Det vakte – berettiget – oppsikt i helga da Erna Solberg utrykte enighet med Danmarks statsminister Mette Frederiksen om at masseinnvandring er en trussel mot dagliglivet i Europa.
– Ja, vi kan aldri tåle en større innvandring enn det vi klarer å integrere. De som kommer må akseptere våre grunnleggende verdier, sa hun til Dagens Næringsliv.
Det er som man må gni seg i øynene. Ikke bare er den ikke-bærekraftige innvandringen en trussel, men nå er det også tillatt å snakke om verdier. Er Erna blitt høyreekstrem?
Erna er god til å dilte etter, men hun har malt seg selv inn i et hjørne med å dilte etter altfor sakte. Derfor er det et betimelig spørsmål om vi kan stole på om Erna snakker sant. Vil hun arbeide for at Høyre inntar et mer realistisk standpunkt i innvandringspolitikken?
Betydelig maktfaktor
For noen dager siden uttalte Mette F. i et intervju at den amerikanske visepresidenten J.D. Vance har rett når det gjelder innvandringen til Europa og behovet for å begrense masseinnvandringen. Også denne uttalelsen vakte oppsikt, men da først og fremst fordi hun ga Vance et poeng når «hele» Vest-Europa har inngått en unison pakt om at Trumps USA er noe man samlet må stå imot.
Mette F. har imidlertid vist seg som det motsatte av Erna. Hun dilter slett ikke etter, og tier gjør hun heller ikke. Hun har tatt til seg hva velgerne ønsker, ikke bare i Danmark, men i Europa, og holder stø kurs i den politikken hun tror på. Det gjelder ikke bare en stram innvandringspolitikk, men også forsvarspolitikken der hennes standpunkt er at krigen i Ukraina bare har én løsning; den skal vinnes.
Hennes pågangsmot og uredde stil har gitt henne oppmerksomhet i mange land, ikke minst innen EU. Flere mener at det er Mette Frederiksens fortjeneste at EU i det hele tatt klarer å lande en forsvarplan. Så er da heller ikke den danske statsministeren redd for å samarbeide med de «feile mennesker». Nylig ble hun i danske Weekendavisen beskyldt for å være i særdeles dårlig selskap med sin innvandringspolitiske allianse «med en statsminister fra et parti med røtter i den italienske fascisme» (Italias statsminister Giorgia Meloni).
Med andre ord virker det som Mette F. begynner å bli en betydelig maktfaktor på den europeiske politiske scenen, mens Erna bare blekner mer og mer. Likevel ble hun enstemmig gjenvalgt som partiets leder på helgas landsmøte. Det sier nok sitt om Høyre, som gjør som de pleier: Unngå konflikter, tie, dilte etter. «Ingen slagord» som et slagord passer Høyre utmerket, som mest av alt minner dette om «ingen endring».
Men Høyre skjønner nok at de har dårlig tid hvis de skal ha noen mulighet til å komme tilbake i regjeringsposisjon. Så da må Erna bli kvitt «tante Erna»-stemplingen, slik som Tone Sofie Aglen treffende beskrev henne og Høyre nylig i en kommentar på NRK.
Selv husker jeg når Erna (som statsminister) skulle treffe Angela Merkel for første gang (i 2013). Da meldte ulike medier om likheten mellom dem. For eksempel kunne vi lese hos NRK:
To hardtarbeidende kvinner som jobber rolig og målbevisst mot et langsiktig mål uten de helt store faktene eller reformene.
Den populære Merkel, som også mange så på som tryggheten selv, trådte feil i innvandringspolitikken. Med sitt velkjente «Wir schaffen das» under folkevandringskrisa utløst i 2015, skjønte de fleste at Merkel ikke forsto de negative konsekvensene av den ikke-vestlige innvandringen. Og nylig blandet Merkel seg igjen inn i tysk politikk, denne gangen med skarpe advarsler mot å inngå noen politisk samarbeid med innvandringskritiske AfD.
Kanskje Erna nå har skjønt at hun satset på feil hest, og derfor dilter hun etter det som kan være den nye politiske stjerna i Europa?
Assimilering
Skal Erna følge i Mette Fredriksens fotspor krever det en kraftig omlegging av Høyres innvandringspolitikk. Til Dagens Næringsliv sier Erna videre at Norge de siste årene har vært utsatt for masseinnvandring fra Ukraina – men den er hun ikke bekymret for.
– Det kan gå helt fint, for ukrainere er kulturelt nær oss. Det hadde vært noe helt annet hvis det kom 100.000 afghanere, som da det kom mange tusen etter krigen i Syria. Da måtte vi stramme inn, sier Solberg.
At Erna endelig skjønner betydningen av kultur kan neppe tillegges at hun selv har erkjent det. For det er ikke så lenge siden hun rotet seg fullstendig bort når det kom til norskhet og integrering. I september i fjor gikk Solberg ut mot FrPs forslag om å registrere opphavet til kriminelle, for det forsto hun «ikke poenget med». Men disse poengene har kanskje partikollegaer som Mari Holm Lønseth og Ola Svenneby klart å overbeviser Erna om er mer enn bare ord. Det betyr faktisk noe.
Da UH-leder Svenneby i 2023 tok til orde for innvandringsstopp, ble han kontant avvist av Erna Solberg. Denne avvisningen gjentok hun også i fjor.
– En fullstendig innvandringsstopp vil ikke fungere så lenge vi er en del av verden. For det første har folk rettigheter. Du har rett til å gifte deg og benytte deg av familiegjenforening. Norge kommer til å mangle arbeidskraft i årene fremover og må sannsynligvis ha noe arbeidsinnvandring. For det andre: Folk som har rett på asyl, har rett på å få saken sin behandlet, slo Solberg fast.
Antakelig skjønte Erna at Svennebys innvandringsstopp handlet om den ikke-bærekraftige innvandringen, men hun lot som om det var noe annet. Antakelig i frykt for at innvandring skulle bli et politisk tema, på samme måte som hun ikke vil ha en debatt om EU, til tross for at hun ønsker å ta Norge inn i EU. Erna ville utelukkende diskutere Svennebys utspill i en integreringskontekst og avviste stopp for den ikke-bærekraftige innvandringen.
Nå mener den samme Erna at «masseinnvandring er en trussel for Norge hvis den kommer fra ikke-vestlige land og folk derfra ikke kommer seg i arbeid». Og så legger hun til:
– Men de må også omfavne våre verdier. Det har så langt vært et problem fordi for mange lever på utsiden av det norske samfunnet og ikke flytter seg mentalt, sier Solberg.
Denne uttalelsen fra Erna ligner veldig på et ønske om assimilering til vår vestlige kultur. Og ingenting vil være bedre enn det. Kanskje Høyre også strekker seg til å snakke om repatriering – og det som de skygger mest alt; islam. Men akkurat sistnevnte gjelder samtlige partier på Stortinget.
Kanskje Høyre strammer grepet, og blir Erna Solberg like klar i talen – og i handling – som Mette F. er det kanskje håp for Høyre.