De av oss som i løpet av livet i kortere eller lengre perioder har oppholdt seg i Tyskland, kanskje til og med bodd der, kan ikke ha unngått å registrere at landet har forandret seg. Og ikke til det bedre.
Det er mange grunner til det.
Mange vil mene det startet med gjenforeningen den 3. oktober 1990 mellom Vest-Tyskland og den tidligere kommuniststaten i Øst-Tyskland (DDR), og endring av Tysklands hovedstad fra Bonn – byen som noe foraktelig ble betegnet som «bundeshauptdorf» – til Berlin, hvoretter Bonn ble redusert til en småby ved Rhinen, mest kjent for å være fødestedet til komponisten Ludwig van Beethoven.
Daværende forbundskansler Helmut Kohl måtte i ettertid tåle mye kritikk både fra tidligere vesttyskere og østtyskere, dels fordi gjenforeningen kostet skattebetalerne i vest enorme summer, og dels fra de i øst som nok trodde at de i løpet av kort tid skulle oppnå den samme levestandard som deres nye landsmenn i vest.
Kritikken var dypt urettferdig mot Kohl. Etter murens fall i 1989 hadde Kohl i realiteten ikke noe valg. Det hadde ikke vært noe alternativ å si til østtyskerne at de fikk greie seg selv. Selv etter 40 års adskillelse var fremdeles de familiære bånd på hver side av grensen altfor tette.
Damen fra øst
I det kommunistiske DDR var det i flere år før muren falt mange som engasjerte seg i demokratibevegelser, først som rene undergrunnsbevegelser. Kort tid etter murens fall ble det dannet en demokratisk valgt regjering med utgangspunkt i Øst-Tysklands søsterparti til vesttyske CDU (Kristelig Demokratisk Union).
Denne regjeringen fikk som pressetalskvinne en kvinne ved navn Angela Merkel. Etter gjenforeningen meldte hun overgang til det vestlige CDU og ble raskt statsråd i Kohls regjering i det gjenforente Tyskland.
På grunn av en korrupsjonsskandale i CDU måtte Kohl gå, Angela Merkel overtok som partileder, og i 2005 overtok hun som forbundskansler. Den posisjonen hadde hun til hun tapte valget i 2021.
Den raske karrieren i CDU gjorde at hun av mange ble ansett som kvotert inn av to grunner – dels at hun kom fra Øst-Tyskland, og dessuten var kvinne fra venstresiden i partiet.
«Wir schaffen das»
Ikke uten grunn kan det hevdes at ingen tysk forbundskansler har ødelagt Europa mer siden 1945 enn Angela Merkel. Det er to grunner til det.
For det første gjennom en totalt feilslått energipolitikk (Die grüne Wende) der atomkraft, gasskraft og kullkraft skulle erstattes med kraft fra vind og sol. Og fordi dette selvsagt ikke fungerer når det ikke blåser eller når solen ikke skinner, så skulle det kompenseres med balansekraft fra Norge over utenlandskablene. Dette har gitt høye strømpriser som har rammet tysk industri hardt. Også den vanlige tysker har merket dette, og de har ingen ordning med statlig strømstøtte, slik vi har i Norge.
For det andre, og dette er det mest alvorlige, under starten på flyktningkatastrofen i 2015 da tusener av syrere (eller folk som kalte seg syrere) marsjerte opp gjennom Europa, men ble nektet adgang i Balkan, Ungarn og Østerrike, åpnet hun grensene til Tyskland med ved å uttale på en pressekonferanse at «Wir schaffen das» – dette greier vi.
Dette fikk alvorlige konsekvenser. I 2015 alene fikk Tyskland over 1,1 millioner stort sett muslimske migranter fra Syria, Irak og Afghanistan. De fleste gikk til fots gjennom Balkan, Ungarn og Østerrike. I dag utgjør migrantene 20 prosent av Tysklands samlede befolkning, hvorav ca. 8 millioner er fra Ukraina. De fra Ukraina utgjør selvsagt kun et økonomisk problem. Sikkerhetsmessig ligger problemet et helt annen sted.
Tyskerne tilpasser seg
Enhver tysk by med respekt for seg selv arrangerer festivaler og gatemarkeder. Noen er felles for hele Tyskland, mens andre er mer lokale. Dette har vært tradisjon i hundrevis av år. De mest kjente er julemarkedene, karneval og oktoberfest. Disse må oppleves, det som arrangeres hos oss blir bare dårlige kopier.
De siste årene har det oppstått problemer, og det går på sikkerheten. Det startet allerede på nyttårsaften i 2015, der folk i Köln tradisjonelt samles på plassen mellom Kölnerdomen og Hauptbahnhof for å feire det nye året. Resultatet var at over tusen kvinner ble seksuelt antastet, og til dels voldtatt, av unge menn med arabisk og nordafrikansk bakgrunn. Det samme skjedde blant annet i Hamburg og Berlin. Vi omtalte saken den 5. januar 2016.
Dette hadde aldri skjedd før, så politiet var helt uforberedt. At dette skjedde i 2015 skyldtes selvsagt Angela Merkels skjebnesvangre feil da hun tidligere samme år åpnet grensene for hovedsakelig unge menn fra arabiske og nordafrikanske land. Etter dette har det hvert år vært stort politioppbud på nyttårsaften i tyske storbyer, og dette koster penger.
Dette var likevel bare begynnelsen. Allerede året etter, den 16. desember 2016 kapret tunisieren Anis Amri en semitrailer, skjøt den polske sjåføren og kjørte den rett inn i et av julemarkedene i Berlin, drepte 12 og skadet 52 personer. Heldigvis ble bremsene på trekkvognen, en relativt ny Scania, utløst automatisk da den støtte på noe. Ellers hadde tallet på drepte og skadde blitt mye større.
Siden den gangen er det innført betydelige sikkerhetstiltak for å unngå gjentakelser, men til tross for dette har ikke tiltakene vært tilstrekkelige. Senest i desember i fjor kjørte en lege fra Saudi Arabia inn i et julemarked i Magdeburg i Bayern og drepte fem personer, og den 14. februar i år kjørte en afghaner som hadde fått avslag på sin asylsøknad en bil inn i en fagforeningsdemonstrasjon i München.
Dette viser at ingen steder der folk samles kan man lenger være trygge.
Slutt på julemarkedene?
Enkelte tyske byer vurderer nå å slutte med julemarkedene, av økonomiske grunner. Det som har vært en tysk tradisjon i flere hundre år krever nå så mye ekstra sikkerhet at mindre kommuner ikke makter det. Og selv kommuner med bedre økonomi kan uansett ikke sikre sine innbyggere fra terror. Det skal som kjent ikke mer til enn en enkelt islamist med kjøkkenkniv for å ta livet av de som står og koser seg med en glühwein og nyter stemningen på julemarkedet.
Dette ble nylig tatt opp i et intervju på tyske Welt-TV med gruppelederen for AfD (Alternative für Deutschland) i Bundestag, Bernd Baumann. AfD har gått til valg på at adgangen til å søke asyl i Tyskland må endres slik at de som møter opp på en grenseovergang uten noen form for legitimasjon, og det gjelder de fleste, og krever asyl må nektes adgang. Dessuten ønsker AfD å iverksette storstilt retur av de som har fått avslag på sin asylsøknad, men som fremdeles befinner seg i landet.
CDU forsøkte faktisk å endre tysk asyllovgiving i januar i år, vel vitende om at de måtte få støtte fra AfD. Teoretisk kunne derfor CDU fått flertall for sitt forslag, men fordi en rekke medlemmer av CDU avsto fra å stemme fordi de ikke aksepterte å fremme et forslag som det viste seg at AfD var enig i, gikk forslaget ikke gjennom. Vi omtalte det i vår artikkel av 10. februar i år.
Ikke kvitt Angela Merkel
Som de fleste vil ha fått med seg var det valg i februar, der AfD fikk 20,8 prosent av stemmene, bare slått av unionen CDU/CSU med 28,5 prosent. Valgets taper, sosialdemokratiske SPD gikk kraftig tilbake og fikk 16,4 prosent.
I Tyskland er det ingen tradisjon for mindretallsregjeringer som søker støtte fra sak til sak, slik det er hos oss. Det partiet som får flest stemmer må derfor søke et regjeringssamarbeid med andre partier slik at de får et flertall bak seg i Forbundsdagen.
Det naturlige hadde selvsagt vært at CDU søkte et samarbeid med AfD, men så lenge AfD anses som spedalske er det en umulighet. Løsningen for CDU var derfor å søke samarbeid med valgets taper, SPD. Da må de i tillegg få meg seg noen fra «De Grønne» for å få flertall i Forbundsdagen.
Det vi da med sikkerhet kan konkludere med er at selv om CDU er enig med AfD om at asylpolitikken må strammes inn, vil det ikke skje noe. Dels fordi deler av CDU, som er Angela Merkels gamle parti, ikke vil innføre en politikk som støttes av AfD, og dels fordi SPD anses som et akademikerparti på venstresiden som ønsker mangfold og de kommer aldri til å gjøre noe med asylinstituttet. Bare når AfD har oppnådd rent flertall i Forbundsdagen kan man håpe på endringer.
De tyske julemarkedene og andre tradisjoner går en usikker fremtid i møte.