Et av de fremste dramaene i EU de siste årene har vært at Øst-Europa har nektet å ta imot ikke-vestlige migranter som har tatt seg inn i Vest-Europa.Fremst på den politiske østlige scenen har Ungarns statsminister Viktor Orban og den tidligere statsministeren i Polen, Mateusz Morawiecki, stått.
De har kjempet hardt mot EU-kommisjonens krav og Brussels forsøk på å presse dem til å ta imot ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa som Merkel og co ville ha spredt utover hele Europa. De har stått fast på at øst ikke vil gjøre samme feilen som vest har gjort, med de katastrofale følgende det har fått for oss her.
Ungarn og Polen vil ikke ha samme utvikling som de ser hos oss i vest, der eksempelvis kvinners frihet i det offentlige rommet reduseres, der moskéislam vokser år for år, der vold, kriminalitet og endog drap i gatene har økt betydelig de siste årene. De har nektet å ta diktater fra Brussel. Til enorm forargelse fra EU-kommisjonens side, som gjentattet ganger har straffet disse landene økonomisk.
Disse to landene har rett og slett kjørt nulltoleranse mot ulovlig migrasjon og også EUs fordeling av migranter utover hele kontinentet. De satte foten hardt ned for ødeleggelse av sine kjære hjemland.
På 80-tallet stod polakkene i brødkøer. Det er faktisk ikke lenger siden. Brødkø, som om det var krig. Polakkene husker det godt, det ligger fremme i pannebrasken deres og overføres til neste generasjon. De vil ikke glemme sin historie i nyere tid.
– Dette vil vi ikke ha hit
Polen har foretatt en voldsom klassereise, fra brødkøer på 80-tallet og underutviklet infrastruktur, totalitært tankeåk og en depressiv offentlighet og økonomisk bakevje, til en blomstrende økonomi, stor tro på og entusiasme for fremtiden – et lykkelig folk – en infrastruktur som ikke står tilbake for vår, åpne, positive, serviceinnstilte innbyggere og ansatte i butikker og hotell, rene gater, praktfulle historiske bygninger – ikke minst kirkene. Og man ser ikke en eneste korankloss eller liknende i byenes gater.
Man kjenner seg særdeles trygg. Terror og kriminalitet i det offentlige rommet er en bokstavelig talt helt fjern tanke. Og som kvinne er du trygg på linje med menn. Jeg har selv opplevd dette på mine reiser de siste årene i Øst-Europa generelt, og i Polen spesielt. Øst-Europa er en annen verden.
Og polakkene er fortørnet over utviklingen i det som var deres store forbilde før murens fall, Vest-Europa. De vil selvsagt ikke ha Tysklands migranter innover sine grenser. De ser jo terroren og utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett ut.
– Dette vil ikke vi ha hit, så derfor vil vi ikke ha muslimske migranter, sier de uten å blunke.
Og det er «muslimer», de peker på. Unisont og helt uforsonlig.
Det polske og ungarske folket våger uten å nøle å være stolte av landene sine. Det ligger utenpå huden deres. Det er en positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden. De vil bare ikke ha «den vonde verden» inn i hjemmet sitt.
Boksignering på konferanse i Polen.
– Fattigdommen reddet oss
Den siste tiden har jeg kommunisert mye med en i forlaget som ga ut boken min Islam. Den 11. landeplage på polsk. I går sendte jeg ham denne filmsnutten på Messenger som dukket opp i Facebook-feeden min. Den viser horder av ikke-vestlige, aka MENA, og fullt tildekte muslimske kvinner, i Londons gater. Man tror man er i Bagdad eller liknende. Parallelt vises dagliglivet i fredfylte Warszawa. (Se lenken, se den voldsomme kontrasten.) Svaret jeg får fra Polen er megetsigende:
På en måte, og litt paradoksalt, reddet vår fattigdom oss. Vi er ikke et attraktivt land for immigranter. De som kom hit via Hviterussland, flytter raskt til Tyskland og videre vestover.
At han peker på Hviterussland handler om den hybride krigføringen landet har holdt på med mot Europa ved å pushe ikke-vestlige migranter fra Russland gjennom landet og videre mot Øst-Europa.
At migranter flytter raskt videre, ser man også i land som Portugal og delvis i Spania. Portugal har knapt penger å gi dem, i Spania er det også sparsomt. Derfor går turen gjerne videre nordover til hjertet av Europa. For de fleste er nettopp jakten på økonomisk velstand, ikke flukt fra politisk forfølgelse, i kjernen av motivet for å legge ut på reise til et annet kontinent og en helt ukjent kultur.
Vår velstand
At vår velstand skulle bli vår svøpe, var det nok knapt noen som tenkte tanken på da den ikke-vestlige migrasjonen tiltok på begynnelsen av 70-tallet.
Denne innvandringen ble møtt med noe skepsis, men for mange var det eksotisk å møte folk med fremmedkulturell bakgrunn. Vi er jo et åpent folkeferd, i motsetning til svært mange land utenfor Europa. Vi er en gammel sjøfartsnasjon, og i moderne tid er vi også reisevante.
Jeg tror ikke dette er en dristig spådom: Vesteuropeere vil speide mer og mer mot øst på kontinentet. Ikke bare når ferielysten slår inn og vi vil vandre i fredfylte gater i Øst-Europas storslått gamle byer med en særdeles rik historie. Flere og flere av oss vil nok også mer enn vurdere å kjøre flyttelasset østover, til land som minner om vårt kjære Norge på 70- og 80-tallet, før masseinnvandringen fremmedgjorde oss i vårt eget land.
(Forsideillustrasjon laget med Grok)