Det er i et intervju med Politico at Mette Frederiksen (S) tilkjennegir at J.D. Vance påstand om at «There is nothing more urgent than mass migration» er «et poeng», men hun deler likevel ikke påstanden om at den ikke-bærekraftige innvandringen er en større trussel enn Russland, som Vance også hevdet. Hun anser Russland som den største trusselen.
Når Frederiksen gir sin støtte til Vances påstand om den ødeleggende masseinnvandringen synes Politico å være mest opptatt av at hun som sosialdemokrat kan si noe slikt, i tillegg til at hun ødelegger den politiske konsensusen i Europa om at alt som kommer fra Trump-administrasjonen er riv, ruskende galskap.
Nesten som Trump?
For dem som har fulgt med på det danske politiske liv en stund, er det ingenting oppsiktvekkende i det Frederiksen sier, slik vi også nylig omtalte. Ikke er hun særlig skyggeredd heller, selv om Politico prøver å mane frem de gamle beskyldningene om rasisme og diskriminering. Og nå også med koblinger til Trump.
– Uansett om du ser på statistikk om kriminalitet eller om du ser på problemer på arbeidsmarkedet, usikkerhet i lokalsamfunn, er det de mest sårbare som opplever konsekvensene av ukontrollert innvandring, sier Frederiksen.
Hun viser også til at befolkninger i nesten alle europeiske land har forsøkt å sende følgende beskjed til politikere gjennom årene; grensekontroll og besluttsomhet overfor innvandringen.
Politico viser til at Frederiksen tilskriver sosialdemokratenes suksess i Danmark med velgernes holdning til innvandring, «som Vance også hentydet til i München»:
– Ingen velgere på dette kontinentet gikk til valgurnen for å åpne slusene for millioner av illegale innvandrere. Men du vet hva de stemte for? I England stemte de for Brexit. Og vær enige eller uenige, de stemte for det. Og mer og mer – over hele Europa – stemmer de på politiske ledere som lover å få slutt på den ukontrollerte innvandringen, sa Vance.
Politico viser til at Frederiksens innvandringspolitikk har «holdt ytre høyre i sjakk og andelen innvandrere i Danmark er lavere enn andre europeiske land som Tyskland eller Sverige». Om hun har «holdt ytre høyre i sjakk» kan kanskje være riktig, men hun har i alle fall tatt poenget med deres innvandringspolitikk.
Den danske statsministeren fastholder sin sosialdemokratiske ideologi, som skal gi «like muligheter og en skandinavisk velferdsmodell med skattefinansiert utdanning, sosiale ytelser og helsetjenester». Men for henne er det bare den tradisjonelle søylen for å være sosialdemokrat, den andre søylen er «å ha kontroll over innvandringen».
Ingen skal heller beskylde danskene for bare snakk og tomme ord. De har tatt mange steg for å ha kontroll på innvandringen, og debatten utvikles stadig. For eksempel har Eva Selsing, forfatter og filosof, i dag en kommentar i Berlingske der hun hevder at tiden er inne for repatriering.
Normalisert?
Ifølge Eva Selsing er innvandringspolitikken det enkelttema som har størst innflytelse på vårt samfunns fremtid. For det er «et faktum at den demografiske utviklingen alene vil medføre at befolkningssammensetningen i vårt lille, og inntil helt nylig helt homogene, land vil være radikalt endret i løpet av få generasjoner.»
Ja, faktisk er endringen allerede der, sier Selsing, og viser til alle de store – og til tider voldsomme – kulturelle spenninger som følger med når forskjellige kulturer skal leve side om side i et lite geografisk område. Det gjelder ikke bare i form av vold og økte antall islamiserte områder, sier hun, men også når det kommer til for eksempel press på ytringsfriheten, tryggheten i offentligheten og språk.
«Og likevel har debatten om innvandring glidd i bakgrunnen. Det er som om problemene som følger med massetilstrømningen er blitt normalisert», mener Selsing.
Hun viser til at det er sporadiske historier om voldtekter, overgrep mot danske gutter, truende oppførsel i svømmehaller, biblioteker, på togstasjoner og skoler når riksmediene fra tid til annen, men noen reell debatt om problematikken er det ikke.
Vi må tilbake 20-30 år da det var en reell opposisjon til et politisk, kulturelt og medieetablissement som ikke ville tolerere at noen kritiserte innvandringen, mener hun.
Jeg husker hvordan liberale kalte nasjonalkonservative og islamkritikere for «muslimhatere», «freaks», «rasister».
Nå har pipen fått en annen lyd. Etablissementet har faktisk innsett at «tall betyr noe». Flott.
Det var ellers tabu å påpeke for ikke så mange år siden, så det er gledelig at vi har kommet så langt. Det har også gått opp for etablissementet at det er alvorlige problemer i «visse miljøer», som man sier på kujondansk.
Og etablissementet har strukket seg så langt som å ville beskrive problemet. I ufarlige, «objektive» termer, med tall og statistikk og faktasjekker. Hvilket man så gjør en gang i kvartalet. En slags rapport, på trygg avstand, forfatter av mennesker hvis viktigste oppgave er å ikke oppildne noens følelser.
Problemet med dette er at vi ikke har behov for mer lenestolbeskrivelse av et problem alle med øyne i hodet kan se. Vi trenger ikke flere avsløringer om at situasjonen er uholdbar. Problemet har blitt belyst og erkjent av de fleste vanlige dansker.
Men så har vi det virkelige problemet: Hvordan løse de problemer vi står overfor med de negative konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen?
Repatriering
Til tross for at Danmark har klart å skjerme seg for mye av den massetilstrømningen som flere andre land i Vest-Europa lider under, i Norge skal vi for øvrig snart ha «kultur-/festdag» for rundt 12.000 nye statsborgere, så er selvsagt problemene de samme der som andre steder.
Derfor er også problemet at effektive løsninger vil kreve handling. Dette er handlinger som Selsing – uten tvil – mener vil føre til kritikk fra både liberale og venstreorienterte rekker.
Ifølge Selsing er en avgjørende del av svaret repatriering. «Frivillig og assistert. Bare det faktum at vi har voksende islamske parallellsamfunn som ser på majoriteten med fiendtlighet, er uakseptabelt.» Dette må brytes opp, både med strengere rettspolitikk (gjerne med soning i utlandet) og med utvisninger og hjemsendelser i stor skala, fastslår hun.
Så skal selvsagt mange få bli, sier Selsing, men det skal igjen være under krav om assimilering.
Hvis noen synes jeg er for ekstrem og høyreorientert og den slags, la meg minne dere om de siste tiårene. Stort sett alt som i dag er konsensus, var høyreekstremt både for 20 og 30 år siden. Både på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet var det ikke engang lov å snakke om at kultur hadde noe med saken å gjøre.
Der måtte man bare bable litt om fattigdom og flyktningtraumer. Etter hvert kunne man forsiktig snakke om kultur. Enda senere kunne vi snakke om «islamisme» og vi er stadig ikke kommet dit hvor alle åpent erkjenner at det rett og slett er et problem med islam.
Det kan se ut som om Danmark igjen tar plass i førersetet når det gjelder innvandringsdebatten i Europa. Men om det blir de samme beskyldninger som igjen reises mot Danmark, blir jo interessant å se, selv om det tyder på det ut fra Politico-intervjuet. Men denne gangen, slik som Selsing peker, er jo de fleste kjent med problemene, men ingen sitter med løsningene.
For hvert år som går, kan løsningene bli det som mange vil oppfatte som slemmere og slemmere. Eller kan noen fortelle oss hva som er alternativet?