AUF strammer skruen og får også med seg flere store Ap-lag på sin ekstreme Israel-politikk.
I morgenens Politisk kvarter på NRK fikk man i det minste en forståelse av hvorfor det terrorrammede ungdomspartiet som lovte å «aldri tie, aldri glemme» aldri har vist noen solidaritet med terrorofre etter 7. oktober i Israel: Intensiteten i hatet mot Israel er rett og slett for sterkt.
Dialog og fredsforhandlinger?
Kravet om boikott av israelske varer fra AUF og store deler av Arbeiderpartiet er en del av en større internasjonal bevegelse kalt BDS (Boycott, Divestment, Sanctions). Denne bevegelsen vil presse Israel til å endre politikk, spesielt med hensyn til palestinske rettigheter og okkupasjonen.
AUF-leder Skjervø vil gå lenger enn å boikotte varer fra Vestbredden, han vil boikotte varer fra Israel generelt.
Når det gjelder uttalelsen fra AUF-lederen på NRK Politisk kvarter, der han hevder at «det er en konflikt som Israel står bak», er dette en overforenkling som ikke holder vann historisk eller faktisk.
Konflikten mellom israelere og palestinere er kompleks og rotfestet i både historiske, religiøse og politiske faktorer som strekker seg tilbake over flere tiår, inkludert britisk mandatperiode, opprettelsen av Israel i 1948, og påfølgende kriger og fredsprosesser. Å legge all skyld på én part ignorerer ikke bare det komplekse bakteppet, det ignorerer også terrorangrepet – og ikke minst de kontinuerlig pågående angrepene fra ikke bare Hamas, men også Irans øvrige proxyer i regionen.
Framtidens norske Israel-politikk vil neppe vekke mulighetene for verken dialog og fredsforhandlinger dersom AUF får viljen sin, og dette mens Unge Høyres politikk på feltet minner mer om den klassiske tostatspolitikken Arbeiderpartiet fram til sittende regjering har forfektet enn den minner om konservativ politikk.
Eid og valgår
Skjervø legger da heller ikke skjul på at den ekstreme politiske linjen – uten sidestykke i noe annet vestlig land – handler om noe mer enn Israel. Det handler også om USA. Nå er det ikke noe nytt at USA ofte blir dratt inn i debatten fordi det er en av Israels nærmeste allierte, både politisk og militært, men med Trump på plass i Det hvite hus er det våre egne allierte som er verdens farligste aktører, skal vi forstå Skjervø rett.
Grepet han benytter er moralsk overlegenhet, og til tross for at Unge Høyre-leder Ola Svenneby omtaler det som «moralsk panikk», går Svenneby langt på vei med på at anerkjennelsen av Palestina som suveren stat er riktig – det var bare timingen som ble feil.
Det interessante er likevel at store lokallag i Arbeiderpartiet nå ønsker å gå inn for BDS-linjen Skjervø legger seg på, en linje som inntil nylig har vært assosiert med ytterste røde ytterkant og muslimske miljøer og -aktivister. Det gir et tydelig signal om å posisjonere seg sammen med de kjipeste av de muslimske stormaktene; sjiaaksen som forfekter systematisk undertrykking.
I norske medier ser man enkelt hvor effektive de muslimske miljøene lokker til seg stemmesankende politikere, der kombinasjonen av avslutning av fasten og valgår utspiller seg i et kollektivt Eid Mubarak, og AUF smir mens jernet er varmt. Idet programlederen i NRK ber Skjervø slutte å slå i bordplaten, forstår man til fulle hvor det bærer. De dødelige overgrepene Hamas utøver ikke bare mot israelere, men også mot egen befolkning, kommer i skyggen. Internasjonal lov og menneskerettigheter framholdes som en overbygning Israel ikke evner å forholde seg til, fastholder Skjervø, mens situasjonsbeskrivelsen uteblir. Han inverterer offer- og gjerningsmannrollene på en måte som framstår karikert, men med Arbeiderpartiets linje så langt under krigen i Midtøsten er det ingen grunn til å betvile at dette er villet politikk.
Store og lille Satan
Skjervø har, ved å uttale at det er Israel som er skyld i konflikten, lagt listen. Hans USA-hat underbygger ståstedet. Det er vanskelig å registrere noen forskjell mellom denne retorikken og den som brukes av arabiske og iranske grupper, spesielt i islamistiske og anti-vestlige kretser, for å beskrive USA og Israel.
Uttrykket «Store Satan» og «Lille Satan» ble først populært i Iran etter den islamske revolusjonen i 1979, ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini. Khomeini brukte disse begrepene for å demonisere USA og Israel som hovedfiender av den islamske verden. «Store Satan» refererer til USA på grunn av sin globale makt, militære tilstedeværelse og støtte til Israel, mens «Lille Satan» refererer til Israel, som ses som en mindre, men likevel betydelig trussel på regionalt nivå.
Begrepene er ment å mobilisere opinionen og demonisere motstandere. «Satan» har en sterk religiøs konnotasjon i islam, og ved å bruke dette språket skaper lederne en følelse av moralsk og spirituell kamp mot en ond kraft. Så kan man ha i bakhodet at uttrykkene styrker en felles identitet blant arabere og muslimer som står sammen mot en felles fiende. I Iran brukes uttrykkene fortsatt regelmessig av religiøse ledere og statlige medier som IRIB. For eksempel kalte ayatollah Ali Khamenei USA for «Store Satan» i en tale i 2023, mens Israel ble omtalt som dens «lille allierte».
Retorikken er spesielt effektiv i land med autoritære regimer eller under okkupasjon, der internasjonalt fiendskap kan brukes til å avlede oppmerksomhet fra interne problemer. Ikke alle arabere eller muslimer støtter denne retorikken. Mange moderat muslimer og arabiske regjeringer, som i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, samarbeider med både USA og Israel av økonomiske og sikkerhetsmessige grunner. Uttrykkene er derfor mest utbredt i spesifikke ideologiske kretser, som shia-islamister i Iran eller sunnimuslimske ekstremister som Hamas.
AUF er ikke langt unna. Arbeiderpartiet bør tenke seg grundig om før de forfølger denne linjen.