I en kommentar på Berlingske forteller Bertel Haarder (V) at drøftingene på møtet i Mosambik gikk elendig for han og utviklingskommissær Poul Nielson. Sent på kvelden spurte han deres vert, utenriksminister Leonardo Simão, hvorfor de ikke en gang kunne bli enige om at utviklingshjelpen skulle gå til de uttalte formålene og ikke forsvinne i korrupsjon.
Simão, som hadde fått seg noen glass, svarte ifølge Haarder bittert:
– Det er fordi vi er lei av deres belæringer og nedlatende holdninger!
De var rett og slett synlig lei av å skulle være takknemlig for hjelpen, mener Haarder.
Takknemlighet?
En annen frittalende minister var fra Zimbabwe. Han skapte stor latter rundt forhandlingsbordet da han – kanskje noe spøkefullt – forklarte:
– Dere europeere må forstå at vi afrikanske ministre ikke har fete pensjoner som dere har. Hvis vi ikke skal gå barbeint som gamle, så må vi rett og slett stjele fra utviklingshjelpen.
Haarders forklaring er at det er elementær psykologi at man ikke bryr seg om dem man skylder noe. For takknemlighet finnes ikke i politikken. Det krenker både stolthet og rettferdighetssansen.
Han viser også til at tidligere utenriksminister Holger K. Nielsen opplevde noe lignende da han ble sendt på tur av regjeringen for å søke støtte for dansk medlemskap i FNs sikkerhetsråd.
Nielsen ble overrasket over hvor lite sympati han møtte for Danmark og Vesten: «De er lei av arrogansen og av hvordan vi forholder oss til henholdsvis Ukraina og Gaza. Dobbeltmoralen her er rett og slett for tykk. Det er ikke rart at Kina har økt sin globale innflytelse», skrev han i Altinget i februar i år. Her kan det jo påpekes at det kan være verdt å ta en titt på hvem som sitter i FNs sikkerhetsråd, som har fem faste medlemmer (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA) og ti valgte for to år av gangen. Og det er vel ingen land som får så mye tyn fra FN som Israel.
Haarder har kommet til at det meste av verden «liker ikke Vesten, selv om det er Vesten som bruker enorme beløp på å hjelpe dem og gir kostbar asylbehandling til (altfor) mange av deres borgere».
«De liker heller ikke våre verdier», slår Haarder fast, men jeg har problemer med å se på verdier som et slags «tillegg». Det er nettopp våre verdier de ikke liker, men det avhenger selvsagt av hvordan man tolker verdier.
Kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet
Noe av dette kommenterte vi blant annet i en artikkel i 2023, under tittelen Mister Vesten fotfestet?, der vi pekte på at organisasjonene under FN-paraplyen på (noe) ulikt vis skal bidra til fred og redusere fattigdom, samlet uttrykt i FNs bærekraftsmål. Men bak de fine ordene handler det mest om penger, makt og innflytelse – og nord-sør aksen.
Det globale sør, som tidligere ble omtalt som utviklingsland (u-land) eller den tredje verden, som skulle fortelle omverdenen at de fleste av disse landene ikke har hatt samme velstands- og velferdsvekst som landene i nord (Vesten). Det gjelder ikke bare økonomi, men også politikk, særlig innenfor (merk: vestlig definerte) menneskerettigheter, og derav internasjonal innflytelse. Vestlige/ikke-vestlige land er imidlertid ikke først og fremst et geografisk skille, men i betydningen kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet.
Men akkurat «kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet» har mange oversett eller kanskje ment ikke har spesiell stor betydning, da disse anses som «fleksible». Eller kanskje mer presist sagt: Det overlegne Vesten har prøvd, og prøver fortsatt, å tre vår kultur, samfunnsorden og politiske systemer over hodet på det globale sør med mål om at deres velstand- og velferdsvekst skal skyte fart, til det beste for oss alle.
Samme tankegang har ligget til grunn for innvandringen til Vesten. Det er «bare» å styrke integreringen og ellers ta tiden til hjelp, for «alle» vil da bli som oss i Vesten, trodde vi. Nå har vi erfart at det ikke er slik det fungerer. Kulturell, samfunnsmessig og politisk tilhørighet endrer seg ikke kun ved at folk vandrer fra sør til nord.
Tredje verdenskrig
At det «meste av verden ikke liker oss» er ikke særlig betryggende, det gjelder både krigen i Ukraina, krigen i Midtøsten, en akse av Russland, Nord-Korea, Iran og Kina og samarbeidet i BRICS samt en amerikansk president som vi ikke aner hva kan finne på. Det var som en forsker (som jeg ikke husker navnet på) sa i en debatt på NRK: – Jeg liker formiddagene best, for da sover Trump.
Verden er blitt et langt mer urolig sted, og det er vanskelig å ha noen oversikt. Det handler også om at tredje verdenskrig synes i gang i form av en detaljert hybridkrig mot vestlige interesser, omtalt av Nato. Ingrediensene i en slik krig er attentater, sabotasje, angrep på infrastruktur, cyberangrep, innblanding i valghandlinger, massive påvirkningsoperasjoner via desinformasjon og manipulasjon, ofte utført av sivile aktører slik at stater kan hevde at de ikke er involvert.
Noe av dette ser vi kanskje nå i Romania, der forfatningsdomstolen i desember annullerte resultatene av landets presidentvalg, angivelig fordi den høyreorienterte Calin Georgescu skal ha vunnet med russisk påvirkning. Det heter i ulike medier, for eksempel i Weekendavisen, at Georgescu blant annet skal være er en stor beundrer av både Putin (for hans «patriotisme»), ønsker å stoppe hjelpen til Ukraina, han er vaksinemotstander, hevder at brus er fylt med nanochips, at han har sagt at han personlig har møtt romvesener, og i forrige uke skal Georgescu ha hilst sine støttespillere med fascisthilsen.
Hva som er sant eller usant blir helt umulig for oss vanlige folk å si, men vi registrerer at underkjennelsen av valget både omtales som «et eurokupp i sovjetisk stil» og som undertrykkelse av demokrati og ytringsfrihet. Det er reist spørsmål om bevisene mot Georgescu er sterke nok. Viser det seg at forfatningsdomstolens avgjørelser har vært farget av politisk innblanding fra for eksempel Georgescus motstandere, vil det være et tilbakeslag for demokratiet.
– Hvis beslutningen ikke er legitim eller politisk motivert, så er det et stort problem, spesielt fordi EU allerede har uttrykt forståelse for situasjonen. Det ville vært en helt feil måte å motvirke den radikale høyresiden, sier Daniele Albertazzi, professor i politikk ved University of Surrey i Storbritannia, til Berlingske.
Men det må jo kunne omtales som noe underlig at Georgescu kunne gå fra snaue 4 prosent på meningsmålingene noen uker før valget til å passere alle sine konkurrenter og ende opp med 23 prosent ved valget.
Krigen i Midtøsten har dessuten fortalt oss mye om politiske kulturforskjeller. Den tilhørende informasjonskrigen med massive mengder av desinformasjon, mobilisering og terrorfinansiering – og et bekymringsfullt verdiskifte der grupperinger i Europa er villig til å akseptere vold som politisk metode – gjør oss heller ikke mer stabile. Tvert om.
Men det vi antakelig kan slå fast: I en ny verdensorden svekkes vi.
(Forsidefoto laget med Grok)