Vantroen spredte seg raskt fredag ettermiddag, og på NRKs Dagsnytt 18 skulle man tro den amerikanske visepresidenten hadde avskrevet alliansen med Europa totalt. Gjennom helgen har både norske og europeiske medier produsert en talløs rekke saker om hvor skrekkelig det var at Vance «ikke nevnte krigen i Ukraina med et ord». Men Vance nevnte både Ukraina og Russland i sin tale. Han gjorde det dog kort, og i den sammenheng med fokus på europeisk sikkerhet og framtidig fred.
– Vi samles på denne konferansen for å diskutere sikkerhet. Og vanligvis mener vi trusler mot vår eksterne sikkerhet. Jeg ser mange fremragende militære ledere her i dag. Men mens Trump-administrasjonen er veldig opptatt av europeisk sikkerhet og mener at vi kan komme til en rimelig løsning mellom Russland og Ukraina, tror vi også at det i de kommende årene er viktig at Europa tar et stort skritt fremover for å sørge for sitt eget forsvar.
– Men trusselen jeg bekymrer meg mest for når det gjelder Europa, er verken Russland eller Kina eller noen annen ekstern aktør. Det jeg bekymrer meg for, er trusselen fra innsiden. Europas tilbaketrekning fra noen av sine mest grunnleggende verdier – verdier som deles med USA, sa Vance.
Og det er dette det reageres på – til det absurde. Talen fokuserte på interne utfordringer i Europa, som Vance anså som større trusler enn eksterne aktører som Russland og Kina. Mangelen på støtte til europeiske perspektiver på sikkerhetspolitikk, spesielt i en tid med krig i Ukraina, oppfattes nær på autopilot som en svekkelse av transatlantisk solidaritet, noe som ikke bare brukes til å piske opp frykt for redusert amerikansk støtte, men som åpenbart skapte en følelse av å bli satt på plass offentlig.
Som barn i store kropper reagerer da også europeiske ledere, for eksempel uttrykte EUs utenrikssjef Kaja Kallas at talen virket som et forsøk på å «starte en krangel,» mens Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius kalte innholdet «uakseptabelt.»
Verdisystemer
Høyre-leder Erna Solberg holdt heller ikke tilbake på Dagsnytt 18. Hun påsto at «det er skremmende å høre Vance si at vi kanskje ikke har noe felles verdisystem» – mens Vance sa at Europa må fokusere på hva det felles verdisystemet faktisk består i. Solberg fortsatte, og hun påsto at «Vance sier at de kanskje ikke skal høre på domstolene». Hvor hun tok det fra, annet enn eget hode, er ikke godt å si, for Vance sa det definitivt ikke. Det han derimot påpekte var hvordan europeiske hatlover gir urettferdige og ekstreme utslag, der folk straffes for å bruke ytringsfriheten.
– Vi må gjøre mer enn bare å snakke om demokratiske verdier. Vi må leve dem. For mange i dette rommet er det innen levende minne at den kalde krigen stilte demokratiets forsvarere mot mye mer tyranniske krefter på dette kontinentet. Og tenk på siden i den kampen som sensurerte dissidenter, stengte kirker og annullerte valg. Var de de gode? Absolutt ikke, sa Vance i sin tale.
Hvordan man ut av dette klarer å sitte igjen med en forståelse av at Vance har sagt at USA og Europa nå har forskjellige verdistystemer får Solberg ta på egen kappe, Vance brukte mye taletid på å presisere at demokrati er ikke mulig uten å lytte til hva folket ønsker, og poengterte at europeiske velgere ikke har valgt masseinnvandring. Vance hadde rett i dette, og det er underlig at vår sittende statsminister heller ikke ser ut til å ville ta i dette poenget.
– Av alle presserende utfordringer nasjonene her står overfor, tror jeg ingenting er mer akutt enn masseinnvandring. I dag er nesten én av fem personer som bor i dette landet, flyttet hit fra utlandet. Det er selvfølgelig en rekordhøy andel. Og tallet er lignende i USA, også en rekord. Antallet innvandrere som kom til EU fra land utenfor EU, ble fordoblet mellom 2021 og 2022. Og selvfølgelig har det økt betydelig siden.
– Situasjonen oppsto ikke i et vakuum. Den er resultatet av en rekke bevisste beslutninger tatt av politikere over hele kontinentet og andre steder i verden gjennom et tiår, sa Vance, og fortsatte med å vise til torsdagens terrorhandling i samme by, da en afghansk asylsøker ropte «Allahu akhbar» og kjørte inn i en folkemengde.
Da statsminister Jonas Gahr Støre ble intervjuet av Dagens Næringsliv etter Vances tale, gikk han en stor runde rundt problemstillingen.
Det er åpenbart for store deler av befolkningen at sosial tillit ikke er forenlig med fremmedkulturell illegal innvandring, mens Støre later som om Vance viste til ukrainske flyktninger.
– Men den økningen av flyktninger til Europa som han peker på, det må jo være flyktninger fra Ukraina. Altså helt nylig, på bakgrunn av en brutal krig i Europas nabolag. Og det synes jeg hadde vært rimelig å nevne. Og også komme inn på at vi faktisk har en fullskala krig, sa Støre videre til DN.
Et gjenkjennbart demokrati
I løpet av helgen og utover morgenen mandag har det som kan krype og gå av politikere og hovedstrømsmedienes kommentatorer stilt seg i kø for å påpeke hvor forferdelig Vances tale var. Det ser også ut til å falle de samme tungt for brystet at Vance fokuserte så stort på ytringsfriheten. For ingen er i tvil om hva som skal leses mellom linjene i det Vance sa, det skal leses som «et angrep på demokratiet».
Men det han sa i klartekst er at hvis europeere forventer at amerikanere skal forsvare Europa for demokratiets skyld, må Europa være gjenkjennelig demokratisk. Et gjenkjennbart demokrati sensurerer ikke innbyggerne sine, ei heller når de har meninger eliten misliker, var budskapet fra Vance.
Vance uttrykte sympati for populistiske partier, som det tyske Alternative für Deutschland (AfD), og kritiserte europeiske ledere for å utestenge slike partier fra politisk dialog. Dette oppleves som en trussel mot det politiske etablissementet i Europa, som ofte ser på slike partier som en fare for demokratisk stabilitet. At en amerikansk visepresident åpent støtter ytre høyre-partier, oppfattes i dag også som innblanding i europeiske valg, noe som skaper uro blant ledere som ønsker å opprettholde nasjonal suverenitet i politiske prosesser – i alle fall når det gagner dem selv.
Så kan man jo vri skallen rundt følgende paradoks: Da Vance påpekte at Tyskland ikke burde avvise AfD, var reaksjonen at Tyskland nettopp er et demokrati og tolket oppfordringen som innblanding i tysk politikk. Som Dagbladet gjengir kritikken fra Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock:
– De eneste som avgjør tyske valg, som i hvilket som helst demokrati, er tyske velgere. Heldigvis bor vi i et demokrati, sier hun.
Og det sier ministeren i landet som har tatt til orde for å forby AfD – anført av Marco Wanderwitz som tilhører CDU, samme parti som Tysklands høyst sannsynlig kommende kansler, Friedrich Merz, tilhører og som nettopp har AfD som sin sterkeste konkurrent. Vi lever sannelig i tolkningenes tid – og de vikarierende motivenes.
– For mange av oss på den andre siden av Atlanteren ser det mer og mer ut som gamle, etablerte interesser som gjemmer seg bak stygge ord fra sovjettiden som «misinformasjon» og «desinformasjon». De liker rett og slett ikke tanken på at noen med et alternativt synspunkt kan uttrykke en annen mening, Gud forby, stemme annerledes eller, enda verre, vinne et valg, fortsatte den amerikanske visepresidenten.
– Dette er en sikkerhetskonferanse, og jeg er sikker på at dere alle kom hit forberedt på å diskutere hvordan dere har tenkt å øke forsvarsutgiftene de neste årene for å oppfylle et nytt mål. Og det er bra, fordi president Trump har gjort det krystallklart at han mener våre europeiske venner må spille en større rolle i fremtiden for dette kontinentet. Vi bruker kanskje ikke ordet «byrdefordeling» så ofte, men vi mener det er en viktig del av å være i en felles allianse. Europa må ta større ansvar mens Amerika fokuserer på verdensområder som er i stor fare, sa Vance.
Hva skal vi forsvare?
Så gjenstår det å se hvor mye ansvar Europa er villig til å ta. Allerede er erkjennelsen sunket inn om at Europa må bygge opp forsvaret for å kunne forvente at USA er den sikkerhetsgarantisten stormakten er gjennom NATO. USA har all grunn til å forvente gjensidighet.
Det man likevel blir sittende med etter å ha hørt Vance og sett det norske kommentariatets reaksjoner, er at det er vondt å få krav om å stable på beina både verdier og forsvar. Da er rapportering mangelvare og dommedagsprofetier raske å ty til. NRKs utenriksredaktør, Sigurd Falkenberg Mikkelsen, beskriver Vances tale som «en tale som for noen år siden heller hadde vært å finne på bortgjemte kroker på internett.»
Det sier mye om hvor virkelighetsfjernt det er i NRK – og NRK er ikke alene. Da jeg snakket med vår etterretningskontakt lørdag, var han ikke mild i karakteristikken:
– Jeg føler dyp og inderlig avsky for Mikkelsen og hans like. «Vi vil ha et USA som lar det skure og gå. Vi må jo tolerere det for Ukraina og klimaet, lizm». Jeg møter den samme sedate holdningen i grønt og blant sivile i FD. «Forsvaret må bare holde ut til US Marines kommer» har vært holdningen i alle år siden 60-tallet. Amerikanerne har ydmykt bedt om mer europeisk deltakelse og innskudd i felles forsvar og blitt avvist igjen og igjen. Jeg har egentlig ventet lenge på slike meldinger som det Vance kom med i går. Det er langt på overtid. De har all grunn til å forvente mer og bedre innsats fra et uvelvillig Europa. Jeg har et inntrykk av at folk på lavere nivå her hjemme egentlig smiler forsiktig under feltlua enn tidligere. Høyere opp i systemet er de like hysteriske som politikerne. Men blant de som sitter i OP og ellers ute i virkeligheten, så skjønner man at «la-det-skure» ikke lenger er gangbart. Når så Støre opptrer som en sutrende representant for den holdningen som Mikkelsen og vi kommer med, bare bekreftes poenget. Vi kan ikke tro at vi har maktkritiske medier som gjør jobben sin eller politikere som skjønner virkeligheten. Håper på en ny vår. Det er allerede en kald krig på gang og vi må velge side.
Høyrepolitiker Mahmoud Farahmand er også et hederlig unntak fra hylekoret. På sin facebookside skriver stortingsrepresentanten:
Hva ønsker vi å forsvare?
Det mest debatterte temaet for journalister, kommentatorer og en del nåværende og tidligere politikere denne helgen har vært den amerikanske visepresidenten, JD Vance, sin tale på sikkerhetskonferansen i München.Uansett hva man måtte om innholdet så stilles Vance et viktig spørsmål. At vi skal forsvare oss mot Russland og Kina og deres allierte er en side av saken, man hva ønsker vi egentlig å forsvare? Hvilke verdier skal forsvares og hva danner grunnlaget for demokratiene våre? Ved å svare på disse spørsmålene vil vi også kunne svare på hvordan vi skal forsvare oss, og hvilke ytre og indre trusler vi og disse verdiene står overfor. Det er ingen tvil om at et sterkt demokrati, med velfungerende institusjoner er den mest effektive og beste styringsformen for utvikling. Globalt er det ingen annen styringsform som har bidratt til å forbedre livet til like mange mennesker som demokrati og markedsbasert økonomi. Nei, det er ikke perfekt, men det er betydelig bedre enn alternativene. Det er også derfor millioner av mennesker ønsker å bo i disse demokratiene.
En ærlig debatt om disse temaene er helt avgjørende for at våre samfunn skal lykkes. Det hjelper lite å peke på en fiende, dersom man ikke vet hva man skal forsvare og ivareta.
Avslutningen av sikkerhetskonferansen var egentlig talende, der Christoph Heusgen, styreleder, oppsummerte konferansen ved å, slik det presenteres på opptaket:
«Fokuserte på skiftende dynamikk mellom USA og Europa, spesielt etter USAs visepresident JD Vances undertrykkelse av ytringsfrihet og undertrykkelse av ytringsfrihet for Europa. Talen utløste betydelig tilbakeslag fra europeiske ledere, særlig den tyske kansleren Olaf Scholz.
Heusgen fremhevet hvordan MSC, opprinnelig en transatlantisk konferanse, nå står overfor en ny utfordring i å opprettholde et felles verdisystem. Han takket spesifikt europeiske ledere og Ukrainas president Volodymyr Zelensky for å stå opp mot Vances kontroversielle uttalelser. I sin tale advarte Heusgen om at fellesskapet mellom USA og Europa kanskje ikke lenger er så solid som det en gang var, noe som vekker bekymring for fremtiden til vestlig enhet.»
Mens han gråt. Og ja, det er til å grine av. Et kontinent som har gått seg vill i identitetspolitikkens irrganger og kastet milliarder etter innvandrere som hater vårt levesett, som har gjort ettergivelse for aktivistisk offeridentitet i form av hatlovgivning og nye blasfemilover til kjerneverdier, snarere enn å fokusere på ytringsfrihetens unike evne til å skape fungerende demokratier, bør grine.
Når snørr og tårer er tørket bør likevel Vances spørsmål besvares: – Hva er den positive visjonen som gir energi til dette felles sikkerhetsprosjektet vi alle mener er så viktig?