Færre og færre mennesker skal forsørge stadig flere og flere. Slik er det i mange europeiske land, Norge inkludert. Men i Sverige fremstår situasjonen som ikke bare ytterst prekær, den fremstår som uløselig. Vi lever lengre, og fødselstallene går ned, en kombinasjon antakelig ingen samfunn kan overleve på sikt.
Automatisering og robotisering av industri bøter på problemene, det samme vil KI gjøre. Men hva gjør man med den raskt voksende delen av den ikke-vestlige populasjonen? En populasjon der mange har lav eller ikke-eksisterende utdannelse, og der svært mange lever i permanent utenforskap og som forsørges av typisk innfødte svensker. Ligningen går med andre ord ikke opp.
«Det er ingen løsning»
Ifølge økonom Andreas Bergh ved Lunds universitet er denne demografiske trenden i ferd med å utvikle seg til en fullskala sosial krise som truer hele Sveriges økonomi.
– Hvis det ser tøft ut i dag, er det ingenting i forhold til hvordan det blir, sier han.
– Resten av 2020-årene og hele 2030-årene blir mye vanskeligere av den enkle grunn at vi har mange eldre som mest sannsynlig fortsatt er i live og færre årskull i arbeidsfør alder, sier Andreas Bergh videre.
Allerede i dag har alarmen gått om lange køer i helsevesenet og for få ansatte. Også det at alt for mange ungdommer ikke klarer å kvalifisere seg for videregående skole, og dermed vil ha vanskeligheter med å kunne forsørge seg selv gjennom arbeid, vekker betydelig bekymring.
Det finnes med andre ord ganske enkelt ingen løsning for hvordan man demografisk skal kunne dekke behovet for arbeidsmengde samfunnet trenger for å gå rundt.
Det arbeidstakerne må gjøre, er ifølge økonomen å akseptere utviklingen, spytte i nevene og fortsette å jobbe til fylte 75 år – i hvert fall. For selv det vil ikke være nok i fremtiden til å forsørge alle som ikke jobber, som i hovedsak er utenlandsfødte og deres barn hvis gjennomsnittlige skoleresultater er på et så lavt nivå at de ikke kan komme inn på det stadig mer kvalifiserte arbeidsmarkedet i Sverige.
– Hvis det ser tøft ut i dag, er det ingenting i forhold til hvordan det blir, forklarer Bergh.
At folk må stå i arbeid til 75 år og kanskje enda lengre, vil ikke gi dem samme levestandard som i dag. Den vil nemlig synke tross mange flere yrkesaktive år. Ifølge Bergh handler dette om ytterligere forverring av pensjoner den dagen vi kan slutte å jobbe, men også en uthuling av velferden i kjølvannet av den omfattende økonomiske og sosiale krisen som likevel vil oppstå.
Arbeidsledighet har alltid eksistert, men som arbeidsledig kan du være nær eller langt fra arbeidsmarkedet. Tidligere dominerte andelen som kom relativt raskt i arbeid etter å ha vært arbeidsledig. I dag er det motsatt – hele 70 prosent av de som er arbeidsledige er så langt unna arbeidsmarkedet at utsiktene til at de noen gang kommer i arbeid er forsvinnende små.
I disse sammenhengene snakker man også om den såkalte livsoppholdskvoten. For landet som helhet ligger den i dag på 77, noe som betyr at i underkant av en fjerdedel av befolkningen må forsørge litt over tre fjerdedeler.
I de delene av Sverige hvor den demografiske utviklingen og utfordringen har gått lengst, er forholdet enda mer alarmerende, rundt 90. En av ti vil måtte forsørge de ni andre.
Tallet inkluderer personer som ikke jobber av naturlige årsaker; barn, eldre og syke. Men andelen personer i arbeidsfør alder som fortsatt ikke jobber har økt kraftig og vil fortsette å gjøre det de neste 50 årene. Dette ifølge prognoser fra Ekonomifakta.
«Ikke urimelig å jobbe til fylte 75 år»
– Det er ikke urimelig at folk må jobbe til fylte 75 år, mener Bergh, men konstaterer at det fortsatt ikke er nok til å få ligningen til å fungere.
Han påpeker også at mens arbeidsledigheten er høy, skriker deler av arbeidsmarkedet etter folk. Grunnen til at det ser slik ut er fordi en stadig større andel av de ledige ikke har den utdanningen som kreves for de eksisterende jobbene.
Han legger ikke skjul på at brorparten av disse er utenlandsfødte eller har innvandrerbakgrunn. Ifølge økonomen er det en utvikling som vil fortsette og som det ikke finnes noen løsning på.
Før masseinnvandringens tid gikk trenden mot kortere arbeidstid, kortere arbeidsdager, to helligdager og lengre ferier. Tanken var at den trenden skulle fortsette, for det har vært mye snakk om å innføre seks timers arbeidsdag.
Men gitt den demografiske trenden er dette ikke lenger mulig, konstaterer Bergh. Vi som jobber må tvert imot forberede oss på å jobbe mer enn før for å støtte det stadig økende antallet mennesker som ikke jobber, sier svensken. Gjør vi ikke det, vil ikke skatteinntektene til å finansiere velferden strekke til. Dette fordi offentlig finansierte velferdstjenester er tilgjengelig for alle, uavhengig av om du bidrar til dem ved å betale skatt eller lever av skattemidler i form av sosialhjelp.
Pensjonene reduseres
Pensjonene ville også forverre seg ytterligere dersom seks times arbeidsdag innføres, forklarer Bergh. Men ingenting av dette er noe man kan gjøre noe med, sier han samtidig.
– Jeg tror ikke det er noen løsning.
Bergh mener det også grunnleggende er bra om pensjoner kortes ned. Hvis det ikke er mulig å leve av pensjon, vil flere bli tvunget til å jobbe mer og lenger.
– Jeg håper at politikerne aksepterer dette, for det betyr at det er et sterkt insentiv til å jobbe lenger og utsette pensjonisttilværelsen.
Bergh mener også at folk må belage seg på å spare mer privat til pensjonen sin for å kunne overleve økonomisk. Han utelukker heller ikke en delvis tilbakevending til hvordan det var før det fantes noen pensjoner og hvordan det fortsatt ser ut i underutviklede land hvor ansvaret for å forsørge de eldre faller på barna deres.
Ifølge økonomen kan det også kuttes i deler av skattefinansierte sosiale tjenester, med skole og barnehage som eksempler. Bergh mener at dette er mulig ettersom fødselsraten går ned. Eller du kan øke skatten.
Denne demografiske utfordringen er ikke unik for Sverige, men finnes også i mange andre land som har ført en lignende migrasjonspolitikk. Sverige er i en dårlig situasjon, sier Bergh, men det er land hvor det er enda verre. Men det blir verre også i Sverige, konstaterer han.
– Innvandring er kanskje ikke en bærekraftig løsning, for det som skjer er at vi gjør problemene verre, sier han.
Bergh mener også at fokuset på problemer med innvandring i nyere tid har vært rettet mot gjengkriminalitet, noe som har ført til at de økonomiske utfordringene i migrasjonspolitikken har blitt oversett.
Et tema han selv overser, er at gitt at velferden reduseres betydelig, kan dette føre til en frivillig repatriering. Honningkrukka er tom.
Vel, i Norge har vi hatt to rapporter fra Brockmann-utvalg, for ikke å glemme innvandringsregnskapet til Finansavisen i 2013 som burde satt Norge på hodet. På Litteraturfestivalen i Lillehammer i 2007 (tror jeg det var) satt jeg i et panel sammen med blant andre en ledende økonom. Jeg uttrykte da bekymring for om min generasjon ville få en pensjon å leve av, ikke minst grunnet innvandringens kostnader. Jeg ble avvist kontant. I dag tror jeg at avvisningen var riktig, men jeg tror fremdeles at generasjonen etter min generasjon skal komme til å slite, både med pensjonens størrelse, magrere velferdstilbud og et lengre pålagt yrkesliv.