«Adolescence» er en britisk krimdrama-miniserie som ble lansert på Netflix 13. mars 2025. Serien, skapt av Jack Thorne og Stephen Graham, følger Jamie Miller, en 13-årig gutt som arresteres for drapet på en klassekamerat, Katie Leonard. Hver episode er filmet i ett kontinuerlig opptak, noe som gir en intens og umiddelbar følelse. Serien har toppet Netflixs lister og fått en 100% kritiker-score på Rotten Tomatoes, med ros for skuespill og regi.
Temamessig fokuserer serien på moderne ungdomsutfordringer, inkludert påvirkningen av sosial medier, manosphere og incel-kultur. Stephen Graham, en av skaperne, har uttalt at serien ble inspirert av en økning i knivkriminalitet blant unge gutter, spesielt saker der gutter dreper jenter, og ønsker å belyse presset fra internett og jevnaldrende. Forbes oppsummerer:
Mens Jamies historie fortalt i Adolescence ikke er basert på en enkelt hendelse, henter den inspirasjon fra en håndfull virkelige rapporter om unge gutter involvert i knivkriminalitet. I mars 2023 var det nesten 18.500 siktelser og domfellelser for besittelse av en kniv, og 17,3 prosent av disse lovbryterne var mellom 10 og 17 år, ifølge House of Commons-biblioteket.
Storbritannia drukner så å si i knivkriminalitet, med forekomst av knivstikkinger og -drap i eksplosiv utvikling. Det samme skjer i alle europeiske land med masseinnvandring – og det skjer i Norge. På Politiforum er tematikken belyst til stadighet, og berøringsangsten er i ferd med å slippe taket. Senest i dag poengteres det i en lang meningsytring: Den voldelige ungdomskriminaliteten går i taket, og den begås ikke av 13 år gamle gutter fra trygge hjem.
Vi må ikke glemme at Oslo-politiet har innrømmet å ha mistet kontrollen, men har god oversikt over hvem gjør hva.
Apropos Sverige som mistet kontrollen i 2019 og er i dag et ødelagt samfunn hvor kriminaliteten styrer og korrupsjon florerer.
Voldskriminaliteten er i stor grad importert – det finnes tall over hvor stor overrepresentasjonen er, et tema vi har belyst i en talløs rekke saker, blant annet her, og det er dette som gjør Adolescence klanderverdig. Serien blander sammen to ulike fenomener – påvirkningen av sosial medier, manosphere og incel-kultur på den ene siden, og knivdrap på den andre siden. Dermed går serien i den samme fellen som politikere har for vane å falle i: De tror ord og handlinger er like farlige og forvirrer kompetansemiljøene med mulige tegn på radikalisering.
Hvitvasking av innvandret vold
I sosiale medier er reaksjonene på Adolescence kraftige. De oppsummeres i dette eksempelet, der en X-bruker skriver:
De byttet en svart mann sør for Sahara med en hvit tenåring og gjorde det til et foredrag om «giftig maskulinitet». I det virkelige liv myrdet en ugandisk 17 år gammel innvandrer med en historie med voldelig oppførsel ved navn Hassan Sentamu kjæresten sin med en kniv etter en krangel.
Netflix-tilpasningen: en hvit 13 år gammel «incel»-tenåring fra en god familie ved navn Jamie Miller griper en kniv og dreper en kvinnelig klassekamerat som kommenterte bildene hans på Instagram. John Grisham gjorde det samme i «A Time to Kill»: han byttet ut en sadistisk svart kjeltring som torturerte* hvite jenter i timevis, med hvite rødhalser som plaget en svart tenåring.
For de fleste som ser på Netflix, men ikke på virkeligheten, er ansiktet til knivkriminalitet-epidemien og den skyhøye voldelige oppførselen mot kvinner i Storbritannia og Europa nå … hvit. Vi hater ikke disse anti-hvite propagandistene nok. De sår frøene til selvhat og et eventuelt hvitt folkemord.
Vedlagt det harmdirrende innlegget er bildene av en reell knivmorder kontra hvordan knivmorderen framstilles i Netflix-serien.
Det er ikke underlig at folk lar seg opprøre. Sammenblandingen av incel-kultur og drapsvilje blir påfallende for de aller fleste med kjennskap til unge mennesker og voldsstatistikk. Og framstillingen er på alle måter villet. Hovedrolleinnehaver Stephen Graham forklarte til Netflix-magasinet Tudum at nerven i serien skulle være tanken på at det kan være akkurat ditt barn som begår et knivdrap.
«Vi kunne ha laget et drama om gjenger og knivkriminalitet, eller om et barn hvis mor er alkoholiker eller hvis far er en voldelig overgriper,» sa Graham. «I stedet ønsket vi at du skulle se på denne familien og tenke: ‘Herregud. Dette kan skje med oss!’ Og det som skjer her er en vanlig families verste mareritt.»
Det er bare ett problem med å ta seerne med på et slikt mentalt mareritt: Det er ikke troverdig. Hvem som helst dreper ikke klassevenninner med kniv. Men det er noe selvpiskende herlig ved å tro det, ved å leke leken der drapsvilje bare er noen Instagram-kommentarer unna. Norske eksperter er intet unntak.
Fordi Trump
«Ekstremismeekspert» Lasse Josephsen er flittig sitert i norske medier og sier til Aftenposten at «Adolescence speiler en ubehagelig virkelighet. Også i Norge.»
Josephsen skriver og holder foredrag om radikalisering og subkulturer på nett, og de siste årene har flere barneskolelærere tatt kontakt med ham.
– Noen av dem forteller at alle guttene i klassen deres har gått gjennom en holdningsendring, sier Josephsen.
Han gir Andrew Tate rett i at dette er et større problem enn bare ham eller enkelte influensere. Dette er en global kultur, mener han.
Josephsen synes det er særlig treffende hvordan «Adolescence» viser frem visse unge menns syn på sex og dating. I serien diskuteres blant annet den såkalte «80/20-regelen». Det er en teori om at 80 prosent av kvinner er tiltrukket av kun 20 prosent av mennene.
Det er et narrativ som er utbredt blant «incels», altså personer ufrivillig i sølibat. Opprinnelig var incel-miljøet en subkultur av selverklærte «tapere» i mørke kroker av mannosfæren. Ifølge Josephsen er tankene fra incel-miljøet nå mainstream.
– Det er helt vanvittig. Hvorfor skal de føle seg som tapere på sexmarkedet når de er 13 år. De skal ikke være på det markedet. Men sånn er det blitt. Mange unge gutter blir veldig påvirket av disse tankene.
Men 13-åringer føler seg ikke som tapere på sexmarkedet – og påfølgende drapsvillige når de er 13 år – annet enn i fiksjonen Netflix har laget. Hvor finner Josephsen at «tankene fra incel-miljøet nå er mainstream»? Problemet for dagens 13 år gamle gutter kan definitivt knyttes til skjermbruk, men det knyttes i beviselig grad ikke til vold, men til depresjon, grundig og godt belyst i Jonathan Haidts The Anxious Generation – How the Great Rewiring of Childhood Is Causing an Epidemic of Mental Illness.
Haidt tar for seg generasjon Z, altså de som er født etter 1996, og hvordan denne generasjonen er mer ulykkelig og deprimert enn noen generasjon før dem – vel å merke i den vestlige verden. Haidt gir smarttelefonene og sosiale medier skylden, og kaller den omfattende skjermbruken blant de unge for et sosialt eksperiment med skrekkelige følger.
Men følgene er altså ikke drap. De er depresjon og ensomhet, og følgene er kulturrelaterte. Det er vestlige unge som blir deprimerte av skjermbruken. Riktig galt går det når Josephsen skal kople Adolescence til et bredere bilde:
– Mange mener at samfunnet er feminisert, at man må vi finne tilbake til noe ekte maskulint, sier Josephsen.
Han påpeker at unge menn på ytre høyre og unge konservative muslimer forenes i dette spørsmålet. Andrew Tate er selv muslim.
Josephsen ser også en annen konsekvens av den nye jakten på maskulinitet: Mangel på empati blir sett på som et ideal. Han mener ledere som Trump og Elon Musk bidrar til dette.
– Det er liksom meningen nå at du skal være rå og flirende og ufølsom. Det er en slags sadisme som har fått fotfeste i kulturen vår.
Analysen er omtrent like treffende som da statsminister Keir Starmer (Labour) ga sinte engelskmenn skylden for opptøyer i Southport etter at Axel Muganwa Rudakubana (17) gikk til knivangrep på deltakerne i en dansetime i aldersgruppen 6 til 11 år. Tre jenter, henholdvis 6, 7 og 9 år, ble drept, mens fem andre ble kritisk skadet. Også to voksne ble kritisk skadd da de forsøkte å beskytte barna. I avmakt og fortvilelse over innvandret vold tok folk til gatene for å protestere. Politikerne har reagert ved å angripe dem som reagerer på ugjerninger snarere enn å reagere mot dem som begår ugjerninger. Da går det galt. Denne misforståtte kulturelle selvpiskingen er forøvrig også godt belyst av samme Jonathan Haidt i boken The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas Are Setting Up a Generation for Failure, skrevet i samarbeid med ytringsfrihetsekspert og jurist Greg Lukianoff.
Haidt og Lukianoff viste hvordan tre nye usannheter har blitt vevet inn i den amerikanske barndommen og i utdanningsinstitusjonene, og funnene har direkte overføringsverdi til resten av den vestlige verden. Usannhetene er «What does not kill you makes you weaker»; stol alltid på følelsene dine; og livet er en kamp mellom gode mennesker og onde mennesker. Haidt viser hvordan troen på disse usannhetene er skadelige for unge menneskers sosiale, emosjonelle og intellektuelle utvikling. Det gjør det vanskeligere for dem å bli autonome voksne som er i stand til å navigere gjennom livet, sier Haidt. Vårt intervju med Haidt kan du finne her.
Det Josephsen skal gis rett i er at serien er god. Hadde den omhandlet ung depresjon i en verden av skjermer hadde den vært brilliant, men det er altså det ekstreme voldselementet som ødelegger for troverdigheten.
Det er voldsoppveksten som danner grunnlaget
For i den virkelige verden der det kjempes om offerroller og sosiale medier styrer mye av unge menneskers liv, er det vesentlig å erkjenne noe så konservativt som at foreldre faktisk fremdeles er de viktigste aktørene i barns liv. Dermed bommer Adolescence fatalt i forståelse av knivbruk og drapsvilje. Den kommer fra et sted. Den mangelen på empati Josephsen mener stemmer med virkelighetens unge menn på høyresiden, er i realiteten medbragt i ekstrem grad i innvandrerpopulasjonen. Man vet det, det er forsket på. Grunnlaget for fremtidig gjengkriminalitet og terror legges av foreldrene før barna er tre år.
Vi vet med sikkerhet at innvandrerbarn utsettes for grov vold av foreldre i langt større grad enn hva norske barn gjør. Dermed er innvandrerbarna i langt større risiko for å utvikle sosialt avvikende adferd og manglende empati, for ikke å snakke om at de besitter langt større voldskapasitet enn etnisk norske barn.
Det bør være unødvendig å nevne at forekomst ikke betyr at alle nordmenn er ikke-voldelige oppdragere og alle innvandrere er voldelige oppdragere. Det stemmer selvsagt ikke. Det finnes voldelige norske foreldre og empatiske innvandrerforeldre. Med forekomst menes hvor hyppig et fenomen forekommer.
Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor, viser NOVA-rapporten «Vold og overgrep mot barn og unge». Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, avdekket rapporten, som vi har omtalt i flere artikler, blant annet i saken Terroristers fellestrekk er ikke hatprat – fellestrekket er terror.
Politikerfavoritt
Svenske Aftonbladet skrev mandag at «Adolescence har også tatt seg inn i den britiske politikken. Labour-politiker Anneliese Midgley krever at serien skal vises i parlamentet og i skoler i hensikt å motvirke misogyni og vold mot jenter og kvinner. Statsrminister Keir Starmer har konkludert etter å ha sett serien, at politikken må ta tak i det voksende problemet med vold mot jenter.»
Det er en særdeles dårlig idé å bruke fiksjon til å møte realiteter. I et samfunn som står til halsen i knivkriminalitet grunnet ukontrollert masseinnvandring fra ikkevestlige land, er det enkelt for politikere å vise handlekraft overfor et problem ved å overføre problematikken til «voksende hat mot jenter» blant «alle». Det er skivebom og alt annet enn forebyggende. Skal man forebygge depresjon og utenforskapsfølelse hos gutter, så må man se på realitetene for gutter. Skal man forebygge vold og drap, så må man se på realitetene for de som begår vold og drap. Det er to ulike størrelser, to ulike problemstillinger, og det er ikke slik at alle bærer i seg potensiell drapsvilje overfor klassekamerater.
Det er noe galt i et samfunn der fiksjon utløser handlekraft og sterke følelser, men der de reelle ofrene for volden sjeldent vekker noen empati hos politikerne. Jeg lar meg ikke overraske om kravet om å bruke Adolescence som et slags læremiddel kommer til Norge, det vil i så fall passe som hånd i hanske for en politikerstand som tror at dialog og synd-på-synsing kan gjøre en forskjell.
Det viktigste man bør sitte igjen med etter å ha sett serien er vissheten om at det er viktig å skille mellom narrativ kunst og statistisk representasjon.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde Netflix