Hans Mortensen i Weekendavisen har tatt oss gjennom en nær historie for det danske sosialdemokratiet. Det er et møte som statsminister Mette Frederiksen (S) nylig har hatt med sin italienske kollega Giorgia Meloni (Italias Brødre) som har utløst Mortensens nærhistoriske blikk. Eller kanskje riktigere; pressemeldingen som kom forut for møtet.
Som mange av oss kjenner til er pressemeldingene fra statsministerens kontor normalt holdt i et relativt intetsigende diplomatisk språk. Men kunngjøring av den danske statsministerens besøk i Roma tolker Mortensen som «et lite stykke politisk historie som illustrerer skiftet i innvandringspolitikken som har skjedd i det danske sosialdemokratiet i de snart ti årene Mette Frederiksen har ledet partiet».
«Vi skal gjenvinne kontrollen over hvem som kommer til vårt kontinent. Det er behov for et nytt asylsystem, og heldigvis strømmer det en ny erkjennelse gjennom Europa, som jeg bare kan bifalle. Statsminister Giorgia Meloni og jeg har et tett samarbeid på innvandringsområdet. Jeg ser frem til å finne nye løsninger sammen med min italienske kollega», het det.
Det oppsiktsvekkende for Mortensen med denne pressemeldingen, er nettopp at ingen finner den oppsiktsvekkende. For hadde Frederiksen, da hun i juni 2015 overtok ledervervet i Socialdemokratiet, «fortalt sine partifeller at hun om ti år ville danne innvandringspolitisk allianse med en statsminister fra et parti med røtter i den italienske fascisme», ville nok ikke mange klappet.
Det er en presis observasjon, selv om det kan stilles spørsmål ved hvor mye fascisme som finnes igjen i Italias Brødre. Men noen ønsker jo å tviholde på historiens negative sider for egne politiske poenger, som også kan føre til stagnasjon for egen politisk utvikling.
Men linjen var ikke død
I 2001 hevdet Mette Frederiksen om sin daværende partikollega Karen Jespersen at den politiske linjen Jespersen sto for «er ferdig – helt ferdig». Den politiske linjen til Jespersen har da også gått gjennom en stor forvandling. Hun startet for Venstresocialisterne, var innom Socialistisk Folkeparti, for hun kom til Socialdemokratiet i slutten av 1980-årene, som hun representerte til 2006. På 1990- og 2000-tallet var hun statsråd i tre omganger. I 2001 var Jespersen innenriksminister hvor hun tok til orde for en innstramming av innvandringspolitikken, men møtte sterk motbør i eget parti. I 2006 meldte Jespersen overgang til partiet Venstre, nettopp på grunn av misnøye med sosialdemokraternes innvandringspolitikk. Jespersen har nå forlatt politikken og driver Den Korte Avis sammen med sin mann, Ralp Pittelkow (som blant annet har vært politisk rådgiver for tidligere statsminister Poul Nyrup Rasmussen). Nettavisen er (selvsagt) beskyldt for å være «høyreekstrem», da de uttrykker seg kritisk både til den ikke-bærekraftige innvandringen og islam.
Også Giorgia Meloni startet på venstresiden. Som 15-åring meldte hun seg inn i den italienske sosialistbevegelsen, før hun gikk til nasjonalalliansen, deretter valgalliansen Frihetens folk, som besto av en rekke høyreorienterte partier, og så Italias Brødre (2012).
Mortensen viser til at i 1996 sa den da 19-årige og ukjente Meloni til fransk TV: «Jeg synes Mussolini var en god politiker. Alt han gjorde, gjorde han for Italia. Det har ikke vært noen politikere som ham de siste 50 årene.» Dette klippet skal fortsatt sirkulere fra tid til annen, men Meloni forsikrer at Italias Brødre i dag er europeisk konservativt. Så sent som i fjor sommer fortale hun sine partimedlemmer at «fortidens spøkelser var drevet ut, etter at medlemmer av ungdomspartiet hadde blitt tatt med både fascistiske hilsener og rasistisk og antisemittisk retorikk», sier Mortensen.
Og denne politiske vandringen – både for Frederiksen og Meloni – har nå altså ført dem sammen. Den linjen som Frederiksen hevdet overfor Jespersen i 2001 å være «helt ferdig» var imidlertid ikke engang begynt for Frederiksen.
Da Frederiksen overtok ledelsen av Socialdemokratiet i 2015, var noe av det første hun gjorde å beklage egen retorikk. Ifølge Mortensen «skammet hun seg faktisk over den». For nå hadde det åpenbart gått opp for Frederiksen at Karen Jespersen og hennes like hadde hatt rett, og nå hadde Danmark mistet mange dyrebare år for å få en nødvendig omlegging av innvandringspolitikken.
Stram innvandringspolitikk!, var budskapet fra den nye S-lederen Frederiksen, hvor hun heller ikke tok avstand fra Dansk Folkeparti (som er å anse som vårt Fremskrittspartiet).
– Ekstremt positivt
Før forrige ukes møte mellom Frederiksen og Meloni har det vært tatt flere skritt på veien. Mortensen viser til at i oktober i fjor, forut for et toppmøte i EU, ble statsledere i Europa invitert til en uformell frokost. Her skulle også innvandring diskuteres. Vertene var nettopp Frederiksen og Meloni, supplert av den nederlandske statsministeren, Dick Schoof (partiløs, men leder av en høyreorientert regjering). Schoof har tidligere gjort det klart at han ønsker seg en strengere og mer effektiv asylpolitikk.
Etter frokostmøtet, som ifølge Mortensen ble litt av en publikumssuksess, med deltagelse av blant andre Polens statsminister Donald Tusk, Østerrikes forbundskansler Karl Nehammer og Ungarns statsminister Viktor Orbán, uttalte Schoof at han fornemmet en «annerledes atmosfære i Europa», mens Mette Frederiksen sa til DR:
– Det er virkelig fantastisk å oppleve. Sett fra et dansk perspektiv er måten ting utvikler seg på ekstremt positiv.
Hun la til at hun tidligere hadde følt det som å rope i en tom håndballhall når hun snakket om innvandring i EU. «Nå er det støtte fra samtlige østeuropeiske land og blant annet Østerrike og Finland, mens Tyskland forventes å innlede sin bevegelse etter det nylige valget.»
Det kan lyde som om Frederiksen prøver å ta æren for en eventuell omlegging av kursen i innvandringspolitikken i Europa, men da må hun ha glemt all motstanden østeuropeiske land har stått i over mange år – ikke minst opp mot EU.
Men det som er mer interessant, er denne mer eller mindre nyfrelste alliansens fravær av sosialdemokrater.
Hvor er alle sosialdemokratene?
Fraværet av sosialdemokrater begrunner Mortensen med at det ikke er mange igjen av dem i europeiske regjeringskontorer, som igjen henger sammen med at ingen av dem «har kunnet eller villet gå samme vei som de danske sosialdemokrater». Akkurat den forklaringen finner jeg noe tvilsom, for det handler kanskje vel så mye om at de sosialdemokratene som faktisk har endret kurs i innvandringspolitikken har gjort det etter at borgerlige regjeringer har strammet kursen. Det var den borgerlige VK-regjeringen som tok de tyngste løftene, og sosialdemokratene innså at de hadde ikke noe valg, for dette var en politikk flertallet av velgerne ville ha.
Når det gjelder dem som «ikke kan» endre kursen, slik som vårt eget Arbeiderparti, handler det om koalisjoner. Ap får aldri noen stram innvandringspolitikk all den tid de er avhengig av SV, Rødt og eventuelt MDG. Derfor prøver Ap å overbevise om at de fører en stram og rettferdig politikk på området, som ikke bare en tomme ord, men en fullstendig stagnasjon.
Samtidig er flere sosialdemokratiske partier nå så små rundt om i Europa, som ikke minst handler om at de ikke henger med i innvandringspolitikken, at de kommer ingen vei uten å inngå koalisjoner. Mortensen viser til for eksempel det nederlandske sosialdemokratiske partiet, som har levert flere regjeringsledere opp gjennom årene, men som nå er så små at det ikke stiller egen liste, men gjør det sammen med Miljøpartiet De Grønne.
For mange av de sosialdemokratiske partiene kan det være for sent, mener Mortensen. «De kjernemedlemmene som er igjen i partiene er ofte fra venstresiden, og i tillegg spiller innvandrerstemmer en stadig viktigere rolle, som man må ta hensyn til. Slik tilfellet for eksempel er for det svenske sosialdemokratiske partiet.» Der vi kan legge til: Og det norske.
Nixon goes to China
Kanskje hadde Frederiksen noe flaks da hun overtok ledelsen av sosialdemokratene i 2015. For ikke bare kunne hun forvalte en politisk arv fra VK-regjeringen (som hennes forgjenger Helle Thorning-Schmidt sløste bort), men det var dette året den store folkevandringskrisen ble utløst. Godt over 1 million mennesker tok seg ulovlig til Europa, og i Danmark kom mange av dem vandrende langs motorveiene. Det var da de fleste innså at behovet for innstramninger absolutt var tilstede.
Mortensen omtaler Fredriksens innstramning i innvandringspolitikken som det som på politikerspråket kalles «Nixon goes to China». Utsagnet referer til at det var nettopp den høyreorienterte president Richard Nixon som med et besøk i 1972 kunne sette i gang en normalisering av forholdet til det kommunistiske Kina, fordi ingen kunne mistenke ham for å ha røde sympatier.
Om noen mistenker Frederiksen for å ha blå sympatier vites ikke, men internt i det danske sosialdemokratiet er det ingen store innvendinger når Frederiksen åpent allierer seg med Meloni og Schoof, ifølge Mortensen. Og dette skal skje mens europeiske partikolleger «mismodig ser på».
Det var kanskje derfor forrige ukes besøk i Roma «ikke skapte annet enn noen få notiser, selv om det på sitt vis markerte et lite stykke politisk historie».
Alle veier fører til Rom?