Forakten for Trumps Ukraina-utspill er stor og definitivt forståelig. Det finnes vel knapt et redaktørstyrt medium som ikke har manet fram dommedag, og i sosiale medier er det høylytt støtte til Ukraina. Det er harde ord, ord fulle av fordømmelse av Trump og krav om at vi styrker det europeiske landet som ligger der helt øst i vår bakgård.
I Kvartal skrev sjefredaktør Jörgen Huitfeldt nylig at «Betydningen av hvordan Europas rolle i verden nå svekkes kan vanskelig overvurderes. Donald Trump har alltid ment akkurat det han sa: Europa kan ikke lenger lene seg på USA og er ikke en gang verdig en plass ved bordet der Ukrainas skjebne skal avgjøres. Men vi har oss selv å skylde på. Og konsekvensen risikerer å bli en befolkning som også vil kreve en «sterk mann» som leder.» Han ga deretter en god beskrivelse av europeisk Ukraina-støtte og en tilsvarende sørgelig beskrivelse av situasjonen per idag:
Strategien for å møte Russlands fullskala invasjon av nabolandet Ukraina har bestått i å uttrykke seg i sterke ordelag og stable sanksjonspakker oppå hverandre.
Men den virkelig tøffe pakken, den militære støtten, ser ut til hele tiden å ha hatt som mål å hjelpe Ukraina med uavgjort, men ikke vinne.
Det høres ut som en oppskrift på en lang blodig krig som aldri tar slutt. En ikke-løsning som legger til rette for at en «sterk mann av handling» til slutt kan reise inn fra Vesten og «si det som det er»: Dette går ingen vei. Drepingen må stoppe.
Og der står vi nå. Påkjørt, strippet og nærmest behandlet som irrelevant. Europeerne har ved sine egne handlinger, eller mangel på det, gjort seg selv til lette ofre for Trumps innfall, ute av stand til å forsvare den regelbaserte verdensordenen som skal beskytte oss fra en verden der de sterkes rettigheter råder.
Da vi mandag skrev at «Kanskje bør Europa generelt og Norge med sitt manglende forsvar spesielt, la seg inspirere av Zeleskys pragmatisme – for den har han virkelig. Søndag sa han seg villig til åat han er villig til å trekke seg som president for fred i Ukraina. Slik illustrerer han at han ikke er diktator, slik Trump uttalte, men at Urainas suverenitet er hans hovedanliggende. Det pragmatiske i utspillet er å anse suverenitet og fred som seier, og det er et utspill mange kan lære av», ble det skrevet i kommentarfeltet:
«I krigens innledende fase var moralen og kampviljen blant ukrainerne på topp. Men Vesten evnet ikke å smi mens jernet var varmt. Vestens sendrektighet har i stedet beredt grunnen for at russerne etter innledende tilbakeslag i ro og mak har kunnet endre strategi, mobilisere ressurser på nytt og kjøre på for fullt igjen. Uten hensyn til hva de selv måtte lide av tap. Mens uteblivende nødvendig støtte fra Vesten har svekket ukrainernes moral. Ingen bør undre seg over at unge ukrainske menn nå gjør hva de kan for å slippe å bli sendt til fronten. Hvorfor skulle de se noen mening i å kjempe hvis de ikke har tilstrekkelig med utstyr og våpen å kjempe med? Og følgelig ikke kan se noen utsikter til framgang, men vil måtte risikere livet bare for i beste fall å opprettholde status quo på slagmarken?»
I de mange sterke ordelagene og stablede sanksjonspakkene gjenstår et faktum det er vanskelig å komme utenom. Europas historiske betydelige militærmakt er sterkt svekket. Europeere er i særstilling lite villige til selv å krige.
Fra militær kapital til mobbekultur
Europa har en lang historie med betydelig militær makt, som har formet både kontinentet og verden. Man kan tegne en tidslinje fra Romerriket og fram til i dag som viser en formidabel voldskapasitet blant europeere. Romerriket var et av historiens mektigste imperier, og blant de mest potente militære kreftene i antikkens historie, som kontrollerte store deler av Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Via middelalderen og fram gjennom oppdagelsestiden hadde Europa fortsatt betydelige militære kapasiteter, der europeiske makter som Spania, Storbritannia, Frankrike og Nederland bygde omfattende koloniriker gjennom militær erobring. Vi kan hoppe til Frankrike under Napoleon, som demonstrerte Europas militære styrke ved å erobre store deler av kontinentet, før Europa var sentrum for både første og andre verdenskrig. Selv under den kalde krigen var Europa delt mellom NATO og Warszawapakten, begge med betydelige militære styrker, noe som understreker kontinentets militære kapital. Men så gikk det den veien høna sparker med Europas rike tradisjon for militær innovasjon og makt.
I den pågående krigen mellom Ukraina og Russland har Europa ikke engasjert seg direkte militært mot Russland. I stedet har vi gitt økonomisk bistand, pålagt sanksjoner og tilbudt annen støtte til Ukraina. Eller, som Jörgen Huitfeldt formulerer det, «hatt som mål å hjelpe Ukraina med uavgjort, men ikke vinne». Huitfeldt skrev forøvrig videre:
«Da jeg begynte å tenke på denne teksten, som egentlig skulle handlet om Europa, ble noe plutselig så åpenbart: Sverige er et Europa i miniatyr. Verbale kaskader og politisk mobbing er metoder som har vært mye brukt for å prøve å motvirke en virkelighet man ikke vil akseptere. For kanskje den vegringen mot å håndhilse eller debattere med politiske motstandere og i stedet trykke på protestknapper høres litt kjent ut? Modusen går hånd i hånd med nølingen, å handle bare når alle andre alternativer er uttømt.
Komplekset med migrasjon, integrering og kriminalitet er selvsagt det tydeligste eksemplet. Tenk på alle årene som har gått tapt for – i stedet for å se problemene og gjøre noe med dem – å krangle om ordene, nekte å se sannheten i øynene og mobbe de som prøver å gjøre nettopp det.
Det er noen strålende unntak, men felles for disse er at den forutsigbare kritikken fikk pådriverne, i hvert fall de med reell politisk makt, til å trekke seg tilbake. For eksempel krevde daværende Folkeparti allerede i 2002 språkprøver for statsborgerskap. Rasisme! ropte tidens mest innflytelsesrike meningsdannerne og forslaget ble lagt i en møllpose.»
Hvordan ble europeere så forskremte og ute av stand til å handle, selv når handling er åpenbart påkrevd?
Hvorfor?
Frykt for eskalerende konflikter er ingen urimelig frykt, den kan være svært rasjonell og velbegrunnet, og frykt er også et effektivt politisk virkemiddel. Direkte militær intervensjon kunne føre til en bredere konflikt, potensielt involverende atommakter, og det er det selvsagt ikke noe ønske om blant europeere. Avhengighet av USA via NATO er et annet poeng. Europa har tradisjonelt vært avhengig av USA for forsvar, noe som kan påvirke tilnærmingen til krigen mellom Russland og Ukraina. Men det er vanskelig å utelukkende skylde på USA når Europa selv har vært unnfallende overfor hva som har foregått på eget kontinent siden 2014.
Krigen i Ukraina, som eskalerte til full skala i 2022, har røtter i 2014, da Russland annekterte Krim og støttet separatister i Donbas. I denne perioden var grupper som Azov-bataljonen, kjent for nynazistisk ideologi, involvert i kampene. Dette ga Russland en narrativ for å rettferdiggjøre sine handlinger, og nazisme ble dermed en faktor i de tidlige stadiene av konflikten.
Europa, inkludert Ukraina, har en kompleks historie knyttet til nazisme, spesielt under andre verdenskrig. Under krigen ble Ukraina okkupert av Tyskland, og noen ukrainere, som Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), samarbeidet med nazistene. Dette inkluderer deltakelse i Holocaust, som dokumentert i den godt kildebelagte artikkelen Ukrainian collaboration with Nazi Germany. Etter krigen fortsatte noen av disse nasjonalistiske gruppene å kjempe mot Sovjetunionen, og deres arv har påvirket moderne ukrainsk nasjonalisme, og dette har nok i utgangspunktet vært et sårt og vanskelig tema å belyse for europeisk presse etter fullskalainvasjonen i 2022, men det alene er heller ikke nok til å forklare europeisk unnfallenhet. Selv om dagens ukrainske regjering ikke er nynazistisk, har Russland fortsatt å bruke «nazi»-etikett for å rettferdigggjøre invasjonen, noe som viser hvordan historiske narrativer påvirker dagens konflikt.
Økonomiske og politiske begrensninger har vært tydelige siden 2022. Å oppnå enighet blant europeiske stater for direkte militær handling er utfordrende på grunn av ulike interesser og risiko for økonomiske konsekvenser.
Mest kan det likevel se ut til at det er skiftet mot myk makt etter den kalde krigen som er den mest påfallende endringen på vårt eget kontinent. Moderne Europa legger vekt på diplomati, økonomisk makt og kulturell innflytelse fremfor tradisjonell militær makt. Dette reflekterer en strategi der Europas historiske militære kapital ikke brukes direkte, men heller kanaliseres gjennom indirekte støtte. Men først og fremst reflekteres det i hvordan vi som europeere har oppdratt våre unge. De vil gjerne støtte Ukraina, men de vil virkelig ikke krige.
Kravstor fredskultur
Etter andre verdenskrig har Europa utviklet en kultur for fred, med EU som et prosjekt for å forhindre fremtidige kriger gjennom økonomisk og politisk integrasjon. Mange unge har ikke opplevd krig på nært hold, noe som kan redusere villigheten til å kjempe. Unge europeere prioriterer ofte andre bekymringer, som klimaendringer og sosiale rettigheter, fremfor militær engasjement, som vist blant annet i den siste spørreundersøkelsen gjennomført av Gallup International (2024):
Over hele verden er det nå et klart skille mellom det globale Sør/Øst og det globale Nord/Vest i holdninger til beredskapen til å kjempe for landet sitt. Mens borgere i EU (32 % villige til å kjempe), USA (41 %) og Canada (34 %) er mye mindre villige til å kjempe for landet sitt hvis det var en krig, er folk i Vest-Asia (77 %), Midtøsten, hvor spenningen nå også er høy, (73 %) og India (76 %) mye mer klare til å kjempe for landet sitt om nødvendig.
Unntaket i Europa hvor folk uttrykker mer vilje til å forsvare landet sitt personlig hvis det var krig, er i de landene som ikke er med i EU – rundt 60 % der sier de er villige til å kjempe.
Vi skriker høyt, men mangler altså vilje, spesielt i Vest-Europa. Funnene er ikke unike, de understøttes av en rekke liknende undersøkelser.
FEPS og ThinkYoung Survey, som ble gjennomført i 2022, undersøkte holdningene blant 7.367 unge europeere (18–38 år) fra Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia, Spania, Polen og Romania. Den viste at unge er bekymret for krigen i Ukraina og ønsker økt forsvarsbudsjett. Imidlertid ble ikke personlig villighet til å kjempe direkte adressert, det var frykt og krav om mer økonomisk støtte til Ukraina som ble kartlagt.
Artikkelen «For King and country? Europe’s young may not be willing to fight» antyder også at unge europeere kan være uvillige til å kjempe, selv i lys av nåværende sikkerhetstrusler:
Når ukrainere krever ytterligere vestlige våpen, strengere økonomiske sanksjoner eller beslagleggelse av russiske eiendeler, kaster de alltid inn en advarsel – Russlands president Vladimir Putin vil ikke stoppe ved Ukraina.
Vestlige ledere har gjentatt denne jeremiaden, og advart om at på grunn av et irredentistisk Russland er Europa nå inne i det den polske statsministeren Donald Tusk har kalt en «førkrigstid». (Irredentisme er ifølge SNL politikk der man ønsker å gjenerobre eller gjenopprette et land forhenværende territorier eller besittelser, ved at områder som nå ligger i et naboland, innlemmes, min anm.)
(…) På samme måte dukket USAs president Joe Biden opp for et intervju forrige uke og tok en kopi av en tale den russiske lederen holdt i februar 2022, og sa at den illustrerte hvordan Putin ønsker å gjenopprette det sovjetiske imperiet. Han fulgte opp dette ved D-dagens minnesmerker, og trakk paralleller mellom Ukrainas motstand og kampen mot nazistene i andre verdenskrig. «Prisen for ukontrollert tyranni er blodet til de unge og de modige», sa Biden.
Men å sjekke tyranni har en pris, og dessverre er Vestens unge tilsynelatende ikke villige til å betale, konkluderte Jamie Dettmer i Politico.
Og det fortsetter. Rapporten «Eastern Europe’s armies struggle to enlist young people with war not far away«, også fra i fjor, som foregående Politico-artikkel, indikerer at det er vanskelig å rekruttere unge i Øst-Europa, noe som tyder på en generell motvilje mot militærtjeneste. Dette understøtter det som tidlig i denne artikkelen ble referert fra kommentarfeltet:»Hvorfor skulle de se noen mening i å kjempe hvis de ikke har tilstrekkelig med utstyr og våpen å kjempe med?»
IE University og Airbus Defence and Space Rapport fra i fjor, «Next Generation Security: A Study on How Young Europeans Perceive the Defense Sector«, er nesten enda verre, fordi den ikke bare avslører en betydelig avstand mellom unge europeere og forsvarssektoren, men også manglende kunnskap og engasjement, noe som tyder på lav villighet til å delta i militære handlinger.
I alt skrik og skrål over hvor forferdelig Trump og FN-resolusjonen for fred er, er det samtidig tydelig at vestlige europeiske unge har lav villighet til å gå i krig sammenliknet med eldre generasjoner eller historiske normer. Europas historiske militære kapital ikke oversettes til en beredskap for krig blant dagens unge.