Det var underlig å se det omtrent tre kvarter lange presidentmøtet fredag. Underlig fordi det ga en så sterk følelse av deja vu. Det føltes som et møte jeg har deltatt i selv mange ganger, og jeg tenkte at det er svært gode grunner til at enkelte møter foregår bak lukkede dører.
Makt og avmakt
I mange år jobbet jeg i statlig barnevern, i en av landets utredningsinstitusjoner. Til institusjonene kommer familiene som utgjør de tyngste barnevernssakene, foreldre som står i fare for å miste omsorgen for barna sine. I tre måneder bor de med barna på institusjonen. De kartlegges, observeres og veiledes. Et koppel av spesialiserte fagfolk tilrettelegger for at foreldrene skal bli i stand til å ta godt nok vare på barna sine. Det legges store ressurser inn i intervensjonen, og alle involverte parter har selvsagt et ønske om at det skal ha effekt, at utfallet skal bli bra, at foreldrene kan reise fra institusjonen med ny kunnskap og bedre foreldreferdigheter. Men noen ganger går det ikke.
Noen ganger ender de tre månedene i et vedtak om omsorgsovertakelse. Når det skjer, kommer det ikke som en overraskelse på foreldrene, de får kontinuerlig tilbakemeldinger. Når de kommer til siste formelle møte på institusjonen vet de hva som skal bli sagt. Og det er dette møtet fredagens presidentmøte ga meg deja vu til, for selve oppsettet var nær identisk.
Det handler om makt og avmakt. Det handler om en rekke mennesker som har mye makt og har fattet en beslutning mennesket med mindre makt ikke kan gjøre noe med. Det handler om de store mot den lille, og en gjennomgang av alt som har vært gjort i forkant av konklusjonen, alle ressursene man har lagt inn og hvilken effekt de hadde. Man setter alt inn på å løfte fram de positive sidene foreldrene har. Man skal formidle noe som er helt forferdelig. Det fordrer samtidig evne til ivaretakelse. Ingen skal gå ut fra møtet der de mister omsorg for barnet sitt og tenke at de ikke er gode til noe som helst, at de er fullstendig mislykket i alle sine forsøk på å få det til. De skal gå ut med en visshet om at de har gjort så godt de kunne, at de har mange ting de er gode til i livet, at menneskene som sitter med makt ser at de er glad i barnet.
Det er et møte med regi der alle kjenner konklusjonen. Likevel skjer det noen ganger at foreldrene i dette møtet opponerer, stiller krav, sier at fagfolkene ikke forstår, at de er ute av stand til å skjønne. De kan bli sinte, fortvilte, rope eller snakke i munnen på dem som sitter der med makt. Da settes de ikke på plass. De ydmykes ikke. Man setter inn alt på å vise at man forstår at det er vondt. Man kaller dem ikke frekke, selv om de rent objektivt kan sies å være det. Det gjør man ikke, ganske enkelt fordi man forstår at å miste et barn vekker ekstremt sterke følelser.
Et smertefullt møte
Zelenskyj var fredag som forelderen som visste hva han skulle få beskjed om. Han hadde fått tilbakemelding underveis, han visste at han var der for å signere en avtale han ikke var fornøyd med innholdet i. Likevel ville han ikke eie konklusjonen. Han skulle ønske det var annerledes. Han hevet stemmen og snakket i munnen på Trump og Vance. Det er avmakt. Det er forståelig. Og derfor er det tilsvarende uforståelig at de som sitter der med all makt, ikke gjennomfører. I mer enn en halvtime klarte de det. Trump skrøt av mot og innsats og kampvilje. Han var rolig, støttende og ivaretakende, selv om man ikke fikk se denne lengste delen av møtet på norsk TV. Men han gjennomførte ikke.
I stedet for å vise forståelse for Zelenskyjs åpenbare fortvilelse og dra i land møtet på en måte der Zelenskyj kunne kommet ut av det med verdigheten i behold, gjorde han det man absolutt ikke bør gjøre. Kjefte, be om takk. At J.D. Vance kastet seg på minnet meg om en utrolig uproff kommunalt ansatt barnevernsleder jeg opplevde i et møte en gang. Beklager, men kjerringer kommer i begge kjønn, og fredag var Vance en sånn kjerring. Jeg håper noen har satt ham ettertrykkelig på plass i etterkant.
Også i barnevernsmøter hender det at møtet avbrytes, at forelderen løper ut. Det ser dramatisk ut når det skjer, men samtidig endrer det ingenting. For alle vet jo at avgjørelsen er tatt. Papirene ligger der på bordet. Hvilket tidspunkt de signeres har ingen reell betydning.
Det blir en fred i Ukraina. Det blir en mineralavtale med USA. Freden blir ikke slik Zelenskyj hadde håpet, han kommer til å måtte gi fra seg landområder. Mineralavtalen mellom USA og Ukraina gir ikke direkte sikkerhetsgarantier, men kan føre til indirekte fordeler som økonomisk stabilitet, styrket USAs støtte og potensiell avskrekking av Russland. Samtidig kan USA ikke gi de ønskede garantier på grunn av risikoen for konfrontasjon, europeisk ansvar og interne politiske motsetninger.
Nettverket som sviktet
Europa kommer til å måtte godta det. Europa er nettverket som sviktet, som brydde seg for sent og for avmålt. Parallellen mellom det lille og det store er også her påfallende. I barnevernet har man det som kalles familieråd. Familie, slekt, venner og andre som er betydningsfulle for barnet inviteres. Søndag var europeiske ledere familierådet. Og tilsvarende slik man ofte ser i et barns nettverk, er det bare noen få deltakere som reelt sett kan by på noe av betydning. Typisk et sett besteforeldre kan reise seg og love å gjøre en helt annen og bedre innsats. Det samme skjedde i helgen.
Det var ikke et samlet Europa, selv om nær enhver person med Facebook-konto ropte at Europa må samle seg. Det var «besteforeldrene» som reiste seg. Det var Frankrike og England, de gamle stormaktene. Det er ikke et samlet Europa uansett hva man måtte mene. Det koster noe annet enn kroner og øre å forplikte seg. Derfor ender ofte familieråd også med at nettverket ikke klarer å tilby nok. Nå gjenstår det bare å erkjenne det og ta med læring til neste gang for Europas del.
Kommentariatet er siden fredag tilsvarende barnevernshaterne som går i tog og demonstrerer. De har i likhet med barnevernshaterne gode poenger, men de veier ikke tungt nok til at de totalt sett har rett likevel. De ser ikke helheten, de styres av vonde følelser. De har tatt «forelderens» perspektiv og synes det er skrekkelig at han mister omsorgen for «barnet» sitt. Venner av barnevernsforeldre reagerer ofte sånn. De tenker ikke på hva som er bra for barnet selv over tid, at det barnet har vært utsatt for er traumatiserende, at barnet ikke bare fortjener å ha det bedre selv, men at det også skal fungere i samspill med andre i årene som ligger foran det, at barnet ikke skal utgjøre en fare for omgivelsene som voksen. Selv for omsorgssviktede barn er det vondt å måtte flytte fra foreldrene. Men det er likevel det beste når situasjonen er som den er. Det er en avgjørelse der det ikke finnes umiddelbare vinnere, men der alle involverte på sikt oftest får det bedre. Forelderen inkludert. Når kommentariatet hyler om at NATO i praksis er borte, at USA overhodet ikke bryr seg om Europa, framstår de som barnevernshaterne som ønsker at barnevernet skal nedlegges når noen mister omsorg for barnet sitt. Det funker bare ikke sånn. Man legger ikke ned barnevernet selv om barnevernsledere krenker en forelder i et møte.
Vi har skrevet det før. Vi må løfte blikket. I alt bråket som oppstår rundt president Trump, forsvinner en viktig dimensjon fra enhver debatt. For trusler mot fred og sikkerhet er aldri isolerte, men ofte sammenvevde, noe som krever en koordinert og flerdimensjonal tilnærming til sikkerhet og beredskap. Ikke minst blir fraværet av ulike tilnærminger og ulike analyser tydelig når Trumps politikk diskuteres i Norge.
Indirekte sikkerhetsgarantier
Mineralavtalen mellom USA og Ukraina innebærer at USA skal investere i eller få tilgang til Ukrainas kritiske mineralressurser, som sjeldne jordarter, litium, titan og uran. Avtalen etablerer en felles «Reconstruction Investment Fund», hvor Ukraina bidrar med 50 prosent av inntektene fra fremtidig utnyttelse av statseide naturressurser. Fondet skal brukes til gjenoppbygging og potensielt sikkerhetsrelaterte formål, men inkluderer ingen eksplisitte sikkerhetsgarantier.
Ifølge Atlantic Council er avtalen en del av USAs strategi for å redusere avhengigheten av Kina, som kontrollerer 75 prosent av verdens sjeldne jordarter. For Ukraina er avtalen en måte å sikre økonomisk støtte og potensielt styrke relasjonen med USA, spesielt under President Donald Trumps administrasjon, også etter at Trump har æreskjelt Zelenskyj i det ovale kontor.
Når Zelenskyj har fått summet seg vil han se at selv om avtalen ikke gir direkte sikkerhetsgarantier, kan Ukraina oppleve flere indirekte fordeler for sin sikkerhetspolitikk. Inntekter fra mineralressursene kan stabilisere Ukrainas økonomi, noe som gir mulighet til å investere i militær oppbygging og forsvarskapasitet. For eksempel kan fondet brukes til å gjenoppbygge infrastrukturen som er skadet i krigen, noe som indirekte styrker landets sikkerhet.
USAs økonomiske investeringer i Ukraina gir USA en interesse i å opprettholde stabilitet og sikkerhet i landet. Dette kan føre til økt politisk støtte og potensielt mer militær bistand, som tidligere har inkludert betydelige summer, som $12,1 milliarder i 2023 under Ukraine Security Assistance Initiative. Tilstedeværelsen av USAs økonomiske interesser i Ukraina kan fungere som en avskrekkende faktor for Russland. Et angrep på disse interessene kan få geopolitiske konsekvenser, noe som kan redusere risikoen for ytterligere russisk aggresjon.
Avtalen kan signalisere til andre land, som EU-medlemmer, at USA er forpliktet til Ukrainas stabilitet. Dette kan oppmuntre andre nasjoner til å gi sikkerhetsstøtte eller garantier, som diskusjoner om europeiske fredsbevarende styrker, men kanskje bedre er det at avtalen kan styrke Ukrainas posisjon i fremtidige forhandlinger med Russland, ved å vise internasjonal støtte og økonomisk samarbeid, noe som kan være avgjørende for å oppnå en rettferdig fred.
Disse fordelene er imidlertid indirekte og avhenger selvfølgelig av hvordan avtalen implementeres og den geopolitiske utviklingen. Men ingen har full oversikt over hva som skal skje i framtiden. Man må faktisk ha en viss tillit til at gode intensjoner bygget på erfaringer gir det beste utfallet. Også dette sees i det lille, som det sees i det store. Og i Europa er vi ikke forberedt på neste krig.
Ukontrollerte følelser
Det er gode grunner til at USA ikke kan gi Zelenskyj de formelle sikkerhetsgarantiene han ønsker seg. Han vil ha USAs forpliktelse til å forsvare Ukraina ved angrep, lik NATO-artikkel 5. Men Ukraina er ikke NATO-medlem, og verken vil eller kan oppføre seg som om de er det. USA ønsker ikke å risikere en direkte militær konfrontasjon med Russland, som har kjernevåpen. Dette ble understreket av Trump, som gjentatte ganger har sagt at USA ikke vil gi sikkerhetsgarantier og at Europa bør ta ansvar.
At han har hatt rett i dette poenget ser man tydelig. Europa bør ta større ansvar for sikkerheten til Ukraina, gitt landets geografiske nærhet og felles interesser. Dette ble også reflektert i «familierådet» der England og Frankrike har tilbudt fredsbevarende styrker.
Det er betydelig intern motstand i USA mot å bli dypere involvert i konflikten. Enkelte eksperter, som i Newsweek, argumenterer for at amerikanske garantier kan være politisk upopulære og risikable. USA kan se på slike garantier som ikke i tråd med sine bredere strategiske interesser, spesielt hvis de oppfatter konflikten som primært europeisk. Dette ble også diskutert i analyser som understreker begrensede amerikanske interesser i Ukraina.
Det er gode grunner til at man ikke inviterer pressen inn i møter på landets utredningsinstitusjoner. Å være vitne til slike møter kan være opprørende. Makt og avmakt for åpen scene vekker alt annet enn fornuft og rasjonalitet. Det vekker bare følelser. Ukontrollerte følelser. Vi lever i et samfunn der vi stort sett kontinuerlig er skjermet for å se slike ukontrollerte følelser. De vises aldri på TV, de utspiller seg der publikum ikke har tilgang. Som samfunn har vi endt opp et sted der vi kollektivt tror at følelsesutbrudd er farlige. Jeg vet ikke hvor mange kommentarer jeg har lest gjennom helgen der det konkluderes med at hele verden er i ferd med å falle sammen, at Trump viste at han var en livsfarlig narcissistisk psykopat.
Det er en underlig konklusjon for enhver som har hatt befatning med vanskelige menneskemøter.
Noen og enhver bør følge med på hva Trump-administrasjonen gjør – og gjøre seg noen tanker om hvorfor det skjer og hva som er nødvendig. Med et øre inn til forsvars- og etterretningssektoren her hjemme vet jeg dette ene: Panikken sprer seg internt i «grønn sektor» om dagen. Alt av midler går til Ukraina – for så vidt i tråd med den siste generasjonens forsvarspolitikk. Forfjamselsen er enorm når folk får høre hvor lite materiell, personell, våpen og ammunisjon som kan settes i omløp. Flere store årskull med høy andel vernepliktige med gjennomført førstegangstjeneste går ut på dato de neste fem årene. Personellmangelen blir den mest prekære. Vi betaler nå prisen for at man sluttet å kalle inn folk til førstegangstjeneste og dimitterte folk med litt vondt i viljen sin. Vi bør skrike mindre og gjøre desto mer.
Mennesker har følelser. Maktmennesker også. Trump og Vance viste ingen styrke ved å slå ned på Zelenskyj. Ingen. Det var en maktdemonstrasjon av den typen man bevisst skal unngå i møte med den som sitter med avmakt. Så skjedde det likevel, men verden går ikke under av det. Avtalen kommer til å bli underskrevet og på sikt blir det fred.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde C-Span/YouTube