11 barn ble tvangsgiftet i fjor. Voldsom økning i æresrelatert vold i Norge.
Aldri før har så mange fått hjelp av myndighetene mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ufrivillig opphold i utlandet som i 2024.
Slik åpner Aftenposten sin artikkel om 2024-tallene fra Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Fokuset er ikke minst på barneekteskap, der vi faktisk fikk en dom i fjor. Ei 15 år gammel jente fra Øst-Europa ble giftet bort til en 17-åring. Jentas svigermor ble dømt for barneekteskap, en sjeldenhet. Kompetanseteamet fikk dog meldt inn 11 saker der det var mistanke om barneekteskap.
Dumping av hjelpeløse barn og unge
I tillegg ser man en betydelig økning i dumping-saker. Fra før vet vi at mange av disse ender opp i Somalia, Pakistan, Syria og Irak.
I tillegg ble et økende antall unge sendt på ufrivillig opphold i utlandet. Mange flere fryktet dette enn året før. Flere ble utsatt for trusler og vold, og flere fryktet å bli utsatt for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
Mange varsler kom fra skoler og barnehager uten mangfoldsrådgivere.
Så vidt oss bekjent har dumping i utlandet, som er et svært grovt overgrep, aldri ført til en tiltale i norsk domstol. Aldri.
Økningen i fjor på æresrelatert vold var på 23 prosent fra 2023. I fjor kom det inn 1.402 saker bare til Kompetanseteamet. Det er all grunn til å tro at dette tallet kun er en liten topp av isfjellet.
Som vi ser er majoriteten barn under 18 år.
Inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) mener tallene gir grunn til «håp», sier hun. Ja, «håp». Hun medgår at tallene er høye, men det er altså et håp, ifølge Brenna, hvilket er politikerspråk» for at «vi vet ikke hva vi skal gjøre, men vi gjør vårt aller, aller beste«:
– Det viser at dette er et stort samfunnsproblem. Men det gir også en form for håp, på den måten at når tjenestene og tilbudene blir bedre kjent, er det flere som benytter seg av dem, sier hun.
Det vet Brenna ingenting om. Det vi vet er at det skal svært mye til før barn og unge som lever i æreskultur våger å be om hjelp for å unnslippe vold fra sin egen familie. Svært, svært mye, skal til. Slik er det også i norske familier, men i æreskulturens klamme klør, er det å bryte ut en langt mer krevende prosess. Man får «alle sine egne», inkludert storfamilie og miljø, mot seg.
Dette er sakene etter kategorier:
Samtlige kategorier har altså økt på Arbeiderpartiets post, og 75 prosent av sakene handler om jenter/kvinner. Flest saker omhandler syrere – de som skulle bli en ren berikelse for Norge i 2015, i henhold til medier og politikere.
«Sånn gjør vi det ikke i Norge!»
Brenna har en appell til foreldre: «Sånn gjør vi det ikke i Norge!» Og hun tror Khan fra Pakistan eller Abdullah fra Somalia lytter til henne? De lever jo i Pakistan og Somalia her i Norge.
Brenna viser sin udugelighet til gangs når hun hevder at for inntil 20 år siden var disse temaene ukjente. HRS ble etablert for 25 år siden, og vi har kontinuerlig tatt opp disse temaene. Men Ap gjorde jo alt for å få oss fjernet fra statsbudsjettet, fordi? Likte de ikke disse temaene? Selv skrev jeg de første sakene om tvangsekteskap i 1992, som var for 33 år siden. Allerede på 80-tallet hadde vi kjente æresdrap (Berber- og Holmliasaken). I 1996 publiserte Aschehoug boken min Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan, som også inkluderte norskpakistanske jenter og kvinners magre kår. To år senere kom Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap på samme forlag, en bok basert på dybdeintervju med muslimske jenter og gutter i Norge, og året etter laget vi i TV2 flere lengre innslag om æresdrap og tvangsekteskap basert på bokken. Programmene utløste den første handlingsplanen mot tvangsekteskap.
Brenna vil satse videre på førstelinjetjenesten (skolen, barnevernet, helsetjenesten). Hun vedgår at arbeidet ikke har vært godt nok (hvilket er et understatement). Aftenposten spør hvorfor det er gjort for lite «når det begås så alvorlig kriminalitet mot barn og unge?»
– Jeg tror hovedårsaken er at dette er et tema vi som samfunn ofte har behandlet som et privat anliggende. Men i 2025 er det ikke sånn. I Norge har vi et samfunn hvor vi blander oss når unger ikke har det trygt og godt.
– Har vi det?
– Ikke tilstrekkelig. Vi trenger flere nabokjerringer, flere mangfoldsrådgivere og flere som foreldre og ungene kan henvende seg til.
Altså er strategien fortsatt denne: Løp etter problemene. Ikke grip reelt fatt i ukulturen med kraftfulle realpolitiske tiltak, som en betydelig styrking av rettsapparatet og straffeutmålinger. For det vet vi ville hjulpet, som det har gjort gjennom norsk rettshistorie. De svake og sårbare løftes inn i demokrati og frihet gjennom lovverket.
Det er også verdt å merke seg at Brennas satsning på foreldre og miljø slår seg selv på munnen. Det er ikke foreldre, miljø og nabokjerringer som melder fra, det er det først og fremst politi og barnevern som gjør.
Brenna tror dog at vi i Norge har snakket for lite om disse problemene (sic).
– Jeg tror vi har snakket for lite om det. Jeg tror at dette er litt krevende temaer å snakke om, både i majoritetsbefolkningen og i minoritetsbefolkningen, fordi det historisk har vært oppfattet som noe som angår den enkelte familien.
Igjen bommer Brenna. Vi har ikke snakket lite om problemene, tvert om har vi vært i tet i den europeiske klassen med å sette søkelyset på ikke minst tvangsekteskap og dumping av barn og unge.
Utvalg med slappe forslag
I fjor la et regjeringsoppnevnt lovutvalg sin konklusjon og anbefalinger til endringer i lovverket rundt æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og dumping.
I dag er strafferammen for barneekteskap latterlige 3 års fengsel. Utvalget vil øke strafferammen til ikke mer enn 6 år. Utvalget foreslår også at foreldre som dumper barna skal kunne straffes. Æresmotiv skal bli straffeskjerpende moment. Utvalget arbeidet i hele tre år før konklusjoner lå på bordet, som ikke handler om endringer i lovverket knyttet til kjønnslemlestelse. Utvalget sa i fjor på NRK at de ikke hadde funnet noe å legge til på dette feltet og at Norge hadde en av Europas strengeste lover mot kjønnslemlestelse.
Vel, hvorfor har vi ikke hatt en eneste domfellelse i Norge for kjønnslemlestelse? Det handler ikke minst om at helkroppundersøkelsen av jenter ble fjernet i 1993 mot ekspertisens vilje.
Hvorfor gjeninnføres ikke den, Brenna?
Regjeringens troverdighet er rasert på dette feltet, og det blir antakelig ikke noe bedre med en Høyre-ledet regjering. De har selv skapt problemene ved å etablere æreskultur i Norge i vidt monn gjennom en masseinnvandring basert på følelser, ikke på konsekvensanalyser.
Konsekvensanalyser i dag peker mot et åpenbart tiltak: Repatriering som straff i alvorlige saker. La oss begynne der. Dette er det mest treffsikre forebyggende tiltaket.
Så hva kan vi vente av neste års rapport fra Kompetanseteamet? Svaret ligger åpent i dagen (hvis ikke regjeringen finner det opportunt å bare legge ned Kompetanseteamet, som HRS i sin tid sto på for å få opprettet).