Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke kan så mye om toll. Ikke har det interessert meg så mye heller – inntil dyrtiden bet seg fast. For det er med dyp fortvilelse en kan registrere at mange klarer seg dårligere i Norge nå, om foreldre som går sultne til sengs slik at barna kan spise seg mette, eller de som fryser fordi de ikke tør bruke mer strøm.
Bedre blir det ikke at dette skjer mens vi har en regjering som strør om seg med milliarder av kroner til all verdens slags formål, uten at vi vet om det er rasjonelle og etterprøvbare beslutninger. Som for eksempel alle pengene som kan havne i Hamas’ lommer. Tvert om virker det som om regjeringen bruker «disse spesielle tider og kriser» som en unnskyldning for ikke å gjøre noe, i alle fall ikke noe som monner.
I situasjonen Norge står i nå, skulle en jo tro at Regjeringen og Stortinget var såpass kreative at de kunne tenke nytt og omprioritere inntekter og utgifter. Mens de fortsetter å bale rundt med strømstøtten, som de knapt synes selv å forstå, kunne de også sett på matprisene – og det såkalte importvernet.
Importvern
Ifølge Store norske leksikon er importvern begrensninger på import av varer fra utlandet med hensikt å beskytte produksjon innenlands mot konkurranse fra importerte varer. Og vi skjønner jo alle sammen hva mindre konkurranse kan føre til. Siden importvern begrenser fri handel mellom land, er det også en form for proteksjonisme.
En av de viktigste, om ikke den viktigste, formen for importvern, er toll. Men importvernet kan også omfatte andre tiltak, som importforbud, importkvoter og urimelige administrative hindringer (for eksempel strenge helsekrav, miljøkrav eller sikkerhetskrav til varer). Men også direkte subsidier til bestemte økonomiske sektorer kan ses på som en type importvern. Så er det en kjensgjerning at tollavgiften fører til økte priser på importvarer for oss forbrukere, samtidig som det gir nasjonale produsenter en konkurransefordel over importerte varer. Selvforsyningsgraden på mat i Norge er på om lag 45 prosent, hvilket tilsier at vi importerer om lag 55 prosent av maten vi spiser. Til det som kan være groteske priser for oss, men som staten håver inn på. Det kommer jeg tilbake til.
Og allerede nå klinger det i bakhodet: «Redde landbruket», «trygge maten», «kortreist», «likhet» og «beredskap».
Derfor var det med stor interesse jeg lyttet til NRK Politisk kvarter 27. mars, hvor nettopp matbudsjettene var tema. Her fremkom det at matbudsjettet for en familie kan kuttes med flere titusener kroner hvis vi senker tollen på utenlandsk mat. Til å forklare dette var samfunnsøkonom Ivar Gaasland ved BI invitert.
For er senket toll løsningen på dyrtiden for folk som nå føler at lønningskontoen tømmes i butikkene?
Besparelse uten tollmur
– Du har gjort beregninger på hva en person og en familie ville spart hvis Norge sluttet å legge skyhøye toll på utenlandske matvarer. Og hvis vi ser på hvor mye vi faktisk bruker på mat og drikke, så er det kanskje mye å spare. For forbruksforskningsinstituttet Sifo har laget beregninger som viser at en nøktern familie på fire bruker rundt 170.000 kroner i året på mat og drikke. Hvor mye ville en familie spart i butikken hvis vi senket tollene i Norge? spør programlederen.
– Det er sånn at årlige prissammenligninger mellom europeiske land foretatt av Eurostat viser at forbrukerprisene på mat over tid ligger mellom 20-30 prosent høyere i Norge enn for eksempel i Sverige og våre naboland. Den store forskjellen er at Sverige har tollfri tilgang til matvarer og leverandører fra hele det store EU-markedet, mens norske matvarer er beskyttet mot konkurranse fra utlandet med et svært restriktivt importvern, svarer Gaasland, og legger til:
– Tollsatsene fungerer som forbrukeravgifter på importerte varer og skaper i praksis konkurranseproblemer i hele verdikjeden. Dette forklarer mye av merprisen i Norge. For akkurat dette husholdet (en familie på fire, red.) kan merprisen som følge av importvernet anslås til om lag 25.000 kroner, som da vil være et røft anslag på årlig besparelse hvis tollmurene fjernes.
– Er det rent fra butikkene, men også over skatteseddelen?
– Det er jo slik at allerede før vi går inn i butikken har vi betalt til sammen 29 milliarder kroner i året for maten over skatteseddelen, som jo er prosjektstøtten til bønder. Så dette husholdet får en regning over skatteseddelen på 20.000 kroner i året. Til sammen blir da ekstraregningen for maten som følge av jordbrukspolitikken nærmere 45.000 kroner i året, røft regnet.
Norsk landbruk
– Hvis vi ser på alternativet du skisserer og kutter tollen på mat. Har vi egentlig noe norsk landbruk etterpå da?
– Ja, det kan vi ha. Det er jo klart at importvern er en av de mest skadelige måtene å beskytte bønder på, fordi det ødelegger konkurranseforholdene samtidig. Da må vi se på budsjettstøtten, men uansett vil vi få en todeling av norsk jordbruk. De beste områdene på Jæren og flatbygdene vil klare seg rimelig godt uten importvern mot EU – i alle fall hvis de får utfold seg uten alle detaljreguleringen som er i dag. Ordentlig konkurranse vil også fremme nytenkning og produktivitet, sier Gaasland.
– Til en viss grad er det en naturlig beskyttelse av nasjonale produkter på grunn av preferanser, og hvis norske produkter virkelig er i verdensklasse, så er det ingenting å frykte. I distriktene hvor produksjonsforholdene er dårlige, er det meningsløst å produsere standard volumprodukter som i dag. Her passer det bedre å legge til rette for særegne produkter basert på opprinnelse, produksjonsmåte og tradisjon, gjerne relatert til miljøkvalitet og til turisme, det er jo mye billigere og også mer målrettet til det som er verdifullt for folk flest. Så er det selvfølgelig opp til politikerne å avgjøre hvor mye penger som skal gå til det over skatteseddelen.
Konkurranse
– Vi har også snakket om konkurransen mellom dagligvarekjedene, hvor vi har tre store konsern som dominerer. Hvordan ville kutt i tollen påvirke konkurransen mellom disse butikkjedene?
– Kutt i importvern ville klart være det mest effektive for å konkurranseutsette dagligvarekjedene. Det er i dag veldig lite attraktivt for en utenlandsk kjede å etablere seg i Norge, fordi importvernet hindre kjeden å ta med seg sitt leverandørnettverk. Enhver dagligvarekjede har foretatt store investeringer i relasjoner på leverandørsiden, det er inngått leveringskontrakter, de får produsert egne merker, de har kanskje egenproduksjon også. Dette nettverket er kanskje den viktigste konkurranseparameteren for en dagligvarekjede, og det er stordriftsfordeler i slike investeringer. Ved etablering i Norge må denne kjeden skrote viktige og store deler av sine egne leverandører, merkevarer som for meieri, kjøtt, kornvarer, potet – og for bearbeidede næringsvarer á la det Orkla produserer må de tilpasse resepter eller fylle ut detaljerte ingredienslister for å få vite tollsatsene, mens for frukt og grønt må de tilpasse nettverket etter sesongmessige svingninger i tollsatsene.
– Dette er vel en vanskelig øvelse?
– Ja, dette betyr at den kjeden vil tvinges til å foreta investeringer i et særskilt nettverk for Norge på grunn mangel på alternativ og importvernet. Og ved små volum ved etablering vil de få dårligere betingelser fra norske leverandører. Og kanskje er det sånn at norske leverandører ikke vil ønske en slik kjede velkommen, det vil jo bringe med seg en masse merkevarer som vil konkurrere med for eksempel varer til Orkla, Mills, Agra osv., avslutter Gaasland.
Bøndene først, folk flest sist
Hans Andreas Limi (FrP) sier seg enig med Gaasland, og hans klare budskap er at Norge har den høyeste prisveksten på mat i Europa og at tollsatsene må reduseres.
Enig er ikke Geir Pollestad (Sp, inntil nylig landbruksminister). Han går sterkt mot Gaasland og hevder det er «feil i regnestykket som det opereres med». Hva som konkret er feil er vanskelig å få tak på, men han henviser til at det i Norge er slik at 60 prosent av maten er importert. 80 prosent (av de 60) kommer inn «helt uten tollvern», sier Pollestad. Men når vi for eksempel har 443 prosent toll på melk, 429 prosent på kjøtt av lam og 344 prosent på biff, slik VG tidligere har avdekket, så skjønner vi jo at det raskt blir mye penger av det. For øvrig er Norge selvforsynt med drikkemelk, som ikke er underlig med de tollsatsene, men vi importerer melk til andre formål.
Samtidig erklærer Pollestad seg som tilhenger av lavere matpriser, «men å starte med tollvern er feil vei å gå». For ifølge han har det ikke noe «med tollvern, norske bønder eller Sp å gjøre». Også dette lyder hult, og det har visst litt å gjøre med bøndene likevel:
– Det man gjør her, er å gjøre kjedene en kjempetjeneste som vil ramme bøndene, sier Pollestad, og fortsetter:
– Og vi må ikke glemme verdien av å produsere mat uten salmonella og lite bruk av antibiotika. Skal vi basere oss på importert mat så har det en kostnad utover regningen vi får i butikken. Vi skal ha mat under kriser og krig. Så å kutte i egen produksjon er feil. Vi ønsker å øke produksjonen, og da må vi ha tollvern og øke konkurransen i dagligvarebransjen.
– Men hvordan er kutt i tollsatsene, som åpner for at andre kjeder kan etablere seg i Norge, hvordan er det en gave til dagligvarekjedene i Norge?
– Det er verdensmarkedspris, og de ville hatt høyere priser i Norge enn i andre land. Så er spørsmålet hvor interessant det er for utenlandske butikker å etablere seg, og at de skal ta med seg importerte varer.
Det er som Pollestad ikke har hørt ett ord av hva Gaasland har fortalt. Det er helt åpenbart at Sp gjør det meste for å beskytte norske bønder uten at de trenger å endre seg – og uten å blunke sender regningen til det norske folk. Når det gjelder salmonella og antibiotika kunne det vært løst med administrative hindringer. Dessuten er det ikke så mange som dør av å spise i utlandet, så dette er ren krisemaksimering. Å tenke annerledes om norsk landbruk, slik som Gaasland lufter, er åpenbart utenkelig for bondepartiet Ap.
– Panikk på boks
Nylig hadde Morten Wiese en kronikk i Finansavisen der han påpeker at «venstresiden har igjen funnet frem sin mest effektive salgsvare: Panikk på boks», og det kan legges til: Og de kommer uten noe tollvern eller andre avgifter.
Det er ikke nok med klima, krigsfrykt og strømkrise – nei, nå er det Trumps tollmurer som skal sende norsk økonomi utfor stupet. Ifølge avisoverskriftene står vi på randen av en importkatastrofe. Prisen på viktige forbruksvarer kan stige med hele 25 prosent på grunn av Trumps handelskrig. Men vent litt – betyr det at USA snart vil ha like høye importavgifter som Norge?
Wiese viser til at Norge har noen av verdens mest brutale toll- og importavgifter, og på toppen av dette har vi verdens høyeste merverdiavgift på 25 prosent.
Det betyr at når du importerer en vare til Norge, kan staten legge på toll, moms og spesialavgifter som ofte gjør at prisen dobles før du i det hele tatt har åpnet pakken.
Ifølge Wise trenger venstresiden en ytre trussel, der de skal ha os til å tro at «løsningen er Norges trygge trio i regjeringspartiet».
At tryggheten i realiteten er, og har vært, en kombinasjon av skyhøy rente, ubetalbare strømpriser, enorme toll og avgifter, og en skattepolitikk som kveler nyskapning og initiativ, er det få som reflekterer over.
Og når Ap og regjeringen «trenger en trussel å peke på, kan de stole på at store deler av norsk presse står klare til å forsterke budskapet».
Brorparten av norske medier har lenge fungert som en PR-fabrikk for venstresiden hvor krisemaksimering og frykt selger bedre enn nyanserte analyser. Nå når Trump innfører toll på enkelte varer, blåses det opp som en global katastrofe, mens Norges egne ekstreme tollsatser knapt får en notis. Samtidig vinkles enhver økonomisk utfordring som et argument for den trygge norske modellen med mer statlig kontroll, høyere skatter og avgifter, og flere reguleringer.
Utvilsomt er frykt og trussel to sentrale verktøy for dagens regjering, og det er lite eller ingenting som politisk er endret etter at Jens Stoltenberg kom tilbake. Men mens det heter handelskrig når det gjelder Trump, så heter det landbruk, matsikkerhet og beredskap i Norge. Jeg begynner virkelig å kjenne lukta av sur melk.
Her kan for øvrig søke i tolltariffen og her kan du se sammenligninger i verdensmarkedspriser for noen utvalgte landbruksprodukter.