Rapporten «The 7 October Parliamentary Commission Report«, utgitt av All-Party Parliamentary Group (APPG) UK-Israel, er et svært omfattende stykke arbeid. De over 300 sidene beskriver hvordan Gaza-terrorister engasjerte seg i systematisk voldtekt, målretting av sivile og grusomheter under massakren 7. oktober, og hvordan fornektelsen av hva sivile ble utsatt for kan sammenliknes med Holocaust-fornektelse.
Forordet til rapporten er skrevet av APPG-leder Lord Roberts, påpeker viktigheten av å ikke glemme det som hendte – og hvem som var ansvarlige for det.
Det tok noen år før Holocaust-fornektelsen slo rot i samfunnets lommer, men 7. oktober 2023 tok det bare timer før folk begynte å hevde at massakrene i det sørlige Israel ikke hadde funnet sted. Hamas og dets allierte, både i Midtøsten og like skammelig i Vesten, har forsøkt å benekte grusomhetene, til tross for det ironiske faktum at mye av bevisene for massakrene stammer fra filmopptak fra kameraer båret av terroristene selv – men selvfølgelig er det også mye mer fra mange andre kilder, slik denne rapporten beskriver.
Denne rapporten har blitt utarbeidet for å motvirke slike skadelige synspunkter, og for å legge ned uomtvistelige bevis – for nå og i årene som kommer – at nesten 1200 uskyldige mennesker faktisk ble myrdet av Hamas og dets allierte, og veldig ofte i scener med sadistisk barbari som ikke er sett i verdenshistorien siden voldtekten av Nanjing i 1937.
Lord Roberts er videre opptatt av å belyse hvordan fornektelsen og relativiseringsviljen ikke er et randsonefenomen, men at det foregår helt inn i politikkens mektigste rom.
Hvis noen tviler på viktigheten av å vise sannheten om det som skjedde, la oss huske at i det britiske parlamentsvalget i juli 2024 var det flere parlamentskandidater som åpenlyst forsøkte å rettferdiggjøre grusomhetene den 7. oktober.
Rami Ruhayem, en journalist med base i Beirut som vises på BBC News, forsøkte også å stille spørsmål ved BBC-rapportene om massakrene. I Oxford Union i november 2024 beskrev Miko Peled, som kaller seg en radikal antisionist, drapene, voldtektene og kidnappingene den 7. oktober som «heltehandlinger».
Den palestinske poeten Mohammed El-Kurd, som har sidestilt sionisme med folkemord, startet sin tale med å kunngjøre at det «ikke var rom for debatt» og avsluttet den med å gå ut av salen. Anti-Israel-forslaget ble vedtatt med 278 mot 59 stemmer.
Etter femten måneder med kamper ble en andre våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas undertegnet i januar 2025. Umiddelbart etter at avtalen ble kunngjort, avslørte Al-Hayya hele omfanget av Hamas-ideologien – at Hamas og dets støttespillere så på grusomhetene den 7. oktober 2023 som en «mirakuløs og enestående kilde til militær og enestående sikkerhet for viljen til… [deres] folk og [deres] motstand, gått i arv fra generasjon til generasjon.»
Vår rapport vil forhåpentligvis tillate folk å se slike fornektelser og begrunnelser for hva de egentlig er: en perversjon av fornuft og avvisning av menneskelig anstendighet. Vi skylder ofrene og deres sørgende familier å fastslå den grufulle, usminkede sannheten om det rene barbariet som Hamas og dets terrorallierte utløste 7. oktober 2023.
Systematisk, planlagt terror
Rapporten dokumenterer i detalj hva ofrene ble utsatt for. Det er like skremmende lesning som det var da de første nyhetsreportasjene kom, og hvor systematisk og gjennomgående sadistisk angrepet var er vanskelig å ta innover seg. Det er viet mye fokus til å belyse nettopp bestialiteten, den seksuelle torturen og hvordan ofrenes alder var helt irrelevant for terroristene. De drepte – uavhengig av om ofrene var vergeløse spedbarn eller like vergeløse gamle. Rapporten tilbakeviser Hamas’ påstander om at sivile ikke var mål, og fremhever vitnesbyrd som viser det motsatte. Den bekrefter også bruken av seksualisert vold som et våpen i angrepet.
«Sivile ble målrettet med kalkulert og uforbeholden presisjon» beskrives det, og videre: «ofre, som spenner over alle aldre fra spedbarn til eldre, ble ofte skutt på skarpt hold, brent levende eller drept av granater.»
De nærgående skildringene er opprørende og nødvendige for ettertiden. Uten å forstå hvordan terror og glødende jødehat arter seg kan vi heller ikke motvirke at det skjer igjen, og derfor er den detaljerte gjennomgangen viktig. Vitnesbyrdene fra navngitte overlevende støttes av rettsmedisinske rapporter.
Det som gjør størst inntrykk er likevel omfanget av jødehatet, antallet terrorister med ikke bare drapsvilje, men ekstrem drapsglede. Dokumentasjonen av de mange ideologisk, islamske terrornettverkene som deltok og fortsatt deltar, er overveldende. Likeså er dokumentasjonen av radikaliseringen av Gazas befolkning og hvordan den dødelige cocktailen bestående av «ideologisk blanding av palestinsk nasjonalisme og islamisme» gjennomsyrer samfunnet.
Denne ideologien har også blitt spredt gjennom propaganda for Gazas barn gjennom Hamas Al-Aqsa TV-kanal. Slike programmer, som f.eks «Pioneers of Tomorrow» som inneholder Mikke Mus-lignende karakterer som lærer barn å hate amerikanere og jøder og drepe dem gjennom martyrhandlinger.
Mellom antisemittismen i Hamas’ charter og spredningen av propaganda i Gazas samfunn, spesielt målrettet de yngre generasjonene, er antisemittisme en nøkkelfasett av Hamas-ideologien.
Videre understrekes Irans rolle som en støttespiller til Hamas gjennom finansiering og våpen, noe som bidro til angrepets omfang. Rapporten anerkjenner Israels rett til selvforsvar, og viser til de ulike terrormilitsene som deltok i angrepet.
Omtrent 3.000 Hamas-terrorister ble støttet av ca 2.000 terrorister fra andre grupperinger for å gjennomføre den målrettede nedslaktingen.
Hamas’ strategi og ideologi
Rapporten konkluderer at angrepet var en del av Hamas’ langsiktige strategi for å ødelegge Israel, drevet av en antisemittisk ideologi nedfelt i organisasjonens charter. Dette må sies å være stikk i strid med hva den norske regjeringen har instruert det norske folk i å tro. Det gikk ikke lang tid etter terroren før statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) gikk ut og fastslo at det «ikke er en krig mellom religioner». Den tverrpolitisk støttede britiske rapporten er klokkeklar på at krigen nettopp handler om religioner, den handler om radikal islam og dens iboende jødehat.
Rapporten peker på Hamas’ bruk av sivile områder og deres prioritering av militær opprustning fremfor utvikling i Gaza som bevis på deres intensjoner. Den understreker utfordringene Israel sto overfor, inkludert Hamas’ bruk av tunneler og menneskelige skjold, som kompliserte og fortsetter å komplisere militære operasjoner. Hvordan bekjempe noen som har dødsvilje? Hvordan bekjempe en fiende som hater jøder så intenst at de er villige til å la egne barn bli martyrer?
Før 7. oktober hadde Hamas gjort Gaza om til en militarisert stat. Gruppens kampkraft var estimert til 25.000-30.000 krigere organisert i fire brigader og anslagsvis 12-24 bataljoner, stort sett trent i ti militærleirer over hele Gazastripen. I tillegg til de offisielle militærleirene, har Hamas historisk sett også trent barna i Gaza for neste generasjoners konflikt mot Israel i militære sommerleirer, og tilbyr militær trening og instruksjon om våpenhåndtering, for å «trene den generasjon av frigjøring og seier».
Konflikten har unektelig ført til betydelige tap og lidelser på begge sider. Rapporten erkjenner de høye sivile dødstallene i Gaza og fordømmelsen fra deler av det internasjonale samfunnet, men legger hovedansvaret på Hamas for å ha startet krigen. Den oppfordrer til økt humanitær bistand til Gaza og beskyttelse av sivile, samtidig som den understreker behovet for å bekjempe terrorismen, og det siste er svært vesentlig. Terroren må nedkjempes for at 7. oktober ikke skal skje igjen.
Rapporten fokuserer tydelig på Iran, og anbefaler at Storbritannia styrker sin støtte til Israel gjennom etterretningssamarbeid, sanksjoner mot Hamas og deres støttespillere (som Iran), og økt fokus på å motarbeide antisemittisme nasjonalt og internasjonalt. Fokuset på Irans rolle er interessant, da dette er underkommunisert spesielt i norsk politikk. Rapporten advarer om risikoen for eskalering i regionen, spesielt gitt Irans støtte til Hamas og Hizbollah. Den oppfordrer til en samlet internasjonal innsats for å dempe spenninger.
Irans rolle
Iran, en sjiamuslimsk teokratisk republikk ledet av Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) og øverste leder Ayatollah Ali Khamenei, har siden revolusjonen i 1979 søkt å eksportere sin islamske revolusjonsideologi og motarbeide vestlig innflytelse, særlig fra USA og Israel. Landet posisjonerer seg som en motvekt til sunnimuslimske makter som Saudi-Arabia og som en forkjemper for «motstandsaksen» (Axis of Resistance) mot Israel og dets allierte.
Iran ser Israel som en eksistensiell trussel og en illegitim stat. Dette driver støtten til grupper som Hamas og Hizbollah, som fungerer som Irans fremste verktøy for asymmetrisk krigføring mot Israel. Iran konkurrerer med Saudi-Arabia om hegemoni i Midtøsten, noe som har ført til proxykriger i Jemen, Syria og Irak. Iran motarbeider amerikansk nærvær i regionen, inkludert gjennom angrep på amerikanske baser via proxygrupper og utvikling av sitt atomprogram, som skaper frykt for spredning av kjernefysiske våpen.
Hvordan Norge vil forholde seg til APPG-rapporten er i så måte svært interessant, for Norge har som eneste vestlig land stilt seg sammen med nettopp Iran for å hindre våpensalg til Israel.
Iran har utviklet et omfattende nettverk for våpensmugling og teknologioverføring, inkludert droner og presisjonsraketter, som har økt trusselnivået, og Iran fremmer en anti-imperialistisk og anti-sionistisk retorikk som appellerer til marginaliserte grupper i regionen.
I rapporten fra APPG UK-Israel fremheves Irans støtte til Hamas som en medvirkende faktor til angrepets omfang og effektivitet. Selv om det ikke er direkte bevis for at Iran planla angrepet, pekes det på landets langsiktige bidrag gjennom finansiering, våpen og trening. Dette understreker Irans rolle som en bakspiller som forsterker regionale konflikter uten alltid å være direkte involvert. Irans rolle i regionen er preget av en kombinasjon av ideologisk ekspansjon, strategisk bruk av proxygrupper og en utfordring av den eksisterende maktbalansen. Dette gjør landet til en sentral aktør i Midtøstens konflikter, men også til en kilde til ustabilitet som møter sterk motstand fra både regionale rivaler og vestlige makter. Dets innflytelse er tungt tilstede i hendelser som 7. oktober-angrepet, der Irans støtte til Hamas bidro til å eskalere volden.
Anbefalingene
Rapporten er britisk, og tar derfor også opp bekymringer om radikalisering og polarisering i Storbritannia, inkludert økning i antisemittiske hendelser etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober. Bedre etterretning og internasjonalt samarbeid for å hindre fremtidige angrep fra Hamas og lignende grupper er framholdt som vesentlig.
Viktigheten av en prinsipiell holdning mot terrorisme og en proaktiv rolle i å støtte sin allierte er kjernepunkter, og ikke minst er motvirkning av terrorapologetisme og ren fornektelse av terror ettertrykkelig understreket som viktig.
Personlig klarer jeg ikke annet enn å forvente nær null dekning av rapporten i norske medier. Det stilles generelt i liten grad spørsmålstegn ved å sidestille bestialsk tortur, voldtekter og drap med å kle terrorister ned til trusa og la dem sitte på rekke mens de voktes av militære. Medielandskapet er preget av det samme som norsk politisk ledelse er preget av; Hamas’ egen historiefortelling og egne bilder.
APPG-rapporten er på mange måter lavmælt. Hvert eneste terroroffer er navngitt. De britiske terrorofrenes historier er fortalt. Det er ingen bilder, men det problematiseres hvordan Hamas kynisk benyttet sosiale medier.
De sosiale medieinnleggene knyttet til 7. oktober-angrepene antyder en strategisk og organisert nettkampanje ved siden av det landbaserte angrepet. I månedene før angrepet la Hamas ut lite eller ingen innhold. Imidlertid inkluderte innhold lagt ut på Hamas-tilknyttede sosiale medieplattformer i umiddelbar ettertid profesjonelt redigerte treningsvideoer og innlegg som promoterer og feirer Hamas’ vellykkede invasjon. Senere inneholdt innholdet også grafiske grusomheter begått av væpnede grupper. Etter kunngjøringen om Al-Aqsa-flommen om morgenen den 7. oktober begynte disse innleggene å vises på tvers av offisielle sosiale mediekanaler knyttet til Hamas, palestinsk islamsk jihad og andre relaterte eller pro-palestinske plattformer. Det grafiske innholdet, noen ganger direktesendt eller sendt direkte til ofrenes familiemedlemmer, er av terroristisk natur og designet for å påføre lidelse ofrenes familier og lokalsamfunn.
Rapporten anbefaler helt konkret å ta ofrenes historier innover seg, å registrere taushet, registrere det voksende jødehatet og registrere viljen til 7.oktober-fornektelse.
Vi har skrevet det tidligere:
Dokumentasjonen er overveldende og gruoppvekkende. Og jeg tror det er feil å ikke se den. Men gjør det når du er mentalt forberedt, stålsett deg. Bilder og videoer av brente babyer, torturerte familier og henrettede voldtektsofre skal man ikke kaste i ansiktet på folk. Men når du er stålsatt, så tror jeg det er nødvendig å se. Dette er ren ondskap, det er ren terror, mot uskyldige barn, unge, eldre, familier, og oppvakte, høyt utdannede mennesker får seg samtidig til å si at «det skjedde ikke i et vakuum». Det er en grotesk relativisering.
(Forsideillustrasjon: wikimedia commons)