«Solberg ber nordmenn handle europeiske varer og feriere i Europa: – Det er alvor nå – Europas skjebne ligger nå i Europas egne hender, sa Erna Solberg til Høyres landsmøte», het det fra Aftenposten torsdag.
Høyre-lederen mener Europa må få selvtilliten tilbake.
Hun ber folk ikke tro på dem som sier at Europa ikke kan konkurrere, at europeisk industri er borte eller at klimapolitikken er problemet.
(…) Solberg sier til Aftenposten at Donald Trump må forvente at europeere sier «Europa først», når han sier «Amerika først».
Når Donald Trump sier Amerika først, må han da forvente at europeere sier Europa først?
– Ja, det må han kanskje forvente. Det er viktig at vi bygger en europeisk evne og økonomi til å klare oss selv, sier hun.
Solbergs egen selvtillit har fått et skudd for baugen. Riktignok tenker neppe velgerne på at det bare er halvannet år siden hun viste at hun ikke selv evner å ha oversikt over egen families felles økonomi, og sågar spurte SMK om de ville leke aksjebarnevakt for ektemannen Sindre Finnes når – og ikke så mye hvis – hun ble valgt på nytt i 2025.
EU som vår frelse
Men selv om velgerne kanskje stort sett har glemt, er ikke Erna lenger stjerna. Tvert om er Høyre er i ferd med å sette seg ordentlig fast i en hengemyr. Som nummer tre blant partiene er Solberg i en dødens posisjon, på samme måte som Siv Jensen var i 2013, og hun vet det.
Nå skal det lekes den leken der EU-medlemskap liksom skal erstatte NATO-medlemskapet, og Solberg stiller seg i rekke med Arbeiderpartiet, der statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide selger seg hardt på EU-medlemskap i onsdagens utgave av Dagbladet. «Hvorfor ikke bli EU-medlem med en gang?».
Norges manglende EU-medlemskap ble et tema i samtalene utenriksminister Espen Barth Eide hadde under den internasjonale sikkerhetskonferansen i München 14. – 16. februar, viser en intern oppsummering Dagbladet har fått innsyn i.
Og kanskje passer formen godt for våre hjemlige politikere generelt. EUs beslutningsprosesser er så langdryge at ingen skjærer gjennom, det er mye prat og lite handling, og troen på at man har gjort noe hvis alle har fått sagt noe om hva de føler er sterk.
Den nær komiske tverrpolitiske enigheten om at Norge må inn i EU, men vi ikke kan ha en EU-debatt fordi det er polariserende i en tid der vi må stå samlet, er et tegn på den norske tilstanden. EU-debatten pågår jo hele tiden, det snakkes knapt om annet, der Ap og Høyre er salig enige om at EU er vår frelse.
Fryktens betydning for oppslutning
Og visst føles det. Det føles i bøtter og spann. Apropos sikkerhetskonferansen i München, er det ikke nødvendigvis J.D. Vances famøse tale som er mest betegnende for Europa. Det mest betegnende var at lederen for konferansen, Christoph Heusgen, gråt åpenlyst på scenen da han avsluttet konferansen. Noe mer europeisk kan man vanskelig tenke seg, det var selve personifiseringen av mantraet «det er en styrke å vise svakhet». Problemet er at denne europeiske tankemåten har skapt tankefosteret om at det samtidig er en svakhet å vise styrke. Og derfra er veien kort til nedsmeltning i frykt.
Det fungerer jo, dersom hersker ingen tvil. Frykten for USA under Trump kommer til å forme den norske valgkampen, slik den vil forme øvrig europeisk politikk.
Man kan enkelt registrere det. Posisjonspartiene i Europa er i ferd med å styrke seg en stakket stund. Trump og Ukrainakrigen sørger for det. Se bare Aps nye oppslutning. Fra å lukte på 17-tallet er partiet nå på en oppslutning rundt 30 prosent. Jens Stoltenbergs tilbakekomst har selvsagt hatt betydning, men trenden er der like fullt. Hans internasjonale erfaring og profil kan være avgjørende, spesielt i et klima preget av global usikkerhet.
Erna Solberg vet hvor viktig frykt er for oppslutning. Koronanedstengingene ga henne tidenes oppslutning, men denne gang har hun ikke stort annet å stille opp med enn å framstå som en mer tannløs variant av Ap-ledelsen. Høyre-lederen mangler andre fryktmomenter enn den politiske motstanden, hun har de nøyaktig samme. Tydeligst er det kanskje i at Høyre har adoptert Aps sutremodus over hva «de andre» gjør feil. Noe mer stakkarslig enn Tina Bru (H) da hun tidligere denne uken troppet opp i nyhetene for å kjefte på at Stoltenberg prioriterte å dra på premiere for en film om seg selv i København i stedet for å delta i spørretimen på Stortinget, har jeg sjeldent sett. Hvorfor ikke by på reell, alternativ politikk snarere enn å understreke at Stoltenberg er så viktig at hans svar på spørsmål ikke kan vente til neste uke?
Hanni Afsar skriver treffende om Høyres problem:
Høyre, som i flere tiår har vært Arbeiderpartiets tydelige motpol, framstår i dag som en blek kopi av nettopp det partiet de påstår å utfordre. Når man ser på de viktigste politiske linjene – EU, EØS-avtalen, klimapolitikk, energipolitikk, forsvarspolitikk, innvandringspolitikk og oljefondets pengebruk – er forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet tilnærmet ubetydelige.
Formuesskatten på arbeidende kapital er en av få saker der partiene markant skiller lag. Men det er langt fra nok til å fremstå som et reelt politisk alternativ.
Uansett – Stortingsvalget til høsten skal regisseres bort fra de mange strukturelle problemene vi står overfor som samfunn, og den godt innarbeidede Trump-frykten gjør det mulig.
Krever tøffere prioriteringer
Er man i det dystopiske hjørnet, kan man ikke unngå å spå kjipere tider for kommune-Norge i tiden som kommer, helt uavhengig av hvem som vinner valget. I den politisk villede dystopien der det tverrpolitisk sås inn tvil om NATOs framtid, skal det betales opprustning av Forsvaret og krigen i Ukraina. Begge investeringer er åpenbart nødvendige, mens det på samme tid synes underkommunisert hvem det er som skal betale for det totale gildet.
Et samlet Storting er enige om å øke støtten til Ukraina med 50 milliarder kroner til 85 milliarder i 2025. Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) understreket at beløpet er innenfor handlingsregelen, og uttalte til NRK:
– Samtidig er jeg glad for at vi kan gjøre dette innenfor forsvarlige økonomiske rammer. Vi gjør det innenfor handlingsregelen, selv med denne påplussingen. Det er viktig at vi holder oss innenfor forsvarlige økonomiske rammer.
Høyre gjorde et lite forsøk på å posisjonere seg som enda rausere, idet Ine Eriksen Søreide (H) la inn et høyere bud:
– Det er viktig at vi står samlet om støtten, men jeg vil samtidig understreke at det er så store endringer som skjer at det kan være behov for å øke mer.
Den eneste som påpekte noe i nærheten av elefanten i rommet var Frp-leder Sylvi Listhaug.
– Det vi gjør nå er å ta mer penger fra oljeavkastningen og bruke på Ukraina. Det er riktig, men det er viktig at Arbeiderpartiet nå begynner å prioritere tydeligere.
Til NRK sier Listhaug at hun mener Norge bruker for mye penger på bistand, innvandring, klima og byråkrati.
– Vi må begynne å prioritere tøffere og bygge opp vårt eget forsvar.
Selvsagt til massiv fordømmelse fra SV, der SV-leder Kirsti Bergstø mente at klimasaken må få mer, ikke mindre. Og dermed har man det gående, for med Ap i krigstidsmedvind som kan vare fram til valget, kan man med rimelig sikkerhet vite hva som ikke blir et tema i valgkampen: kommunenes økonomi, oppgaver og handlingsrom.
Det skal krangles om klimamilliarder og påstås at klimakamp er kamp for fred, og hvem vil vel være den kjipe som snurper igjen pengesekken? Hvem vil, med Trump i Det hvite hus, rette fokus mot identitetspolitikken når opprettholdelse av den er et signal om at man er på «rett side i en autoritær verden»?
Det vil bli merkbart først etter valget for den jevne velger, det vil høyst sannsynlig gå et år eller to, men på det tidspunktet vil kostnadene til opprustning og Ukrainastøtte, enten støtten er til krig eller fred, virkelig begynne å merkes. Vi har ikke sett siste omgang av kommunekutt i Norge, for viljen til å bruke oljefondsmidler som monner til de virkelig store investeringsbehovene er ikke omsatt til realpolitikk.
Hva med kommune-Norge?
Nå går det politiske Norge inn i valgkamp med både sikkerhets- og krigsmodus, og alle partier vil snakke pent om kommunen og de nære tingene som den gjør, og blomsterspråk og festtaler vil sprudle frem i tiden som kommer, parallelt med fokus på Norges sikkerhetspolitisk farligste situasjon siden andre verdenskrig.
Departementet og regjeringen vil gjøre hva som helst for at det ikke skal bli fokus på hva som er planen og som alle partiene egentlig er enige om – kommunal velferd står for fall. De vil snakke om «styrking av barns læringsmiljø, trygghet og samhold i klasserommet», og enda mer inkludering. Kommunen er svaret på alt, men staten vil ikke finansiere den.
Man må nesten avlegge kommuneproposisjonen et besøk for å se det. Det er tørre saker og mange floskler, men inni alt ordmylderet ligger et forvarsel.
Endringane i inntektssystemet sikrar ei jamnare fordeling av skatteinntektene mellom kommunane, både gjennom endringar i skattegrunnlaga til kommunane og ved å auke utjamningsgraden i inntektsutjamninga. Det er òg gjennomført ei fagleg oppdatering av kostnadsnøklane i utgiftsutjamninga, samt endringar i dei regionalpolitiske tilskota for å sikre ei meir treffsikker fordeling av desse tilskota. I samband med omlegginga av inntektssystemet aukar regjeringa den økonomiske ramma til kommunesektoren. Av denne veksten vil 1,5 mrd. kroner bli fordelt særskilt slik at kommunar som både har låge skatteinntekter og låge inntekter utanfor inntektssystemet blir prioritert. I tillegg er kompensasjon til kommunar som tapar på endringane finansiert innanfor veksten.
Omfordelingsnøkkelen kan oversettes til at «kommunene må bare bli mer effektive». Det er for så vidt riktig, men det er kommuner der de ikke kan drive mer effektivt og der de låner penger for å betale lønn til ansatte. Så lenge antallet kommuner på ROBEK-lista ikke øker, kan man late som om det ikke finnes noe problem. Men problemene vil komme.
Regjeringens oversikt over kommuner på ROBEK ble oppdatert denne uken. Dette registeret omfatter kommuner i økonomisk ubalanse eller som ikke har møtt frister for økonomiske planer. Tallet har økt fra 12 i desember 2023 til 21 i mars 2025, og det forventes videre økning på grunn av økonomiske utfordringer.
De nasjonale utgiftene vil sannsynligvis redusere tilskudd til kommuner, som avhenger av statlige overføringer for å dekke driftskostnader. Kommuner står allerede overfor utfordringer som demografiske endringer, økte velferdstjenester og investeringsbehov, og redusert statlig støtte kan føre til flere ROBEK-registreringer. Situasjonen vil forutsigbart forverres, spesielt for mindre kommuner med begrenset skattebase, men også for kommuner som må fordele sine sårt tiltrengte inntekter til «verdig trengende» kommuner.
Fjern er lærer der, en hjemmesykepleier der, utsette innkjøp av skolebøker, kutt i vikarbruk – kanskje stenge en barnehage eller en skole i et tidsrom på grunn av anstrengt økonomi. Da skal liten og stor med behov for kommunale tjenester kjempe om dyrere tjenester av dårligere kvalitet. I tillegg skal man tilføre flere flyktninger som også har behov. Og det, uavhengig av hvem som inntar regjeringskontorene.
Det er lokale myndigheter som står overfor betydelige utfordringer i årene foran oss. Frykt for økonomisk ustabilitet og sikkerhetstrusler kan ikke utelukkende knyttes til Trump og et påfølgende bråvåknet sikkerhetspolitisk Europa.