Det finnes knapt en politisk kommentator i kongeriket som ikke har harselert med Arbeiderpartiets slagord for 2021-valget: «Nå er det vanlige folks tur». For regjeringsperioden har for mange vanlige folk blitt tidenes nedtur, og det er selvsagt Arbeiderpartiet smertelig klar over. Nå går de ny valgkamp i møte med vind i seilene, der kombinasjonen av norsk Trump-frykt og hjemhenting av Jens Stoltenberg har gitt partiet tall på meningsmålingene de ikke kunne turt å drømme om for bare noen måneder siden.
I landet der det er klokkertro på at man har gjort noe hvis alle har fått sagt litt om hva de føler, skal også Ap spille på følelsene når et nytt slagord skal på plass. Som Dagens Næringsliv skriver, så har jo slagord betydning, særlig når de ikke virker.
Ifølge avisen har partiet nå spurt et nettpanel om tilbakemeldinger på hvilket slagord partiet skal velge.
Dette skal være alternativene:
- På jobb for deg.
- Trygg styring.
- Trygghet for morgendagen og tro på fremtiden.
- Best mulig for flest mulig.
- Vanlige folks tur.
Joda, det er lov å gremmes. Etter en stortingsperiode preget av snusk, rot og svindling med pendlerboliger og reiseregninger og fandens oldemor, skal det godt gjøres å få vanlige folk til å tro annet enn at politikere først og fremst er på jobb for seg selv, men å oppsummere og konkludere med «trygghet» er i sannhet opportunisme i sin reneste form. Det tragikomiske i det hele er at Trump-frykten har bitt seg så hardt fast i det norske folk at Ap kanskje til og med lykkes med trygghetsfrasene.
Rekordmålinger for Ap
Forrige uke kom en sensasjonelt god måling for Ap, der de klokket inn på 30,1 prosent oppslutning. NRKs Tone Sofie Aglen kommenterte det godt:
Det alle spør seg, er om Aps suksess kan vare. De har snudd spillet på en måte som knapt noen trodde var mulig. Etter å hatt taperstempelet klebende ved seg så lenge, framstår Støre omsider som en vinner.
For Ap er det avgjørende å fortsette fortellingen om at de er noe helt annet enn den upopulære Ap/Sp-regjeringa. Det var også det indirekte budskapet da Støre var på sjarmoffensiv hos bedrifter på Helgeland. Er det mulig å gjenreise partiets tynnslitte omdømme i næringslivet? I så fall burde alt være mulig.
Det er liten tvil om at Høyre-opposisjonen vil benytte enhver mulighet til å banke inn at dette er den samme politikken, i litt mer fristende innpakning.
Et vel så relevant spørsmål er hvor lenge velgerne vil oppleve at vi er i en utenrikspolitisk unntakstilstand, eller om det etter hvert blir en normalisering, der vi igjen blir mest opptatt av de nære ting.
Svaret på det er nesten like uforutsigbart som siste utspill fra Donald Trump. Men bare nesten.
Ap håper neppe på en normalisering i utenrikspolitikken med det første, for blir velgerne opptatt av de nære ting vil to punkter være innlysende å fokusere på.
Det ene er at Stoltenberg er en unntakstilstand i seg selv, han har så langt ikke gitt signaler om å skulle fortsette som støttehjul etter valget, og det andre er Tonje Brenna. Slagordet «Trygghet for morgendagen og tro på fremtiden» passer særdeles dårlig på nettopp Brenna.
Inhabil og illojal
Daværende kunnskapsminister (nåværende arbeids- og inkluderingsminister) Brenna innrømmet i juni 2023 å ha gitt sin gode venn, advokat Frode Elgesem, styreverv i Det Europeiske Wergelandsenteret – en stiftelse som Kunnskapsdepartementet gir 5 millioner kroner i året til. Dette senteret har et partnersamarbeid med Utøya AS, der Brennas eks-samboer (og far til hennes barn) er styreleder og hvor to av hennes gode (AUF-) venninner også er i styret.
I tillegg satt Elgesem som styreleder i Rafto-stiftelsen, en stiftelse som også får penger via Kunnskapsdepartementet. Dagens Næringsliv avslørte at Brenna allerede i mai 2022 – altså over ett år tidligere enn da hun har innrømmet å ha vært inhabil – mottok opplysninger om de koblinger hun var inhabil overfor.
Mens habilitetssakene til Anette Trettebergstuen (Ap) og Ola Borten Moe (Sp) førte til at de begge måtte gå av som statsråd, samt Anniken Huitfeldt (Ap), som måtte gå som utenriksminister, ble Tonje Brenna sittende som statsråd, og hun er nummer to i rangordningen og statsminister hvis Jonas Gahr Støre er fraværende. Hun er også beskrevet av flere sentrale kilder i Ap som illojal – vi skal ikke lenger tilbake i tid enn til januar, før Sp-exiten, for å finne at hun brukte strømstriden til å posisjonere seg for å kunne overta ledervervet i partiet.
Kildene mener lekkasjer fra interne møter viser at nestleder Tonje Brenna, eller hennes folk, nå utfordrer Jonas Gahr Støre som partileder i Ap.
– Jeg har ikke sett noe så illojalt noensinne, sier en sentral Ap-kilde, het det i Aftenposten.
Upålitelighet og makthunger er ikke akkurat noen definisjon på trygghet og fremtidstro, men dette er høyst sannsynlig Aps neste leder og fremtidige statsministerkandidat. Det sier virkelig sitt om den politiske tilstanden i Norge, og hyggelig er det ikke.
Fra utsiden kan man lure på om Brenna har noe på Støre som gir henne et slags frikort, for særbehandlingen synes påfallende. Men snarere er det kanskje hennes status som Utøya-overlevende som gjør at det meste tilgis og pyntes på. Partiet gjør et stort poeng av det selv i inngangen til valgkampen:
– Så vil jeg legge til dette som jeg mener har betydningen for norsk historie. Med utnevnelsen av Nils Kristen og Åsmund er det nå fem overlevende fra Utøya i min regjering. Tonje, Jan Christian. Andreas, Åsmund og Nils Kristen, sier statsminister Jonas Gahr Støre når han presenterer sine nye statsråder.
Utrygg styring
Verst av alt med Aps framtid er mangelen på kompetanse, og partiets triste terrorbakgrunn er trolig årsaken. De flinkeste forsvant.
«Trygg styring» i en globale situasjon som er preget av store utfordringer, inkludert krigen i Ukraina, økende spenninger med Russland, krigen i Midtøsten, økonomiske svingninger og importert kriminalitet krever kunnskap og kompetent lederskap. Norge, som NATO-medlem og en viktig aktør i internasjonale fora, krever likevel en statsminister med dyp forståelse av utenrikspolitikk.
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk har blitt kritisert, for eksempel for å signere et FN-brev om våpensalg til Israel sammen med land som Russland og Iran, noe som viser kompleksiteten i feltet. Uten formell utdannelse i internasjonal politikk og begrenset synlig erfaring, kan det være risikabelt for Brenna å lede i slike situasjoner. Dette er spesielt bekymringsfullt gitt Norges rolle i NATO og behovet for sterk diplomatisk kompetanse.
Bare tanken vekker alt annet enn trygghet. Aps framtidige leder mangler direkte erfaring med justis- eller sikkerhetspolitikk.
Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og hans regjering har ofte brukt emosjonelle narrativer i utenrikspolitikken – enten det er å fremheve Norges rolle som en humanitær stormakt eller å vise sympati med globale kriser. For eksempel har støtten til internasjonale klimatiltak og flyktninghjelp blitt pakket inn i et språk om medmenneskelighet og ansvar, noe som selvsagt appellerer til nordmenns selvbilde som et moralsk folk. Men når det kommer til konkrete utfordringer, som økt russisk aktivitet i nordområdene eller presset på energileveranser til Europa, blir svarene ofte vage.
«Trygghet for fremtiden» som slagord fra en mann som brukte dagen for begravelsen av den terrordrepte Bibas-familien i Rabitamoskeen, omgitt av dialog og stearinlys, for å snakke om palestinsk lidelse?
Hvor er den tydelige realpolitiske linjen som sikrer Norges interesser som NATO-medlem og oljeeksportør i en tid der makt, ikke moral, definerer spillet?
Emosjonsfokusert framtidstro
Den emosjonelle tilnærmingen kan delvis forklares med politikkens natur i demokratier. Lederskap i Europa og Norge må appellere til velgere som ofte reagerer sterkere på historier om lidelse eller heltemot enn på tørre analyser av geopolitiske konsekvenser. Tonje Brenna, som en potensiell fremtidig leder i Arbeiderpartiet, har vist stadige tegn til å følge denne trenden. Hennes fokus på integrering og inkludering bærer preg av en empatisk tone, men mangler ofte den harde pragmatismen som kreves for å håndtere komplekse utenrikspolitiske spørsmål eller innvandringsrelatert kriminalitet.
Når politikere spiller på følelser, skaper det en slags kollektiv katarsis – vi føler oss gode, rettferdige, samlet – men det løser sjelden de underliggende problemene.
Realpolitikk, derimot, krever en vilje til å ta upopulære valg og kommunisere dem ærlig. Det innebærer å innrømme eksempelvis at innvandringspolitikk må balansere humanitet med sikkerhet, eller at Norges rolle i Arktis krever en sterkere militær tilstedeværelse, selv om det koster. Men slike budskap er vanskelige å selge i en tid der politikere frykter å miste velgere til populistiske alternativer som lover enkle løsninger.
Resultatet er en politisk ledelse som ofte virker handlingslammet, fanget mellom idealistiske løfter og en verden som ikke bryr seg om gode intensjoner. I Europa ser vi dette i den trege responsen til Kinas økonomiske fremmarsj eller i mangelen på en samlet strategi mot hybridtrusler fra Russland. I Norge blir det synlig i en utenrikspolitikk som lener seg på fortiden – fredsnasjonen, oljerikdommen – uten å fullt ut adressere fremtidens usikkerhet.
Kanskje er det på tide å spørre: Hva koster det oss å la følelser styre der fornuften burde råde? I en urolig verden er det ikke nok å føle rett; vi må også handle klokt. For Europa og Norge handler det om å finne en balanse – å beholde hjertet, men styrke ryggraden. Uten det risikerer vi å stå igjen som tilskuere i et spill vi ikke lenger forstår.
Skal det bli «Best mulig for flest mulig» fordrer det faktisk en verdivurdering av både hva «best mulig» er og av hvem «flest mulig» er.
(Forsidefoto laget med Grok)