha seg at de kommer til deg for dom, når de har Toraen, hvori Guds dom finnes?» og 5:68: «Si: ‘Å Skriftens folk! Dere har intet å stå på før dere overholder Toraen og Evangeliet, og det som har blitt sendt ned til dere fra deres Herre.’» Tilsvarende sier 5:47 om kristne: «La Evangeliets folk dømme etter det som Gud har sendt ned deri.»
Det ville være selvmotsigende for Koranen å tale om gyldigheten av å dømme etter Toraen og Evangeliet hvis den samtidig skulle hevde at disse skriftene har blitt opphevet eller forvrengt i for stor grad. Det ville heller ikke gi mening å si at religionene som disse skriftene gjelder for, er avskaffet, eller var avskaffet på den tiden Koranen ble åpenbart, for det er de metodene som er utviklet innenfor disse religionene, som gir deres tilhengere muligheten til å dømme i samsvar med dem. Hvis tidligere religioner ble opphevet ved Koranens åpenbaring, ville det være usannsynlig at Profeten Muhammad ble bedt om å søke deres råd, slik det sies: «Spør Påminnelsens folk, om dere ikke vet.» (16:43; jf. 21:7)
Fotnote 5: Flere vers omtaler også Jesus som en som bekrefter det som kom før ham (3:50; 5:46; 61:6), og Moses sies å bekrefte det som allerede var hos hans folk, dvs. Toraen (2:41, 89, 91; 4:47).
Fotnote 6: For en diskusjon om muslimer som hevdet at de tidligere skriftene var blitt opphevet, se Camilla Adang. «Muslim Writers on Judaism and the Hebrew Bible from Ibn Rabban to Ibn Hazm» (Leiden: Brill, 1996), kapittel 6.»
Sitat slutt.
Jeg er blitt spurt om jeg tar avstand fra Koran-vers som antyder at de kristne har tuklet med Bibelen, og at denne dermed ikke er til å stole på. Mitt svar er at ja, en slik lesning av Koranen tar jeg avstand fra. Dels støtter jeg meg på Lumbards drøftelse ovenfor, dels støtter jeg meg på omfattende forskning som viser at de mange håndskriftene som inneholder deler av Bibelens grunntekst, i svært høy grad er i harmoni med hverandre (mindre avvik finnes selvsagt).
Hadde kristne i oldkirken gjort endringer i utstrakt grad, ville det i praksis ha vært umulig å skjule dette for ettertiden, bl.a. fordi ingen ville ha klart å gjøre nøyaktig de samme endringene i samtlige håndskrifter rundt omkring i de ulike landene der kristendommen hadde fått fotfeste.
Her er en populærvitenskapelig artikkel om tematikken, skrevet av Edward D. Andrews, hovedansvarlig for den nye bibeloversettelsen Updated American Standard Version (UASV): «What Is New Testament Textual Criticism, and Why Is It Essential for Christians Today?» (fra 2024).
La meg for ordens skyld presisere at jeg ikke tror at Bibelen er ufeilbarlig og hevet over enhver menneskelig svakhet, eller at den ikke er preget av sin samtid og perspektivene til de menneskene som skrev dens ulike tekster. Som tenåring og ung mann ble jeg dessverre opplært i (og omfavnet) en slik ufeilbarlighetstenkning, noe som førte meg ut i en dyp, smertefull og langvarig troskrise, hvilket jeg har tatt et kraftfullt oppgjør med i min bok «Fundamentalistiske favntak» (2015).
Det bør ellers understrekes at de som oversetter Bibelen til norsk, engelsk og andre språk, gjerne kan ta beslutninger både om tegnsetting (som mangler i grunnteksten) og om ordvalg som gjenspeiler deres egne, teologiske preferanser.
Et kjent eksempel i så måte er Romerne 9:5. Er det slik at ordet «Gud» i dette verset peker tilbake på Messias/Kristus, eller peker det på Gud Fader? Norske oversettelser har gjerne valgt den første tolkningen (skjønt 2024-oversettelsen lar tolkningen være mer åpen), mens flere engelske oversettelser velger den siste (spesielt interesserte kan f.eks. konsultere Rom 9:5 i NAB, eller fotnoten til samme vers i studieversjonen av NIV).
Denne typen utfordringer gjør seg gjeldende ved enhver oversettelse av både Koranen, Bibelen og andre gamle tekster.
Mustafa Akyol
Plassen tillater ikke en nærmere drøftelse av Mustafa Akyol og hans tenkning, men han er en såpass sentral figur at han i det minste må nevnes (se Wikipedia for bakgrunnsinfo).
Hans bok «Reopening Muslim Minds: A Return to Reason, Freedom, and Tolerance» er utvilsomt den beste jeg har lest på feltet. Her mener jeg han argumenterer overbevisende for at muslimer tidligere har stått for nettopp fornuft, frihet og toleranse (jf boktittelen), men at dette for om lag tusen år siden langt på vei gikk tapt, som et resultat av teologiske stridigheter der intolerante krefter trakk det lengste strået.
Ikke alle muslimer i Norge har hørt om Akyol, så la meg derfor trekke frem professor Khaled Abou El Fadl, som i hvert fall er noe bedre kjent her i landet. Basim Ghozlan snakker positivt om ham etter å ha hatt ham på besøk, og både Lena Larsen og Shoaib Sultan anbefalte meg i sin tid å lese hans bok «The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists»
El Fadl sier dette om nevnte bok av Akyol: «Denne boken bør være obligatorisk lesning for enhver som vil studere islam eller den muslimske verden».
En annen relevant bok av Akyol er «The Islamic Jesus: How the King of the Jews Became a Prophet of the Muslims». Denne boken er blitt varmt anbefalt av en muslimsk lærd jeg vet at en del muslimer i Norge setter pris på, nemlig Shabir Ally; se hans 11-minutters bokomtale på YouTube.
For øvrig finnes det en interessant podcast-episode der Akyol er gjest hos Jordan B. Peterson.
Islam er i krise
Flere ganger i disse to artiklene har jeg referert til Muhammad Asad og hans Koran-oversettelse og -kommentar. I en av sine andre bøker, «Islam at the Crossroads» (1934), skriver han om «århundrene med fullstendig stagnasjon og intellektuell sterilitet i vårt samfunn» (side 8). Symptomene på at det forholder seg slik Asad her skriver, er mange.
Enhver oppriktig og ærlig muslim bør ta inn over seg at islam har problemer. Og alle mennesker i Vesten, enten de er muslimer eller ikke, bør spørre seg hvordan vi skal klare å forhindre at de problemene som har gjort så stor skade i den muslimske verden opp gjennom århundrene, skal bli overført til oss.
Og om noen tenker at det snart er hundre år siden Asad kom med nevnte kraftsalve, og at hans bekymringer derfor ikke lenger er relevante, vil jeg trekke frem en av den vestlige verdens mest innflytelsesrike muslimske lærde, nemlig Hamza Yusuf, president ved, og en av grunnleggerne av, Zaytuna College. Hans største fan i Norge ser for meg ut til å være forfatter og skribent Usman Rana, som senest i slutten av januar henviste til Yusuf i denne artikkelen: «Som muslimer skal det være selvsagt at vi tar avstand fra vold».
Renovatio er et akademisk tidsskrift utgitt av Zaytuna College, der Hamza Yusuf er redaktør. Da tidsskriftet ble lansert i 2020, skrev Yusuf i sin lederartikkel blant annet følgende: «Det er vår oppfatning at grunnvollene for islams hus stort sett er solide, men at bygningen som rommer denne sivilisasjonen er kraftig forfallent. Den trenger renovering, ikke reformasjon. For å videreføre analogien: Fundamentet er sterkt, men veggene smuldrer, fasilitetene mangler vedlikehold, rørsystemet fungerer ikke lenger, vannforsyningen er stengt, og mange av innbyggerne lider virkelig. Hvor skal vi da begynne?»
Om islams hus trenger renovering eller reformasjon kan man alltids diskutere. Jeg er uansett enig med Yusuf i at problemene er alvorlige, noe vi alle bør ta inn over oss.
Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at også vestlige samfunn har sine problemer, noe som ikke minst skyldes at vi har byttet ut rasjonell tenkning og sannhetssøken med postmodernisme, en intellektuell sykdom som også har rammet mange religiøse fellesskap.
I flere land ser vi da også at motsetningene mellom muslimer og Vesten øker år for år. Ingen bør innbille seg at alt dette vil ordne seg mer eller mindre automagisk.
Konklusjoner
Jeg har nå drøftet en del av de Koran-versene jeg er blitt utfordret til å kommentere. Hva så med de versene jeg ikke har nevnt? Vel, etter min vurdering har det liten hensikt å trette leserne med ytterligere en haug Koran-sitater og tilhørende fotnoter. Det kunne riktignok være interessant å ha tatt med enda noen vers, men denne artikkelen er allerede blitt i lengste laget. Herved setter jeg altså strek for min drøftelse av problematiske Koran-vers.
Leserne behøver uansett ikke være i tvil; som jeg har skrevet flere ganger de siste månedene, tar jeg avstand fra alle fundamentalistiske, fanatiske, intolerante og ekstreme Koran-tolkninger. Og jeg har begrunnet dette ved å henvise til drøftelser som finnes i to av de mest anerkjente Koran-kommentarene på engelsk, nemlig The Message of The Qur’an (MOTQ) og The Study Quran (TSQ), samt flere sentrale muslimske forfattere.
Det følger av det stoffet som er fremlagt, at problematiske Koran-vers jeg har unnlatt å drøfte eksplisitt (f.eks. de såkalte sverdversene), ikke kan tillegges allmenn og/eller tidløs gyldighet. Disse må derfor avvises som grunnlag for utforming av islamsk etikk i vår tid. Den som vil ha mer detaljer om akkurat dette, vil kunne finne det i de kildene jeg har referert, ikke minst MOTQ og TSQ.
Hva hjelper det om det finnes en del muslimske stemmer som er tolerante og inkluderende, når vi ser at problemene bare vokser, vil noen kanskje innvende. Vel, jeg er enig i at situasjonen er vanskelig, samt at den står i fare for å kunne bli prekær i en ikke altfor fjern fremtid. Men hva er det egentlig mine kritikere mener at Norge og andre vestlige land bør gjøre? Skal vi kaste ut noe slikt som 200.000 muslimer fra landet vårt? Et slik prosjekt er formodentlig dømt til å mislykkes – dessuten ville det vært moralsk tvilsomt.
Jeg tror det i grove trekk finnes to muligheter fremover: Enten klarer vi å finne frem til en fornuftig og gjensidig respektfull måte å leve sammen på, eller så får vi problemer – potensielt svært alvorlige sådanne.