Det beste man kan si om det norske kommentariatet og norske politikere i så måte, er at de er samstemt enige i hvilken sikkerhetstrussel Russland utgjør. Det er bra at de er samstemt om nettopp dette, for Russland er en trussel.
Men trusselen tolkes nær like samstemt å henge sammen med en trussel fra USA under Trump, og det er her det forsvinner en rekke dimensjoner i det totale trusselbildet. Når norske politikere og medier er så samstemte, er de selv polariserende, der det totale globale og svært sammensatte trusselbildet ikke framstår tydelig, men snarere forsvinner.
– I et samfunn som forstår lite av sammensatte trusler, presenteres heller ingen opplyste analyser av hva som er alliansetilhørighet i den tiden vi lever i og hva som er Europas rolle i det hele. Land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med og som faktisk vil oss vondt, trykker på de samme knappene og backer opp hverandre, men likevel sees ikke truslene mot land som Sør-Korea, Taiwan, Israel og Ukraina i sammenheng. Det er potensielt veldig farlig, advarer vår E-tjenesteveteran.
Et blikk fra andre siden
Tidligere samferdselsminister, USA-ekspert og rådgiver Ketil Solvik-Olsen (Frp) var innom problematikken for noen dager siden. Solvik-Olsen har hatt mange samtaler med sentrale aktører i og rundt det som ble Trump-administrasjonen og Trump-allierte i forkant av innsettelsen av Trump, og har hatt en ganske annen tilnærming til presidentskap enn det politiske Norge generelt. I etterkant av sikkerhetskonferansen i Munchen skrev han som følger:
Europa har i rekordfart blitt enige om å styrke Forsvaret for å kunne bedre bistå Ukraina og stå opp mot Russland. Det er et paradoks at Europa i så lang tid har sagt de er bekymret for Ukraina, men det er først når de blir bøllet av Trump at de virker å ta situasjonen tilstrekkelig på alvor.
Jeg liker på ingen måte Trumps bøllete tone, ei heller at budskapet fra USA delvis blir kommunisert i et slags røykteppe som kan virke veldig provoserende og tosidig. Slik bør ikke dialogen mellom allierte foregå og det kan svekke tilliten mellom venner. Men dette er typisk forhandlingsteknikk fra Trump, hvor han egentlig viser at USA enn så lenge vil ha mulighet til å navigere det politiske landskapet og ha tilgang til alle verktøy i verktøykassen når de går inn i diskusjoner.
Merk likevel – de siste dagene har det kommet noen viktige signal som virker å ha gått de fleste hus forbi. USAs ledelse har nå vært veldige klare på at USA står bak NATO, at de vil satse på alliansen og styrke NATOs kapasiteter. Frykten for at USA vurderer å trekke seg fra NATO bør legges død.
Trump har samtidig ett poeng når han kritiserer Europa for at de i stor grad og over lang tid har lent seg på USAs militærmakt.
Jeg ser noen aviskommentatorer mener situasjonen nå gir en til fordel til Russland. Jeg synes det er unyansert og mangler det store bildet. Et NATO hvor alle medlemslandene styrker sin forsvar-satsning er åpenbart ikke til fordel Russland. I tillegg har USA i München slått fast både at Kina og Russland er de to landene som Vesten må stå sammen mot, og slått fast at Russland er den åpenbare aggressive parten i Ukraina. Dette er i tråd med det store bildet som har preget det republikanske partiet i valgkampen. Det er en rød tråd i all støyen.
På den hjemlige arena er det interessant at vår nye finansminister til media har slått fast at hjelp til Ukraina er viktig, men at det er enda viktigere at man ikke overskrider «handlingsregelen for oljepenger». Lurer på om Stoltenberg våget si det høyt til sine gamle kollegaer i Europa…?
I en tid preget av saker skrevet for ivrige klikk i sosiale medier, er det enkelt å skremme opp en hel befolkning med saker om Trumps støtte til Putin, men bildet er langt bredere enn som så. I cherrypickingens tidsalder er det enkelt å plukke ut enkeltsetninger som gir et annet inntrykk enn hva to timer lange pressekonferanser egentlig inneholder av informasjon, men særlig hensiktsmessig for å forstå storpolitikk er det definitivt ikke.
Det siste døgnets utspill fra den amerikanske presidenten vekker selvsagt stor oppmerksomhet, der Trump har sagt og skrevet i sosiale medier at Ukrainas Zelensky er en «diktator», at han burde latt være «å unngå» en framforhandlet fredsavtale med Russland og i det hele tatt er «udugelig». Påstandene er åpenbart både provoserende og uriktige, Zelenskyj er ingen diktator, men en folkevalgt leder som styrer under krigens begrensninger, og hans politiske oppslutning er betydelig høyere enn det Trump hevder.
De fleste analytikere, som Samuel Charap fra RAND Corporation og Angela Stent fra Brookings, mener at invasjonen av Ukraina var en del av Putins langsiktige plan og mindre avhengig av Zelenskyjs valg. Vestlig etterretning, inkludert CIA-dokumenter lekket i 2022, antyder at Russland hadde planer om å invadere uansett ukrainske handlinger, med mål om å erstatte regjeringen med en marionettstat.
Mens forferdelsen over Trumps påstander fortsatt fyller mediebildet, er det likevel grunn til å tro at Solvik-Olsens analyse er like gyldig som for få dager siden, og kanskje kan et bredere bilde av hvordan Europa sees utenfra være nyttig for å avkode hvorfor amerikanere i langt mindre grad enn europeere lar seg opprøre av Trumps utspill.
Russlands aggressive utenrikspolitikk
Viseadmiral Nils Andreas Stensønes, sjef i Etterretningstjenesten, presenterte sin årlige trusselvurdering i Oslo Militære Samfunn for halvannen uke siden. Opptaket av presentasjonen finner du her.
Naturlig nok var hovedfokuset i Stensønes’ tale lagt på Russland, og underlig er det jo ikke, gitt Norges geografiske plassering med grense mot Putin, og det var flere punkter man kunne merke seg. Russland prioriterer krigen foran eget land og egne innbyggere, og er utsatt for enorme tap. Landet lykkes ikke med å omsette alle militære initiativer til et større gjennombrudd i Ukraina, men fortsetter med en aggressiv utenrikspolitikk og tar eksplisitt avstand fra Vesten.
Stensønes peker på sabotasje og valgpåvirkning, med 40 registrerte sabotasjeaksjoner mot Europa i 2024, hovedsaklig gjennomført av stedfortredere. Høyere risiko for Europa den kommende tiden, og mens PST ikke har registrert noen påvirkningsaksjoner mot Norge, ble det kjøpt stemmer i Moldova, samt at moldovere også ble truet til å stemme russiskvennlig.
Mye fokus ble lagt på en viss moderering av hvor utsatt Norge er. Ukraina har vist at de klarer å gjennomføre offensive angrep. Russland har tatt tilbake terreng i Kursk, men samtidig sier Stensønes at Russlands tilgang på nordkoreanske soldater har begrenset effekt for dem, der blant annet manglende språkkunnskaper gjør det vanskelig. Vesentlig er det derimot å registrere hva han sier om hvorfor de er tilstede overhodet: Det har politisk betydning at de er der.
I det øvrige sier E-tjenestelederen at til tross for at Russland hele tiden bedriver utvidelse av militærmakt, har de urealistiske ekspansjonsplaner. Putin har tapt rundt 600.000 soldater i krigen mot Ukraina, og benytter eldre russisk materiell fra strategiske reservelagre fra Sovjettiden, men lagrene i ferd med å gå tomme. Krigføringen påvirker også den russiske militærmakten i Norges nærområder. Russlands tilstedeværelse er sterkt svekket i Nord-områdene, bare 10 prosent er igjen, sier Stensønes.
Vi må være forberedt på ukrainske angrep mot russiske mål i våre nærområder, sier han videre, og at det ikke forventes noen endring i trusselen fra den russiske Nordflåten til tross for kommende nye fartøy. De store ambisjonene påfører forsvarsindustrien kostnader, og Russland er under press av sanksjoner og restriksjoner. Likevel har Russland annonsert nytt rustningsprogram for i år, og vil legge hovedvekt på landmakt. Ubåtprogram, langtrekkende missiler og angrepsdroner er prioritert. Strategiske og langtrekkende presisjonsvåpen forventes testet i våre nærområder i 2025. De vil fortsette å produsere våpen og gjenoppbygge militærmakten etter en eventuell våpenhvileavtale.
Russland manipulerer makroøkonomiske data for å gi inntrykk av at sanksjonene ikke fungerer og vil ha investeringer fra Kina og India, fortsetter E-tjenestelederen. De har 25 prosent økning i militære utgifter i statsbudsjettet sammenliknet med i fjor og prioriterer ikke bærekraftig. Økte økonomiske utfordringer der russiske sivile lider og Russland er i resesjon er realiteten, mens landet holder seg flytende av eksport. Moskva vil omgå vestlige sanksjoner. Skyggeflåten er viktig i frakt av olje og flytende gass.
Skyggeflåten seiler i våre nærområder. Den utfordrer sanksjonsregimet vårt, sanksjoner rammer naturlig nok ikke en skyggeflåte som nettopp omgår alle sanksjoner, og utgjør en sikkerhetsrisiko, i tillegg til at det er uklare eier- og ansvarsforhold og brudd med alle standarder. Det gir en konkurransevridning som koster seriøse aktører, og Russland mener viljen til å stå i krigen er større enn Vestens vilje til det samme, fastholder Stensønes, før han sier at krigsavslutning på russiske premisser vil skade norske interesser. Likevel er det statene i Russlands nærområder utenfor NATO som er under størst press. Vi vil forbli preget av konflikten, fordi Putin vil utvide landmakt langs hele grensen av NATO for å øke forsvarsevne.
Planene er urealistiske så lenge krigen i Ukraina pågår, konkluderer Stensønes.
Kinas rolle
Det mer globale perspektivet kommer i større grad til syne når Stensønes fokuserer på Russlands økende avhengighet av et mektig Kina. Kina bruker betydelige maktmidler og er et autoritært undertrykkende regime. De visker ut skillet mellom militær og sivil virksomhet, fastslår han, og påpeker at alle kinesiske virksomheter og enkeltpersoner skal støtte statens behov. Kina og Russland har felles ambisjoner om å utfordre Vesten. Russlands handel med Kina utgjør 40 prosent av Russlands handelsvolum. Vesentlig er det også at Kina er en viktig leverandør av forsvarsindustri, som er viktig for Russlands evner til å drive krig. Kina er villig til å gå langt i militær støtte, og Stensønes peker på samarbeid om fellesøvelser, for eksempel bombeflytokt.
Kina nyter fortsatt godt av samarbeidet med vestlige land og jobber hardt for å gjøre seg uavhengig av Vesten. Økonomisk maktbruk er viktigst for Kina, og Stensønes sier at kineserne driver et offensivt diplomati og utstrakt etterretningsvirksomhet. De har tung tilstedeværelse i Europa og er villige til harde maktmidler i egne nærområder. I tillegg oppruster Kina raskere enn noen andre land siden andre verdenskrig.
Våpenkappløpet mellom stormaktene tiltar. Internasjonale institusjoner for samarbeid svekkes. Rustningskontrollenes tid renner ut. Kina står utenfor og ruster opp kjernevåpenarsenal betydelig. Den strategiske avskrekkingen vi kjenner ble etablert under den kalde krigen, men nå er situasjonen mye mer kompleks enn før, sier E-tjenestelederen. Den nye kalde krigen har ikke to motpoler. USA, Russland og Kina er tre stater, og trusselbildet langt mer komplekst.
Russland har ballistiske mellomdistansemissiler med rekkevidde til å nå hele Europa. De utvikler kryssermissiler med kjernefysisk framdrift. Russland forbereder også utplassering av kjernefysisk kapasitet i rommet.
Kina utvikler også evnen. Reduserer sårbarheten. Og oppå dette har vi et Midtøsten som produserer ekstremisme.
Utviklingen i Midtøsten og Afrika skjerper terrortrusselen, der Israel og Tyrkia styrkes, mens Iran er svekket, fastholder Stensønes. Iran har mistet strategisk dybde og politisk innflytelse. Det samme har Russland, som mistet Syria ved Bashar al-Assads fall. Krigene i Midtøsten skaper ekstremisme, der det aktivt rekrutteres fra Gaza. IS rekrutterer i Midtøsten og Afrika. Stensønes oppsummerer ved å si at de utgjør stor terrortrussel i nærområder, men det påvirker også Europa. Nå er det like høyt islamistisk terrornivå som i 2017. Verden er farligere. Dette skaper usikkerhet og frykt, også for farer som ikke er reelle, framholder Stensønes, som presiserer at E-tjenesten ikke skal skape unødig frykt, men tvert om styrke aktører som ikke vil ramme oss.
Hva utelates?
Ofte er det på utelatelser man kan registrere det mest interessante. Alt Stensønes sier er riktig, men på samme tid er det noe han ikke sier. Det er åpenbart at truslene mot land som Sør-Korea, Taiwan, Israel og Ukraina ikke ses i sammenheng, men det er i så tilfelle påfallende.
– Han går kanskje ikke inn på det fordi det ligger i den graderte trusselvurderingen, men når dette ikke løftes opp, nedtones en faktisk trussel mot både norske militære og sivile mål.
– Denne typen silotenkning gjør noe med hvordan etterretningsanalyser gjøres på et overordnet nivå. I en tid med hybride trusler mener jeg det kan bli alvorlig og at vi ikke blir gode nok til å forhindre blant annet terrorisme, sier vår faste E-tjenesteveteran-kontakt, før han legger til:
– Nordmenn skjønner lite av sammensatte trusler. Det i seg selv er et strukturelt problem på flere områder enn jeg våger å tenke uten å bli deprimert. Og jeg har hatt mitt levebrød i en sektor der man skal tenke «worst case».
Selv om den norske E-tjenestens gjennomgang av trusselbildet mot Norge bærer preg av fokus på geografisk nærhet til Russland, er det ikke «bare» Russland som utgjør en sikkerhetsrisiko. Stensønes framholder da også i stor grad Kina og nevner Russlands politiske bruk av nordkoreanske soldater, mens han nedtoner risikoen fra den terrorproduserende sjia-aksen, der Iran er det største sjia-muslimske landet og som siden den islamske revolusjonen i 1979 aktivt har fremmet sjia-islamisk ideologi globalt. Landet støtter ulike grupper og bevegelser som deler eller støtter deres ideologiske syn. Her er det bare å ramse opp, slik vi har gjort i en rekke saker, hvilke grupper det er snakk om:
Først har vi de palestinske fraksjonene, som Hamas (som er sunni, men har mottatt støtte fra Iran på grunn av felles motstand mot Israel) og Islamic Jihad i Palestina, som er mer direkte knyttet til sjia-aksen. Deretter Hizbollah, som ble grunnlagt med iransk støtte og har vært en viktig aktør i konflikten med Israel, samt i libanesisk politikk. Så har Houthi-bevegelsen, som får støtte fra Iran i kampen mot den saudiledede koalisjonen i Jemen. Dette inkluderer militær trening, våpen og finansiell støtte. Deretter Irak, som etter Saddam Husseins fall i 2003, har hatt økt iransk innflytelse økt på grunn av det sjiamuslimske flertallet i landet.
Da visepresident Vance sa i sin tale under sikkerhetskonferansen i München at den største trusselen i Europa kommer innenfra, så er det import av elementer som støtter slik ideologi han pekte på.
Når Trump har fått hele det europeiske kommentariatet – fra venstre til høyre – til å reagere etter han sa at Ukraina burde inngått en avtale med Russland for lenge siden, er det høyst sannsynlig i frykt for hva som skjer dersom Putin knytter seg enda tettere inn i BRICS-samarbeidet. I en bredere analyse av det – i europeiske ører – forferdelige kravet til Ukraina om å avse landområder, kan man lett tenke at sjia-aksen også har implikasjoner for internasjonal politikk, da den påvirker allianser og fiendeskap utover Midtøsten, inkludert relasjoner med stormakter som USA og Russland.
Tette bånd
Det kan være at det tette militære båndet som har oppstått mellom Russland og Iran i amerikanske øyne utgjør en så stor sikkerhetstrussel mot Vesten at Trumps smisking for Putin kan sees i lys av øvrig geopolitikk. Det er i alle tilfelle et reelt ballespark mot europeisk politisk ledelse som har sovet i sikkerhetstimen. Iran har lenge vært mistenkt for å utvikle kjernefysiske våpen, noe som, sammen med landets støtte til militante grupper, gjør det til en betydelig sikkerhetstrussel. Samarbeid med Russland kan også inkludere teknologisk utveksling som kan fremskynde et kjernefysisk program, noe Trump har hatt sterke uttalelser om. Han har advart mot Iran kontinuerlig siden forrige presidentperiode.
Samarbeidet mellom Russland og Iran har resultert i en utvidelse av begge lands militære kapasitet. Iran har levert droner og andre våpen til Russland, særlig under konflikten i Ukraina, mens Russland har bistått Iran med teknologi og militær utdanning. Dette samarbeidet kan styrke begge lands evne til å utfordre vestlige interesser, spesielt i regionale konflikter. Vi gikk nærmere inn på denne utviklingen i saken Russland og Irans tettere samarbeid øker atomfrykten.
Begge land er under omfattende vestlige sanksjoner, og deres samarbeid gir dem muligheter til å omgå disse ved å handle militært utstyr og teknologi mellom seg. Dette øker motstandskraften mot økonomisk press fra Vesten, og kommer i tillegg til den trusselen Stensønes var inne på i talen i Oslo Militære Samfunn: Samarbeidet mellom Kina og Russland, inkludert økonomi, militære, teknologi og geopolitikk. Kina er i full gang med illegal, langsiktig territoriell ekspansjon, der Beijing infiltrerer lokale myndigheter og planter ‘innflytelsesagenter’, ifølge Robert Lansing Institute.
Det samarbeidet som unngikk fokus i Stensønes’ tale var dog det som foregår mellom Kina og Iran direkte.
Som medlem av BRICS har Iran en plattform for å styrke sine økonomiske og politiske bånd med andre stormakter som Kina og Russland, noe som kan styrke deres posisjon mot Vesten. Dette kan også bety at Iran får støtte til å unngå internasjonal isolasjon og sanksjoner, noe som igjen kan øke dens kapasitet til å utøve innflytelse i regionale konflikter. Dette komplekse nettverket av allianser, strategiske motiver og militære samarbeid gjør Iran og Russland til betydelige aktører i den globale sikkerhetspolitikken, med potensielt destabiliserende effekter for Vesten. Samarbeidet kan sees som en strategisk allianse for å motvirke amerikansk innflytelse i Midtøsten.
Historiske paralleller
Mens Trump bøller mot Ukrainas Zelensky og setter Europa generelt i passasjersetet, går det fremdeles an å løfte sikkerhetsblikket og gjøre seg noen tanker om hva det hele handler om. Analyser om at Trump er dum har lite for seg, det er han selvsagt ikke. Som han framholdt i pressekonferansen tirsdag kveld, ønsker han europeiske fredsbevarende styrker velkommen og framhever behovet for å stoppe massedrapene på slagmarken. Kritikken var langt mindre rettet mot Zelensky enn den var rettet mot Biden-administrasjonen og europeiske ledere generelt, selv om norske medier ikke klarer/orker/vil å se hele den to timer lange pressekonferansen og tenke selv. Øyensynlig er det heller ikke løftet fram noen analyser av hvorfor India og Japan, som begge har vært på besøk i Det hvite hus etter Trumps innsettelse, begge berømmer Trump og sier seg glade for at han er på plass.
Russland har allierte som Kina, Iran og Nord-Korea, som kanskje ikke direkte kjemper i en krig, men kan gi materiell støtte, våpen og økonomisk hjelp. En koalisjon mot Russland ville måtte håndtere denne utvidede konflikten, samtidig som de risikerer å alienere nøytrale stater som India eller Tyrkia, som ofte balanserer mellom øst og vest. En langvarig krig mot Russland ville i tillegg kreve like sterk politisk vilje hos motstanderen, noe som ofte svikter i demokratier når kostnadene øker og man mister sine egne – se bare på opinionen i USA under Vietnamkrigen eller Afghanistan.
Er det virkelig så liten bevissthet om hvilke regioner som i størst grad plages av de virkelig autoritære regimenes frammarsj?
Trumps forsøk på å forbedre forholdet til Putin kan være et forsøk på å trekke Russland bort fra Kina og Iran, redusere spenningen i Europa og gjenopprette en form for strategisk dialog mellom Russland og Vesten. Dette kunne jo potensielt svekke en anti-vestlig allianse og gi USA og Europa mer innflytelse over russiske handlinger? En nærmere tilknytning til Russland kunne også bety en mindre aggressiv holdning fra Russland mot NATO-land, som kunne redusere trusselen mot østlige europeiske land og dermed stabilisere regionen. Hvem vet? Det er umulig å vite uten at spørsmålene stilles.
Om Trump er stormannsgal? Ja, det skal man sannelig ikke se bort fra. Under pressekonferansen smilte han og nevnte både Storbritannia og Frankrikes villighet til å stille sikkerhetsbevarende styrker. Han sa han syntes det var en «nydelig gest». At han anser Europa generelt som uten dugelig ledelse er det ingen tvil om, men skal man lete etter historiske paralleller som rimer, er vel Trump handlinger mer å tolke som at han ser seg selv som en del av «Den store alliansen» – da med referanse til andre verdenskrig – enn at han er en ny Hitler, slik det stadig tolkes inn i europeiske tankeeksperimenter om at muslimer i Europa er de nye jødene. Men det forutsetter selvsagt vilje til å se noen historiske paralleller i kontekst.
Hitlers mål var å ødelegge Sovjetunionen som militær makt, sikre «Lebensraum» for det tyske folk og utnytte Sovjetunionens ressurser.
Vendepunktet for Sovjetunionens del kom ikke før Sovjetunionen ble en alliert mot Tyskland med inngåelsen av Den store alliansen. Den ble formelt etablert etter at Tyskland invaderte Sovjetunionen den 22. juni 1941. Vendepunktet førte til at Sovjetunionen, Storbritannia og senere USA samarbeidet for å bekjempe Aksemaktene og Hitler-Tyskland. Sovjetunionens kommunistiske ideologi sto i direkte motsetning til de vestlige demokratiske kapitalistiske systemene, men Den store alliansen ble likevel et faktum. Basert på en felles motstand mot nazisme, fascisme, og militarisme, samt en forpliktelse til å bevare frihet og demokrati koordinerte de militære operasjoner, strategi og logistikk for å maksimere innsatsen mot nazi-Tyskland, selv om medlemmene hadde forskjellige politiske systemer og mål for etterkrigsverdenen.
At Trump ser seg selv som en fredshelt av samme kaliber for ettertiden kan godt være.
Verdifellesskap
Hvis man skal tenke på den voksende antisemittismen av idag, Vances kritikk av Europas indre fiender og hvordan verden kan forstås fra et annet perspektiv enn det norske, er kanskje en annen historisk parallell i høyeste grad relevant og egnet til å tolke Trumps harde Gaza-utspill og støtte til Israel.
Stormuftien av Jerusalem, Hajj Amin al-Husseini sin rolle, der han allierte seg med Nazi-Tyskland i håp om å hindre etableringen av Israel og kjempe mot britisk kolonialisme i Midtøsten, kan være verdt å nevne. Han flyktet til Tyskland i 1941 etter et mislykket opprør mot britene i Palestina og ble en viktig propagandist for Nazi-Tyskland. Han brukte radio for å spre anti-britiske og anti-jødiske budskap, oppfordret muslimer til å slutte seg til aksemaktene, og argumenterte for at jøder ikke skulle få et hjemland i Palestina. Al-Husseini var involvert i rekrutteringen av muslimer til SS-divisjoner og forsøkte å påvirke tyske politikere til å støtte arabisk nasjonalisme og anti-sionisme, og planla med tyskerne for postkrigsarrangementer i Midtøsten, inkludert å hindre jødisk innvandring til Palestina.
Det er i alle fall ingen tvil om at Trump forstår at sjia-aksen fremdeles er særdeles fascistisk, særdeles farlig og potensielt truer verdensfreden. At amerikanske republikanere generelt ikke tiltror europeiske ledere den samme evnen, er ingen hemmelighet, det viste Vances tale til fulle.
Jeg klarer ikke dy meg fra å registrere noen andre saker som er rimelig betegnende for verdens tilstand på dagen i dag enn akkurat norske politikere i harnisk over Trump. Det ene er videoen her av Hamas’ leder Osama Hamdan i Doha, delt av Ahmed Fouad Alkhatib, som har oversatt hva Hamas-lederen sier:
1- Hamas vant, og ideen om motstanden vant.
2- Iran hjalp motstanden og vil ha en rolle i fremtiden, mens de som ikke hjalp motstanden nå ikke kan forvente å spille en rolle (han snakker om de arabiske landene).
3- Hamas, som brakte enestående prestasjoner, kan ikke bli fortalt at de ikke skal være en del av det palestinske nasjonale prosjektet.
4- Alle som ønsker å handle i Israels sted og i dets sted vil bli behandlet som sådan og vil måtte håndtere konsekvensene av det (han snakker om enhver sikkerhetsordning som involverer PA-styrker, arabiske eller internasjonale tropper).
5- Hamas vil ikke diskutere avvæpning, avgang av sine ledere [fra Gaza], eller forsvinning fra åstedet og vil ikke forlate eller betale noen pris for gjenoppbygging.
6- Hamas og deres like har Iran, Tyrkia og Afrika (hovedsakelig referert til Sør-Afrika) som allierte for å gi støtte.
7- Hamas vil gjenoppbygge sine evner i Gaza og vil utvide dem ytterligere, med dens mest avgjørende styrke at de kan slå (angripe) Israel når som helst de vil.
På samme tid venter altså israelerne på å få hjem selve symbolene for terroren, familien Bibas med de to små guttene, drept, og i likposer – i bytte mot terrorister.
Og her hjemme gliser NRKs alltid hardtarbeidende Yama Wolasmal idet han deler reels-video av seg selv i møte med nok en Hamas-leder på sin Facebook-side.
På Facebook kommenterer en det smått absurde i at NRK velger å sende intervjuet med den bestialske terroristen parallelt med at de døde kroppene til den massakrerte Bibas-familien blir overlevert tilbake til Israel.
Ut i vår hage-versjonen kunne vært NRK Radios Yama Wolasmalbråten som konfronterer SS Reichfurer Heinrich Himmler etter den Røde Hærs frigivelse av Auschwitz i januar 1945: – Si meg Herr Himmler, har Holocaust oppnådd den ønskede effekt – eller kan dette slå tilbake på Dem selv? lyder det på Facebook.
Var det noen som nevnte noe om verdifellesskap, sa du?