For kort tid siden, vi snakker bare noen måneder, var det ingen bred erkjennelse i EU om omfanget av sikkerhetstrusselen Europa står overfor. Den erkjennelsen har nå flere tatt innover seg, men veien er fortsatt kronglete i det byråkratiske EU. Ikke minst handler det om at EU står overfor det evige strukturelle problemet med at 27 medlemsland må komme til enighet om de aller fleste beslutninger før handling kan iverksettes. Da kan vi jo også minne om at EU ikke hadde de store problemene med å sette enighetsprinsippet til side og innføre alminnelig flertall når det kom til den såkalte «solidariske fordelingen av asylsøkere» mellom EØS/EU-land.
Det handler igjen om at de ulike landene i EU/EØS har ulike behov.
For to dager siden besøkte presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, København, og her luftet hun sitt håp om et mer «effektivt» EU:
– En ny internasjonal orden vil bli dannet i andre halvdel av dette tiåret og utover. Så når vi står her i dag, står Europa overfor et grunnleggende valg om fremtiden. Fortsetter vi å svare på enhver utfordring på en trinnvis og forsiktig måte? Eller er vi klar til å gripe denne muligheten for å bygge opp et tryggere Europa?, lød spørsmålene fra von der Leyen.
Vi kan vel trygt slå fast at den trinnvise og forsiktige måten har utspilt sin rolle, ikke minst i møte med statsledere som ikke ser mange hindringer på sin vei, om vi så snakker for eksempel Russland, Kina, Iran eller USA.
EUs plan
EUs kommissær for forsvar og romfart, Andrius Kubilius, som selv er fra Litauen, uttalte seg slik:
– 450 millioner EU-borgere bør ikke være avhengig av 340 millioner amerikanere for å forsvare oss mot 140 millioner russere som ikke kan beseire 38 millioner ukrainere. Vi kan gjøre det bedre. Det er på tide at vi tar ansvar for Europas forsvar, sa Kubilius.
Ifølge etterretninger fra ulike land kan Russland være klar til å teste Europas beredskap i løpet av de neste tre til fem årene. Samtidig er det økende bekymring i EU for Kinas stadig mer aggressive oppførsel.
I vurderingen fra det danske forsvarets etterretningstjeneste (DEA) heter det spesifikt at Russland «sannsynligvis vil være mer villig til å bruke militær makt i en regional krig mot ett eller flere europeiske NATO-land, hvis Russland oppfatter NATO som militært svekket eller politisk splittet».
Samtidig er det økende bekymring i EU for Kinas stadig mer aggressive oppførsel.
Kjernen i planen «ReArm Europa/Readiness 2030» er at EU-land fremover skal kunne stå på egne bein når det gjelder å forsvare seg og avskrekke fiender. Den skisserer «juridiske og økonomiske midler for å støtte forsvarsinvesteringene til medlemslandene». Videre heter det at den er en «ambisiøs forsvarspakke som gir økonomiske midler til umiddelbar disposisjon for EUs medlemsstater for raskt og betydelig å øke forsvarsinvesteringer og forsvarsevner».
Vi snakker altså om bruk av penger, mye penger.
650 milliarder euro
Ifølge EU-kommisjonen krever dette at langt flere forsvarstiltak koordineres og gjennomføres på europeisk nivå. For det er en rekke områder, inkludert luftvern, artilleri, droner og kunstig intelligens, hvor Europa trenger rask opprustning. Og det skal altså skje i løpet av fire år.
Planen foreslår også at EU-kommisjonen kan kjøpe inn på vegne av medlemslandene, noe som igjen kan gi EU mer makt på forsvarsområdet, noe de hittil ikke ha hatt. Samtidig påpekes det fra ulikt hold at det ikke er en europeisk hær det er snakk om, men tettere samarbeid. Dette samarbeidet skal heller ikke være i opposisjon til NATO, som fortsatt skal være Europas militære rammeverk.
I disse felles anskaffelser av forsvarsutstyr, skal andre allierte også inviteres, som Norge, Japan, Australia, Canada, og kandidatland som Ukraina og Tyrkia. Akkurat sistnevnte oppleves ikke spesielt betryggende, er det vel bare å innrømme.
Så er spørsmålet hvordan de ulike landene, det er ikke mange som har så mye penger som Norge, kan øke sine investeringer i forsvar markant. For å få dette til legger EU blant annet 150 milliarder euro i lån på bordet, samtidig som det kommer nye finansielle verktøy. Blant annet vil EU vil innføre en spesiell unntaksklausul som gjør at land kan bryte EUs regler om gjeld slik at de kan øke investeringene i eget forsvar betydelig. Dette skal føre til at landene hurtig kan skrape sammen opptil 650 milliarder euro i løpet av de neste fire årene.
Men noen land, herunder Frankrike, har allerede sagt at de ikke vil benytte seg av de nye finansielle verktøyene på grunn av frykt for at økt gjeld vil skape økonomisk ustabilitet.
Ulike sikkerhetstrusler
Ifølge Julie Schneider, Europa-korrespondent i Brussel, prøver Frankrikes president, Emmanuel Macron, å ta en lederrolle i Europa med sine planer om å sende europeiske tropper til Ukraina i tilfelle en eventuell fred.
Macron sier dette kan dreie seg om «flere tusen tropper» fra ulike europeiske land, som deretter blir plassert i nøkkelposisjoner i Ukraina. Han skal også ha uttalt at «flere europeiske land, og faktisk ikke-europeiske» har «uttrykt sin vilje» til å bli med på en mulig utplassering til Ukraina for å sikre en fremtidig fredsavtale med Russland.
Det finner Schneider «bemerkelsesverdig», fordi Macron har understreket at utplassering av disse europeiske troppene ikke nødvendigvis vil kreve Russlands godkjenning.»Det er et betydelig skifte i retorikk, og det reiser et sentralt spørsmål: Vil en fredsbevarende styrke uten Russlands godkjenning faktisk bidra til varig fred?» spør hun.
Spørsmålet er betimelig fordi historisk sett har fredsbevarende oppdrag ofte hvilt på en eller annen form for aksept fra begge parter i en konflikt, da formålet jo nettopp er å stabilisere en situasjon – ikke å bli en aktiv part i den.
Ved å sette inn tropper uten Moskvas godkjenning kan Europa risikere at oppdraget ikke blir sett på som nøytralt, men snarere som en militær provokasjon som kan føre til en enda hardere russisk reaksjon.
Det er nærmere en garanti enn en risiko at et slikt oppdrag vil anses som en militær provokasjon. Her snakker Macron om «ulike europeiske land» og kanskje også «ikke-europeiske» uten å spesifisere antall, men la oss ta et lavt estimat. La oss anslå at totalt fem europeiske stater skal tilby «noen» tusen tropper hver. La oss si disse «noen tusen» oversettes til det det i minimum kan bety: Tre tusen tropper fra hvert land. En tropp er ifølge SNL «en underavdeling av et kompani eller tilsvarende avdeling. I flertall brukes ordet om militære avdelinger i sin alminnelighet.» Til sammen består en tropp av 30–50 soldater og befal. La oss igjen velge lavest tall: 30 mann per tropp, før vi tar regnestykket.
30 mann x 3.000 per land x 5 land = 450.000 soldater. Det er nærmest en feberfantasi å tro at Putin ville anse dette som noe annet enn en enorm provokasjon.
Så kommer et annet sentralt, men kinkig spørsmål, som også Schneider trekker frem: Hva teller egentlig som investeringer i forsvar?
Hun viser til at for eksempel Spania (som kun bruker 1,28 av BNP til forsvar) ønsker å inkludere klimasikkerhet, grensekontroll og beskyttelse mot innvandring som en del av definisjonen. For som den spanske statsministeren, Pedro Sanchéz, forklarer verdenssituasjonen, «vår trussel er ikke Russland som bringer sine tropper over Pyreneene«.
Sánchez sier politikere må erkjenne farene Spania og Sør-Europa står overfor er annerledes enn nordlige og østlige land i Europa. Spanias og andres europeiske lands reaksjoner illustrerer den grunnleggende forskjellene i medlemslandenes prioriteringer og deres oppfatning av hva som utgjør en sikkerhetstrussel.
(Forsideillustrasjon laget med Grok)