De arabiske landenes Gaza-plan, ledet av Egypt og støttet av land som Saudi-Arabia, Qatar, Jordan og De forente arabiske emirater, ble presentert og godkjent på et ekstraordinært Arabiske Liga-toppmøte i Kairo 4. mars. Gaza-planen nevner ikke Hamas eller massakren 7. oktober.
I 77 år har arabiske stater brukt palestinere som brikker mot Israel, og dømt dem til evig «flyktning»-status», fortsatte departementet i sin respons til den framlagte planen, ifølge Jerusalem Post.
De arabiske landenes Gaza-plan er et svar på president Donald Trumps forslag, kunngjort i februar, om å ta kontroll over Gaza, flytte de to millioner palestinske innbyggerne til omliggende stater og omdanne området til en turistdestinasjon, et slags «Midtøstens riviera» uten noen truende terrorgrupper verken på eller under bakken.
Hamas er entusiastisk
Trumps plan har møtt global fordømmelse for potensielle brudd på folkeretten og risiko for regional destabilisering, mens det blir interessant å se hvordan vestlige ledere skal uttale seg om den arabiske planen. Den er estimert til å koste 53 milliarder dollar, og skal implementeres i tre faser:
- Grunnleggende gjenoppretting: Fokus på å rydde miner, gi midlertidig bolig og sikre humanitær hjelp.
- Rekonstruksjon: Gjenoppbygging av essensiell infrastruktur, som boliger, skoler og sykehus.
- Utvikling: Langsiktig økonomisk og sosial utvikling for å sikre bærekraft.
Planen foreslår en midlertidig komité av uavhengige palestinske teknokrater for å styre Gaza, med sikte på å forberede vei for palestinske selvstyremyndigheters (PA) retur, samtidig som den eksplisitt avviser fordrivelse av palestinere.
Umiddelbart kan man legge merke til at planen ikke direkte adresserer Vestbredden, Jerusalem eller flyktningers returrett, og det er derfor ikke underlig at Israel avviser den. Noe annet man kan legge merke til er at Hamas selv synes planen er god.
Open Source Intel som følger nyhetssendinger i Midtøsten og Midtøstenpolitikk, opplyser at Channel 12 har advart mot Hamas’ entusiasme for den arabiske planen.
Bildet er selvsagt ikke tilfeldig valgt, for forblir Hamas på Gaza, så forblir også terrormentaliteten og -opplæringen av barn. Da er det liten grunn til å håpe på at alt ordner seg slik planen er framlagt per idag, for fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne er en lang historie med fiaskoer.
Terrorgruppens uttalelser om de arabiske planene ble gjengitt i JNS:
I en uttalelse sa den palestinske terrorgruppen: «Vi hilser Gaza-gjenoppbyggingsplanen som ble vedtatt i toppmøtets endelige uttalelse velkommen og oppfordrer til å sikre alle nødvendige ressurser for å lykkes.» De ga også uttrykk for sin støtte til opprettelsen av en «Community Support Committee» som skulle føre tilsyn med hjelpearbeid, gjenoppbygging og styring i Gaza, som skissert i det midlertidige administrative organet foreslått av Arab League-toppmøtet i Kairo.
I praksis foreslås det altså å frata Hamas styringsmyndighet, men samtidig ikke si et pip om hvorvidt de skal avvæpnes eller hvordan trygging av terrorgruppens støtte fra Iran i det hele tatt skal kunne gjennomføres. Hamas kan i realiteten bruke tiden utelukkende til planlegging av nye angrep – og slippe den mer strevsomme delen som handler om styre og stell. Ikke akkurat en positiv utsikt for israelere.
Likevel er det god grunn til å sende en takk til USAs sittende president, for uten hans aggressive Gaza-utspill er det svært lite trolig at de arabiske landene ville kommet opp med tilbud i den størrelsesordenen de har gjort. Noe er endret, og man kan spore det tilbake til Trumps første periode.
Dårlige erfaringer
En plan for etterkrigstidens Gaza: Gjenoppbygging vil mislykkes med mindre disse to utfordringene blir løst, skriver Ahmed F. Alkhatib i Atlantic Council.
Den første er at Hamas, med sin korrupte, voldelige, islamistiske og nihilistiske ideologi, forblir i territoriet, om enn betydelig svekket og i motsetning til hva det var før angrepet 7. oktober 2023.
Den andre er at etosen til mange palestinere i Gaza forbinder dem med det bredere aspektet av Israel-Palestina-konflikten slik at de ikke er i stand til å skille sin skjebne fra det som skjer på Vestbredden eller Øst-Jerusalem. Dette betyr at mange palestinere ikke tenker på Gaza som den ultimate og eneste delen av deres nasjonalitet, og derfor er de ikke utelukkende fokusert på å gjøre stripen til et best mulig rom for palestinere som bor der.
Disse to strategiske utfordringene er en del av hvorfor de gamle gjenoppbyggingssystemene og -mekanismene etter krigen vil være utilstrekkelige til å forhindre fremtidige konflikter og katastrofer som får flere palestinere drept og kaster bort mer utviklingsressurser. Det finnes ingen raske løsninger eller magiske løsninger for å løse disse to problemene i ett enkelt grep, noe som krever strategisk tålmodighet, trinnvise implementeringer, kreativitet og noen vanskelige valg, skriver han.
Og han har rett. Sikkerhetsbekymringene er for Israels del svært velbegrunnede. Grunnen til at de i det hele tatt støtter Trumps forslag er at de ikke kan tillate at Gaza blir en angrepsbase igjen. Israel har også erfaring med at palestinerne ikke klarer å overholde en eneste avtale. De opprettholder tvert imot modus operandi: Å ville utslette Israel.
Det at vestlige land har vært pådrivere for fredsavtaler tidligere er en viktig inngang for å forstå hvorfor ting går galt.
Urokkelig optimisme blandet med tro på egen fortreffelighet er ikke akkurat fremmede størrelser for enhver som tenker tilbake til Oslo-avtalene på tidlig nittitall. Avtalen innledet midlertidig selvstyre for palestinerne, men permanent status ble aldri oppnådd. Historien er kjent. Bedre gikk det ikke da Obama skulle få varig fred for femten år siden.
Hva skulle Israel gjort annerledes?
Likevel bor troen på at «vi» skal få til en fred i Midtøsten sterkt i mange. Hvorfor det er sånn handler nok mer om politisk påvirkning enn om realkunnskap om Midtøsten.
I et kommentarfelt stilte jeg selv noen spørsmål sist uke etter å ha blitt kritisert for å ikke framholde at Netanyahu og Israels politikk er enda mer grusom.
– Hva mener du konkret Israel gjør feil? Hva skulle de gjort i stedet? Siden du nevner 1948 må jeg spørre: Er du motstander av FNs delingsplan fra 1947? Du skriver at du opplever stor grad av usaklighet fra rights uten å nevne et eneste eksempel, men historiske eksempler på hva Israel skulle gjort annerledes bør du klare å gi dersom du uttaler deg så bastant. Det er jo mange hendelser å ta av. Skulle de gitt seg mot de arabiske statene under uavhengighetskrigen? Gitt opp mer enn Sinai under Suezkrisen? Latt som om de tapte seksdagerskrigen der Egypt, Jordan og Syria, med støtte til araberne fra Irak, Saudi-Arabia og Algerie prøvde å utslette dem? Ignorert artilleriangrepene og raidene i utmattelseskrigen etterpå? Hva med Yom Kippur-krigen? Sinai ble returnert til Egypt mot fred i 1979, skulle Israel gitt enda mer? Hva skulle de gjort under første intifada? Andre intifada? De Gaza-krigene som har vært tidligere? Hva burde Israel gjort annerledes under Oslo-avtalene? Camp David-forhandlingene? Olmert-tilbudet? Gjennom årene har ulike israelske regjeringer, spesielt fra venstresiden og sentrum uttrykt støtte til en tostatsløsning. Selv Benjamin Netanyahu erklærte i 2009 prinsipiell støtte til en demilitarisert palestinsk stat, gitt at palestinerne anerkjenner Israel som en jødisk stat – noe de har nektet, skrev jeg.
Uten å få noe svar. Og det er ikke så underlig.
Historisk har det ikke lykkes å få araberne til å gi opp Hamas og varige mål om retur via utslettelse av jødene.
Norges innfallsvinkel
Det er ikke å ta munnen for full å forvente vestlig optimisme om at den arabiske planen kan føre til varig fred. Det er ganske enkelt å se for seg Espen Barth Eides drøm om å være fredsmekler og få i stand en tostatsløsning. Den norske stemmegivingen i FNs sikkerhetsråd peker i samme retning. Norge skilte seg fra alle land vi ellers vil sammenlikne oss med og ville godta en våpenhvileavtale uten henvisning til terror allerede tidlig etter terrorangrepet.
Slik sett har ikke den arabiske plan bare sterk regional støtte, den vil også bli øst penger over i rikelig monn, slik Norge har for vane. Arabiske stater har lovet å finansiere, men det kommer neppe til å være fritt for rop om andre internasjonale bidragsytere. Da skal vi antakelig igjen få høre om både økonomiske fredsinvesteringer og potensial til å bygge tillit, men suksess avhenger okke som av å håndtere sikkerhetsbekymringer, finansiering og koblingen til Vestbredden.
Og ganske riktig, da jeg skulle sjekke regjeringens nettsider om hyllesten var kommet onsdag ettermiddag, så hadde den det.
JNS oppsummerer hvordan lykken allerede sprer seg i FN og i EU over den arabiske planen.
På toppmøtet i Kairo uttrykte FNs generalsekretær Antonio Guterres sterk støtte til det arabisk-ledede initiativet, og uttalte: «Jeg støtter denne planen på det sterkeste. FN er klar til å samarbeide fullt ut i denne bestrebelsen.»
EUs Rådspresident Antonio Costa berømmet også planene presentert av Egypt og andre arabiske stater, og sa at de «gir håp til millioner av palestinere i Gaza, Vestbredden og i utlandet» om at «den forferdelige lidelsen vi alle har vært vitne til det siste halvannet året» kan komme til en slutt.
Og mens et samlet kommentariat advarer mot å være naive når Trump forsøker med diplomati overfor Russland, så kommer det neppe til å advares av de samme om naivitet overfor verken Hamas eller palestinske selvstyremyndigheter. Det er mer enn underlig å bevitne.
Forhandlingsstrategi
For noe mangler. Det mangler en utskjelt, nazi- og fascist-anklaget manns tilnærming. Da Trump la fram sin Gaza-plan, var den overdrevet og tilsynelatende fullstendig hensynsløs, og han toppet det hele med å dele en AI-generert video av et tenkt «Trump Gaza».
Trumps utsagn om Gaza er en gavepakke til Hamas, het det fra Aftenposten 12. februar – før videoen – der avisen på lederplass påsto at «USAs president setter våpenhvilen i fare». I øvrige medier så det likt ut og i kommentarfeltene i sosiale medier var det full nedsmelting. Nåde den som foreslo noe annet enn at Trump er ravende gal.
Men på ett punkt bør man tro Trump. Han vil ha fred. Til tross for at det ikke fikk oppmerksomhet i norske medier, sa Trump til Netanyahu sommeren i fjor at «the killing has to stop».
Og resultatet av Trumps utspill er også noe nytt. Historisk sett har manglende enighet i den arabiske verden svekket lignende initiativer, som under konflikter i Syria og Jemen. Denne gangen viser toppmøtet i Kairo en sjelden enighet, noe som kan mobilisere både diplomatiske og økonomiske ressurser effektivt. Planen har enstemmig støtte fra de 22 medlemslandene i Den arabiske liga, inkludert innflytelsesrike stater som Egypt, Saudi-Arabia, Jordan og De forente arabiske emirater. De har allerede fastslått at Hamas ikke skal ha noen politisk makt.
Tidligere fredsprosesser, som Oslo-avtalen, har mislykkes, ikke minst gitt Vestens ettergivenhet og press på Israel, kombinert med manglende eierskap blant arabiske land.
Trumps plan kan være en bevisst overdreven posisjon – en taktikk han er kjent for fra både forretningslivet og politikken – som gir rom for kompromisser som til slutt kan lede til en fredsavtale. Ved å starte med et så radikalt forslag, skaper han et forhandlingsrom der mindre kontroversielle løsninger, som en demilitarisert palestinsk stat eller en regional utviklingsplan, kan fremstå som akseptable alternativer.
Mens folk har stått i kø for å fordømme planen som urealistisk eller et brudd på internasjonal rett, kan den også tolkes som et strategisk utspill ment å tvinge frem forhandlinger med mål om reell fred i Midtøsten. Videre kan den ses som en naturlig forlengelse av Abraham-avtalene fra hans første periode, som endret dynamikken i regionen.
En utvidelse av Abraham-avtalene
Planen viderefører logikken i Abraham-avtalene fra 2020, der økonomiske insentiver og normalisering mellom Israel og arabiske stater ble prioritert over den tradisjonelle palestinske fredsprosessen. Abraham-avtalene, som Trump forhandlet frem, førte til at De forente arabiske emirater, Bahrain, Marokko og Sudan normaliserte forholdet til Israel uten å kreve en palestinsk stat som forutsetning. Dette brøt med tidligere arabiske posisjoner, som Den arabiske ligas fredsinitiativ fra 2002, og viste at regional stabilitet og økonomisk samarbeid kunne oppnås uavhengig av Israel-Palestina-konflikten. Gaza-planen tar dette videre ved å foreslå en økonomisk transformasjon av Gaza, støttet av gulfstater og potensielt USA, som et lokkemiddel for å få arabiske land til å akseptere en ny regional orden.
Trumps møte med Netanyahu i februar 2025 og hans fokus på Saudi-Arabia som en nøkkelaktør tyder på at han ønsker å utvide denne modellen. Trump har konsekvent kalt Hamas et hinder for fred, og hans utsagn om å «eliminere» dem militært i Gaza-planen kan sees som et signal om at han ikke vil akseptere deres fortsatte kontroll. Ved å foreslå fordrivelse og amerikansk overtakelse, legger han ekstremt press på både Hamas og det palestinske selvstyret (PA) for å komme med et motforslag eller akseptere en løsning der de mister makt til fordel for en teknokratisk eller regionalt støttet administrasjon.
Dette speiler Abraham-avtalenes tilnærming, der palestinske interesser ble satt på sidelinjen for å tvinge frem en ny dynamikk – en strategi som til slutt kan presse frem en avtale, selv om den ikke ligner en tradisjonell tostatsløsning.
Trump har gjentatte ganger kritisert arabiske land for å «sitte på gjerdet» i konflikten, og hans utenriksminister Marco Rubio har antydet at USA ønsker en arabisk-ledet løsning – men på amerikanske vilkår. Ved å avvise ligaens plan, som inkluderer en teknokratisk administrasjon og en tostatsløsning, signaliserer Trump at han ikke vil godta en avtale som ikke adresserer Israels sikkerhetsbehov. Dette kan tvinge Egypt og gulfstater som Saudi-Arabia til å foreslå kompromisser, som å ekskludere Hamas fullstendig eller inkludere amerikanske investorer i gjenoppbyggingen.
Den beste løsningen er å holde et notorisk Israel-fordømmende FN og tilsvarende Barth Eide langt unna forhandlingene, dersom en varig fred er målet.