Helt siden Donald Trump entret den politiske scenen første gang, har jeg prøvd å forstå meg på hvilken type politiker han er. Det har jeg mer eller mindre gitt opp. Det fremstår nærmest umulig å tolke ham, men én ting skal være visst: Det er usedvanlig lett å hate ham. For det blir vi godt hjulpet av i de fleste mainstream medier (MSM) og i sosiale medier. Journalister, kommentatorer, forskere, eksperter og andre politikere må gjerne mislike denne brautende karen med en helt særegen politisk stil og språk, men jeg undrer meg stadig over hvorfor så få bruker tid, energi og politiske kunnskaper for å prøve å forstå han.
Slik som nå. Der Trumps samtaler, eller samtale, med Putin sendte de første sjokkbølgene inn i Europa.
Trump sa i valgkampen at hvis han ble president, skulle han få slutt på krigen i Ukraina på 24 timer. Alle skjønte (hvis man ville) at «24 timer» var en typisk Trump-sjargong for «raskt», men det vi antakelig også kan være sikker på er at Trump vil prøve å bevise at han kan bidra til å få slutt på denne krigen. Og han er jo ikke akkurat kjent for å ta nederlag med et skuldertrekk.
Hva frykter vi mest?
De europeiske landene har virket rimelig samstemte på at krigen i Ukraina kun kan få sin slutt ved forhandlingsbordet. I alle fall inntil relativt nylig. Men hvis forhandlingsstrategien fortsatt gjelder, fordrer det jo også å få de aktuelle aktørene til forhandlingsbordet. Der har Europa valgt å iverksette en rekke sanksjoner overfor Putin, som er forståelig, men det rimer dårlig med at de samme mener, eller har ment, at krigen kun kan få sin slutt ved forhandlingsbordet.
Frykter vi så at USA og Russland vil trekke linjene for en mulig fredsavtale – mens Europa og Ukraina henvises til å tigge seg en plass? Slik lød i alle fall tonen rett før sikkerhetskonferansen tok til.
La oss vie litt tid til Høyre-leder Erna Solbergs rant på Facebook torsdag 13. februar, fordi den gjenspeilte det mange ga uttrykk for, både av politikere og MSM.
Hun åpnet som følgende:
Ærlig talt. Vi politikere holder ofte igjen, jeg mer enn mange, men ikke i dag.
For det mange av oss har fryktet lenge, er nå i ferd med å spille seg ut foran øynene våre.
I går informerte Trump verden og Ukraina om at han hadde hatt «en god samtale» i halvannen time med mannen som brutalt, ulovlig og uprovosert har overfalt Ukraina – en av USAs og Trumps egne allierte.
Nå skal de, Trump og Putin, møtes i Saudi-Arabia for å forhandle om en slutt på krigen i Ukraina. Ukraina blir involvert «på en eller annen måte», skal vi tro Putins pressetalsmann.
Å tro på fullt og helt på Putins pressetalsmann bør vi antakelig ikke gjøre. Men det burde være åpenbart at Ukraina må involveres i sine egne eventuelle fredsforhandlinger, men kanskje vi må stille spørsmålet om at det ikke var akkurat det Trump prøvde på i samtale med Putin? Det er Putin som må til bordet, og det er neppe en enkel sak, vil jeg tro. Da må det strategier til, og det kan være at det er strategier som det «myke Europa» ikke skjønner seg på? Men Solberg (og co.) ser det ikke fra denne siden, der sees det med Ukrainas og Europas (krenkede) blikk:
Det er Ukraina selv som må bestemme når og på hvilke vilkår de vil forhandle om fred. Ukrainas fremtid er Europas fremtid, og Europas fremtid skal ikke avgjøres ved et forhandlingsbord mellom Putin og Trump alene.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sier at Ukraina ikke vil godta Ukraina-avtaler som inngås uten ukrainsk deltakelse i samtalene.
Det bør heller ikke Norge.
Hva er det så vi frykter mest? At Trump faktisk skal få i gang fredsforhandlinger, og dermed sette Europa i et lite flatterende lys, siden vi ikke har klart å bevege krigen en millimeter på tre år, annet enn kanskje til det verre? Eller at krigen skal ende i en «urettferdig fred», der Putin får for mye og Zelenskyj (og Europa) for lite? Og at Trump skal opptre på en slik måte overfor Putin at han blir en enda verre krigshisser, og kanskje ikke bare fortsette å angripe Ukraina (Putin er jo ikke kjent for å overholde fredsavtaler) men også angripe andre land i Europa?
Hva har Europa bidratt med?
Solberg og mange med henne pratet som om forhandlingene var i gang – uten at Ukraina (og Europa) er med. Det vil jeg kalle å foregripe begivenhetenes gang.
Men hva har så Europa gjort for å få i gang fredsforhandlinger? Så vidt jeg har fått med meg har det heller handlet om mer økonomisk hjel og bistand med krigsmateriell til Ukraina for å fortsette krigen, og at det har tæret på mange økonomier i Europa, mens Norge beskyldes for å profitere på denne krigen.
Solberg med flere har påpekt at «Russland er angriperen og Ukraina kjemper en legitim forsvarskamp», men når Hamas angriper Israel da er det ingen slik legitimitet for Israel. Er dobbeltmoralen at Israel er langt borte, mens Ukraina (og Russland) er veldig nært? Og at dette legitimeres med at Ukraina er del av Europa, og at vi således er forpliktet til å hjelpe Ukraina – som jeg er helt enig i. Jeg har ingenting til overs for diktatoren Putin, men likevel har jeg i nærmere tre år lurt på hva Europa egentlig bidrar med – uten annet enn at flere tusener mennesker ender som slakt på krigsmarken?
Samtidig er Solberg og co. konsekvent opptatt å tolke det til at Ukraina blir satt på sidelinja:
For dersom USA skal forhandle med Russland om Ukraina, uten at Ukraina er til stede, vil det bare belønne Putins aggresjon og oppmuntre til flere angrep.
Dette vil i praksis kunne oppfattes som en blankofullmakt til nye russiske overgrep, som i verste fall også vil kunne ramme oss og våre barn.
Etterretningstjenesten i Norge advarer i årets trusselvurdering om faren ved en fredsløsning på Putins premisser: «En avslutning av krigen på russiske premisser vil styrke Moskvas tro på militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel, og Russland vil kunne gjenoppbygge og anvende landets militærmakt også andre steder».
Det er 100 prosent riktig.
En forhandlet fred må derfor sikre Ukrainas rett til å bestemme over sin egen fremtid, og må gi sikkerhet både for Ukraina og resten av oss i Europa. Putin har vist at han ikke er til å stole på, og Russland har brutt tidligere fredsavtaler.
Dersom Norge hadde blitt invadert av et annet land, hadde vi nordmenn aldri funnet oss i at det var noen andre som skulle bestemme når og på hvilke vilkår vi ville forhandle om fred.
Vi skylder Ukraina det samme.
Står man ikke for dette, så faller man for alt.
Hadde Norge blitt invadert av et annet land, vil jeg anta at vi nettopp hadde forventet at noen ville hjulpet oss til fred, for noen krig kunne vi neppe ført over tid. Ikke har vi et forsvar som er godt nok og de fleste ville antakelig rømt på hytta og gjemt seg. Vi har hatt Europas lengste fredstid, inntil Putin brøt den, så vi vet ikke lengre hva krig er. Vi har heller åpnet for et woke-samfunn der enhver kan oppleve seg krenket over det meste og der MSM stadig vekk vier oppmerksomhet til unge med psykiske lidelser. Dertil må vi innse at USA er vår nærmeste allierte, og i en krig ville vi nok lagt mange egg i kurven til NATO.
Og Norge har jo aldri lagt seg opp i andres konflikter? Er ikke vi å betrakte som en handelsreisende i «humanitært arbeid»? Vel og merke på skattebetalernes penger, men hva vi egentlig har bidratt med er det ingen som med sikkerhet kan si. Tabbene vi har gjort forsvinner raskt i glemmeboka, om de i det hele tatt kommer frem i lyset.
Handling
Jeg kan ikke annet enn å forundres over hvordan Trump klarer å få andre til «plutselig» å åpne opp øynene for realiteter, men de samme ender opp med en navlebeskuende analyse. Akkurat slik vi har en tendens til å tolke Trump, da som «Trump first» bak «skalkeskjulet» MAGA. Vi fôres dag ut og dag inn med all galskapen Trump iverksetter der alt tolkes i verste mening.
Er det bare jeg som er naiv, eller er det mulig å se noe annerledes på det?
Slik som da det ble kjent at Trump vil overta Grønland fra Danmark. Grønlands strategiske beliggenhet og militære betydning for USA er allerede kjent, i tillegg til at øya har vesentlige naturressurser i form av mineraler som stort sett har ligget brakk. Det har de gjort i alle de nærmere 300 år Danmark har hatt sin hånd over landet. Uten at noe har skjedd. Men når Trump vil ha landet, da ble det fortgang i sakene gitt. Nå skulle det både rustet militært opp i full fart og det ble oppgradert til mulighetens land. Kan det ha vært nettopp det som var målet til Trump? For hvor tjent er USA med et Grønland som bare forvitrer? Og nå ble det fart i sakene uten at USA måtte bruke en dollar. Eller er jeg bare naiv?
Så til Trumps samtale med Putin om krigen i Ukraina. Som nevnt er det ikke Zelenskyj som er problemet, det er Putin. Og han er et stort problem, ikke bare for Ukraina og Europa, men for hele Vesten, inkludert USA. Som kjent er Trump alt annet enn fornøyd med Europas sendrektighet for opprustning av Forsvaret, og jeg tillater meg å betvile at han er spesielt imponert over Europas innsats i krigen. Jovisst har Europa brukt mer penger på krigen enn USA, men hvor gyldig blir et slikt argument gitt at Ukraina nettopp er i Europa? Dessuten har Europa i overkant av 742 millioner innbyggere, mens USA har i underkant av 335 millioner innbyggere.
Da sikkerhetskonferansen hadde vart noen timer ble jeg nokså sikker på én ting: Nå kommer «krisemøtene» til å stå i kø. For Europa har utvilsomt fått en felles fiende til (utover Putin), nemlig Trump-administrasjonen. For nå ble det «plutselig» klart at Europa kan bli sittende med et amputert Ukraina uten NATO-medlemskap og uten reelle sikkerhetsgarantier som kan forhindre et nytt russisk angrep. – Vi må handle! ble det nye europeiske språket – og jeg kan ikke dy meg: Det tok bare tre år.
Det lyt skje raskt
Der kjente Frankrikes president Emmanuel Macron sin besøkelsestid, og kalte inn utvalgte europeiske stats- og regjeringssjefer til et hastemøte i Paris i dag mandag. Her er NATOs generalsekretær Mark Rutte og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, samt regjeringssjefer fra Storbritannia, Tyskland, Italia, Polen, Spania og Nederland er invitert. I tillegg representerer den danske statsministeren Mette Frederiksen de nordiske og baltiske landene. Og Frederiksen har ikke lagt skjul på at det er bare én måte å avslutte krigen på, og det er å vinne krigen over Putin. Macron på sin side har for flere år siden tatt til orde for en felles europeisk hær. Så har Storbritannia Keir Starmer uttalt at de er klare til å sende egen – en såkalt fredsbevarende – hær til Ukraina. Han foreslår også at Storbritannia kan spille rollen som brobygger mellom Europa og USA i fredsprosessen for Ukraina. Prøver han å smiske Storbritannia inn i EU igjen?
Så er det ropt om «det groteske» forslaget der Trump har foreslått eierskap til mineraler i Ukraina mot USAs videre støtte. Men det var vel et forslag som i utgangspunktet kom fra Zelenskyj, da han kanskje er en av dem som skjønner seg på Trump. Trump er som de fleste milliardærer, man gir ikke bort noen ting uten å få noe igjen.
Man kan være for eller imot Trump, men min tolkning er at Trump-administrasjonen i alle fall får satt i gang ting. Raskt. Og nettopp sistnevnte er det flere ledere i Europa som nå ser betydningen av. Endelig.
Trump har for øvrig på en av sine siste pressekonferanser (han holder dem kontinuerlig) vært tydelig på at han ville jobbe med atomnedrustning opp mot Putin og Kinas Xi. Han framstår genuint fokusert på fred kontra grusomhetene ved krig. Det kan jo hende at Trump har gjort seg noen fredstanker etter å ha blitt utsatt for to attentatforsøk i valgkampen.