Det høres kanskje dommedagsprofetisk ut, men det er likevel en sannhet: Vestlige ledere har ofte bundet seg til ideologiske prinsipper som begrenser handlingsrommet, og Norge er intet unntak. Det kortsiktige perspektivet – drevet av valgkamper og opinion – hindrer langsiktig strategi. Man ser det kanskje påfallende tydelig etter Trump kom til makten. Europas manglende evne til å stå samlet mot aktører som aktivt undergraver våre demokratiske interesser er brått og ubehagelig blottlagt. Dette står i skarp kontrast til autoritære regimer, som opererer med langsiktige mål og utnytter Vestens interne kaos.
Kompetanseunderskuddet i norsk forsvarssektor er massivt og vil ta årevis å rette opp. Dette er et faktum som består til tross for at Forsvaret har opplevd en historisk økning i forsvarsbudsjettet, med planer om å nå over 2 % av BNP i 2025, estimert til NOK 110,1 milliarder. Dette inkluderer investeringer i nye F-35 kampfly, ubåter og helikoptre, samt økte midler til Heimevernet og rekruttering. Likevel er det klare tegn på at Forsvaret sliter med å møte dagens krav, spesielt når det gjelder bemanning og spesialisert kompetanse. Med kun 17 185 personell i fredstid og kapasitet til 70 000 ved full mobilisering, er det utfordrende å håndtere komplekse trusler som hybridkrig og arktisk sikkerhet.
Selv om budsjettet øker, tar det tid å gjøre penger om til operative kapasiteter. Kritikk har blitt rettet mot manglende infrastruktur og utstyr, som vist i tidligere rapporter om behov for oppgradering av baser og logistikk. Kompetanseutfordringer inkluderer behovet for flere eksperter i cyberforsvar og teknologiske felt, hvor Forsvaret fortsatt bygger opp kapasitet. Dette er spesielt kritisk gitt økende trusler fra Russland, som har vist evne til å bruke hybridkrigføring, inkludert cyberangrep.
Omfattende utfordringer
Forsvaret har slitt med å opprettholde tilstrekkelig lager av reservedeler og ammunisjon, noe som ble tydelig i lys av støtten til Ukraina, hvor Norge har tømt deler av sine egne lagre for å bidra. Dette har skapt en situasjon hvor det tar tid å bygge opp igjen kapasitet, spesielt i møte med raske endringer i trusselbildet. Videre har det vært utfordringer med å integrere nye teknologier, som ubemannede systemer og avanserte sensorer, noe som krever betydelige investeringer og tid for implementering.
Forsvaret har også behov for flere spesialister i teknologiske felt, som kunstig intelligens og dataanalyse, for å håndtere moderne krigføring. Rekruttering og opprettholdelse av kvalifisert personell er en utfordring, spesielt gitt konkurransen med sivile sektorer som tilbyr høyere lønninger og bedre arbeidsforhold. Dette er spesielt kritisk i nordområdene, hvor arktiske operasjoner krever unik kompetanse i ekstreme forhold.
Uten NATO-støtte, inkludert amerikansk militær tilstedeværelse, ville Norges forsvar være sårbart. Dette ble tydelig nå i kjølvannet av Trumps uttalelser om Ukrainas Zelensky, bør har strengt tatt vært blottstilt over lengre tid i lys av Russlands handlinger i Ukraina, hvor NATO-alliansen har vært avgjørende for å opprettholde balansen i nordområdene.
Økte budsjetter og moderniseringsplaner er positive skritt, men mangler i personell, spesialisert kompetanse og infrastruktur må adresseres for å sikre nasjonal sikkerhet i en stadig mer usikker verden. Norges avhengighet av NATO og USA understreker behovet for fortsatt samarbeid og styrking av nasjonale evner for å møte trusler som Russland og økende arktiske spenninger.
Manglende langsiktighet
Tor Rune Raabye har gjennom sin militære karriere hatt ledende stillinger på alle nivåer i Hæren, blant annet som sjeffor Heimevernet. Hans oppsummering av Forsvarets tilstand er en analyse det er vel verdt å bite merke i.
Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk lider av en grunnleggende mangel på langsiktighet. I tiår har vi sett en politikk som er preget av kortsiktige budsjettprioriteringer, opportunistiske valg og en naiv tro på at allianser er stabile og varige. Dette er ikke bare uansvarlig – det setter landets sikkerhet i fare.
Forsvarsevnen bygges ikke over natten. Den krever kontinuerlig investering i kompetanse, materiell og beredskap. Likevel har vi gjennom flere forsvarsplaner sett en stadig utsettelse av nødvendige tiltak, et forsvar som krympes i fredstid og et heimevern som tappes for mannskaper. I stedet for å sikre en robust forsvarsevne før en krise oppstår, handler politikken tydeligvis om å «reagere» når trusselen allerede er blitt tydelig.
Den kanskje største feilen i norsk forsvarstenkning er troen på at våre allianser vil stå fast, uansett. NATO er en hjørnestein i vår sikkerhet, men vi kan ikke basere vår eksistens på at andre alltid vil prioritere våre interesser over sine egne. Historien viser at stater handler ut fra sine egne strategiske behov, ikke ut fra sentimental lojalitet. Interesser er varige – allianser er det ikke.
Hvis Norge skal være rustet for en usikker fremtid, må vi tenke i generasjoner, ikke i valgperioder. Det krever politisk mot til å prioritere forsvarsevne over populistiske budsjettkutt.
Vi må styrke vår egen beredskap, bygge en troverdig avskrekking og sikre at vi står sterkt nok til å håndtere kriser selv – før vi stoler på at andre vil komme oss til unnsetning.
Det har vi unnlatt å gjøre, selv om vi nå har en ambisiøs Langtidsplan. Som det nå avdekkes allerede er underfinansiert. Og som skal ta 12 år å realisere. Vi er forøvrig alt for sent ute og prisen kan, på alle måter, bli svært høy for en steinrik og unnfallen nasjon.
Det er vektige og viktige refleksjoner, men understreker egentlig hvordan Europa generelt og også Norge har sviktet på eget kontinent det siste drøye tiåret. Det er nesten påfallende at det må en amerikansk verbalt utagerende president til å få dette perspektivet tydelig på plass. Underfinansieringen av europeisk forsvar har gjort kontinentet avhengig av USA for sikkerhet, og Norge er intet unntak. Selv om Norge nå møter NATO-målet, er vår militære kapasitet begrenset, og uten NATO-støtte vil vi ikke kunne møte store trusler. Hypotetisk sett ville norske styrker blitt raskt overmannet av russiske i Ukraina, noe som understreker behovet for kollektiv forsvar gjennom NATO. Vi har ikke mannskap nok til å vare mer enn noen få dager i et slikt tenkt scenario.
På autopilot
Helgens samtaler med vår faste kontakt fra etterretningen understreker også det Raabye skriver. Ifølge etterretningsveteranen koker det tydelig i forsvarsmiljøet. I samtale om Raabyes innlegg sier veteranen:
– Mange innlegg om Forsvaret på SoMe om dagen. Konklusjonen er at mange ulike politikkområder har kjørt på autopilot siden årtusenskiftet. Tar man forsvarssektoren som case, har det innfallsmetoden vært rådende. Som det sies i siste podcast fra FFI var førsteprioritet oppdraget i Afghanistan. Ikke forsvaret av Norge. Afghanistan. Fullstendig idioti når man ser det i etterpåklokskapens lys. Jeg er glad jeg unngikk «sandkassa» (Afghanistanveteranenes kjælenavn på stedet). Ble tilbudt språkkurs og tjeneste der nede, men er sjeleglad i dag for at jeg ikke signerte på en sånn deal.
– Hvordan ble forsvaret av Norge nedprioritert til fordel for Afghanistan-oppdraget?
– Poenget er at mappen som kalles «territorialforsvar» i FDs portefølje, ble så lavt prioritert at den vel nesten kunne endt opp i fylkeskommunen (!) Det ble ikke prioritert. Verken med utstyr, mannskaper eller andre ressurser. Kun Skjold og Rena skulle drive med seriøst hardware, alt annet var bare «pliktøvelse». Selv om etterretningssjef i 2008 understrekte at russerne var i ferd med en massiv gjenopprustning av eget forsvar, mer FOU på nytt materiell, nye missiltyper osv osv. ingen reagerte i Norge.
– Og så har det bare fortsatt?
– Kompetanseunderskuddet i sektoren er massivt. Vi er ikke forberedt på neste krig. Det er dystert og mørkt. Når så skryteshowet som er langtidsplanen for Forsvaret er massivt underfinansiert, og alle partier er forpliktet av egne vedtak, er vi tilbake til det vi var cirka 1937. Da kjøpte Nygaardsvold og Co inn nye våpensystemer som aldri ble brukt og sto usammensatt da mandag 9. april opprant.
Åpenbare svakheter
Spørsmålet er selvsagt hvorvidt det interne politiske kaoset i Europa, Norge inkludert, svekker fokus på ytre trusler. Vi skrev i helgens langlesning at Vi må løfte blikket.
Det kan være at det tette militære båndet som har oppstått mellom Russland og Iran i amerikanske øyne utgjør en så stor sikkerhetstrussel mot Vesten at Trumps smisking for Putin kan sees i lys av øvrig geopolitikk. Det er i alle tilfelle et reelt ballespark mot europeisk politisk ledelse som har sovet i sikkerhetstimen. Iran har lenge vært mistenkt for å utvikle kjernefysiske våpen, noe som, sammen med landets støtte til militante grupper, gjør det til en betydelig sikkerhetstrussel. Samarbeid med Russland kan også inkludere teknologisk utveksling som kan fremskynde et kjernefysisk program, noe Trump har hatt sterke uttalelser om. Han har advart mot Iran kontinuerlig siden forrige presidentperiode.
Samarbeidet mellom Russland og Iran har resultert i en utvidelse av begge lands militære kapasitet. Iran har levert droner og andre våpen til Russland, særlig under konflikten i Ukraina, mens Russland har bistått Iran med teknologi og militær utdanning. Dette samarbeidet kan styrke begge lands evne til å utfordre vestlige interesser, spesielt i regionale konflikter. Vi gikk nærmere inn på denne utviklingen i saken Russland og Irans tettere samarbeid øker atomfrykten.
Vestlig lederskap har fortsatt betydelige styrker – demokratisk legitimitet, institusjonell dybde og økonomisk innovasjon – men svakhetene blir stadig mer åpenbare. Polarisering, manglende samhold og en tendens til å prioritere ideologi over pragmatisme svekker Europas evne til å møte 2025s utfordringer. Historisk har Vesten overvunnet kriser gjennom tilpasning – tenk bare på gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig – men dagens ledere virker fanget i en selvpålagt lammelse der frykt og moralske kvaler om hverandre pisker opp stemningen i land som i likhet med vårt eget har prioritert «godhet» og det grønne skiftet på bekostning av egen sikkerhetspolitikk.
Mens NATO og EU er sterke på papiret, avslører interne uenigheter en fragmentert front. Ungarn og Tyrkia har utfordret vestlig enighet om Ukraina, og USAs uforutsigbare politikk under Trump skaper tvil om deres pålitelighet som alliert. Kontrasten til Kinas sentraliserte lederskap er slående – Xi kan handle uten å bekymre seg for dissens.
En pragmatisk seier
Kanskje bør Europa generelt og Norge med sitt manglende forsvar spesielt, la seg inspirere av Zeleskys pragmatisme – for den har han virkelig. Søndag sa han seg villig til åat han er villig til å trekke seg som president for fred i Ukraina. Slik illustrerer han at han ikke er diktator, slik Trump uttalte, men at Urainas suverenitet er hans hovedanliggende. Det pragmatiske i utspillet er å anse suverenitet og fred som seier, og det er et utspill mange kan lære av.
Russlands invasjon av Ukraina var drevet av strategiske og ideologiske mål satt av Vladimir Putin og hans regime. Putin har gjentatte ganger hevdet at Ukraina ikke er en legitim selvstendig nasjon, men en del av Russlands historiske sfære – en tanke basert på hans revisjonistiske verdensbilde. Dette ble tydelig i hans essay fra juli 2021 «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere» og i talen hans 21. februar 2022, der han nektet Ukraina retten til å eksistere som suveren stat. I tillegg ønsket Russland å hindre Ukrainas vestlige integrasjon, særlig mot NATO og EU, som Putin ser som en trussel mot russisk innflytelse.
Zelenskyj kom til makten i 2019 med et løfte om å løse konflikten i Donbas, som startet i 2014 etter Russlands støtte til separatister. Han forsøkte diplomati, inkludert direkte samtaler med Putin tidlig i sin periode og støtte til Minsk-avtalene, som skulle gi en fredelig løsning. Han gikk også med på Steinmeier-formelen i 2019, en omstridt plan for å gi selvstyre til Donbas under ukrainsk kontroll, men dette møtte motstand både innenlands og fra Russland, som ikke oppfylte sin del av avtalen.
Når det gjelder NATO, som Russland brukte som påskudd for invasjonen, hadde Zelenskyj også den gang en pragmatisk tilnærming. Selv om Ukraina søkte NATO-medlemskap, sa han i mars 2021 at en folkeavstemning kunne avgjøre saken. Samtidig presset han ikke aggressivt for raskt medlemskap, og NATO selv viste liten vilje til å ta inn Ukraina på kort sikt. Likevel brukte Putin dette som en begrunnelse, selv om eksperter mener det var mer et propagandaverktøy enn en reell trussel.
Trumps press for en fredsavtale mellom Ukraina og Russland kan ikke utelukkende sees som negativt. For Norges forsvars del og det tilsvarende underprioriterte europeiske forsvaret, vil en fred nå være svært positivt og gi mulighet for sårt tiltrengt langsiktighet og oppbygging. En fred som ikke ofrer Ukrainas uavhengighet er en seier.
Noen kan hevde at Russland har svakheter – som korrupsjon i militæret, dårlig moral (vist i Ukraina) eller økonomisk sårbarhet over tid. En koalisjon som NATO kunne teoretisk utmatte Russland i en langvarig konvensjonell krig uten atomvåpenbruk. Men selv i dette scenariet ville kostnadene være enorme, og okkupasjon eller regimeskifte ville møte massiv motstand. Å vinne en krig mot Russland er ikke umulig i en teoretisk, begrenset forstand (f.eks. å presse dem tilbake fra et okkupert område), men en total seier – definert som å beseire og underkue landet – er praktisk talt uoppnåelig. Atomvåpenrisikoen, geografiske utfordringer, økonomisk utholdenhet og politisk dynamikk gjør at selv en teoretisk vinner ville tape mer enn de gagner. Historien viser at Russland kan tapes på slagmarken, men aldri fullt ut brekkes. Dermed er en slik krig i realiteten uvinnelig for begge sider.
Hvis europeiske ledere kjenner sin besøkelsestid vil de se at territorialforsvar handler om å prioritere riktig i en tid der det stadig såes inn at USA svikter oss. Det gjør de ikke, men de vekker oss snarere i å forstå hvor viktig NATO er og at pragmatisme per i dag er eneste veien til fred. Slik vi har stilt oss er vi ganske enkelt ikke forberedt på neste krig.