Journalist Gunnar Kagge har skrevet en nyhetsanalyse i Aftenposten, der fokuset er Stephen Miller, som tilhører president Donald Trumps indre krets. Det spares ikke på kruttet når Miller skal analyseres.
Fysiognomikken oppstod i antikken, men var allerede på 1600-tallet redusert til en selskapslek, skriver Store norske leksikon.
Fysiognomikk er forsøk på å dra slutninger fra ansiktstrekk og kroppsbygning til psykiske egenskaper.
Fysiognomikk som vitenskap oppstod i antikken og fikk en oppblomstring under renessansen. På 1600-tallet var den imidlertid blitt redusert til en slags spådomskunst og selskapslek hvor man tolket ansikter ut fra universelle personlighetstrekk og følelser, som frykt, stolthet, verdighet og sinne. På slutten av 1700-tallet kom det igjen en ny interesse for fysiognomien da den sveitsiske teologen Johann Caspar Lavater publiserte Physiognomische Fragmente (1775–1778). Den ble oversatt til engelsk i 1792 og kom stadig i nye utgaver fram til 1810.
Kagge bygger således på en langvarig tradisjon, selv om det synes latterlig å bedrive den slags i 2025. Han gjemmer seg bak det amerikanske månedsmagasinet Vanity Fair, kjent for å dekke emner som populærkultur, mote og samtidens hendelser og kjendiser, for magasinet har gitt en beskrivelse av Miller som åpenbart har truffet Kagge i hjerterota.
Vanity Fair beskriver hvordan den høye pannen hans «glir over i et langt, blekt ansikt, skeptisk og uten sjel i øynene, en trassig underleppe. Det er ikke ofte et ansikt sier så mye om personen på innsiden».
En annen avis skriver at når han står på talerstolen, krummer han alltid nakken som om han gjør seg klar til en fysisk kamp.
Men bak den høye pannen og de sjelløse øynene er det en skarp hjerne, beskriver de. Han er analytisk, strategisk, og ensporet opptatt av politikk. Om han ikke er et trekkplaster på valgmøter, er han en viktig rådgiver.
Etter denne oppvisningen i fysiognomikkens ikke så edle kunst, fortsetter Kagge analysen. Han lyver ikke direkte, han selger heller inn en insinuasjon, der leseren ikke får noen forståelse av hendelsene som beskrives overhodet. Under deloverskriften, «Forsvarte uskyldige», selges det inn en tanke om at de tiltalte Miller i sin tid forsvarte, kanskje ikke var helt uskyldige likevel.
Utilstrekkelig framstilling
Kagge skriver følgende:
Miller kom i medienes søkelys mens han studerte ved prestisjetunge Duke University. Universitetet ble rystet av en voldtektssak. To «eksotiske dansere» ble leid inn av lacrosse-laget. Én av dem hevdet dagen etter at hun ble utsatt for gjengvoldtekt.
Det ble en nasjonal skandale. De mistenkte ble hengt ut i hele landet. På universitetet markerte Miller seg som en forsvarer av de tiltalte. Han fikk stor oppmerksomhet i nasjonale medier.
Etter at voldtektssaken ble henlagt, fikk Miller jobbtilbud fra erkekonservative republikanere i Washington D.C.
Men saken ble ikke bare henlagt, og det vet sannsynligvis Kagge og Aftenposten godt. En henleggelse av en voldtektssak er en vanlig foreteelse, ofte fordi det finnes for få bevis til at de tiltalte blir dømt, men der det likevel har vært en voldtekt. Voldtektssaken ved Duke University var ikke av det formatet.
Duke-lacrosse-voldtektsbedraget startet 13. mars 2006, da Crystal Mangum, en student ved North Carolina Central University og deltids stripper, anklaget tre medlemmer av Duke Universitys herrelacrosse-lag – David Evans, Collin Finnerty og Reade Seligmann – for voldtekt under en fest i Durham, North Carolina. Anklagene skapte umiddelbar oppmerksomhet, delvis på grunn av rase- og klasseforskjeller: de anklagede var hvite, privilegerte studenter, mens anklageren var svart og fra en mindre privilegert bakgrunn. Saken ble et symbol for debatter om rasisme, seksuell vold, mediebias og rettferdighetsprosesser på universitetsområder.
Den ligner på lignende saker vi har hatt i Norge, der Hamse Ali-saken er den siste i en lang rekke liknende saker om onde hvite privilegerte mennesker som utsetter minoriteter for rasistisk motivert hat og vold.
Distriktsadvokat Mike Nifong ledet etterforskningen og ble senere kritisert for uetiske metoder, inkludert å holde tilbake bevis og gi misvisende uttalelser til media. I april 2007 ble anklagene henlagt, og North Carolinas statsadvokat erklærte spillerne uskyldige. Nifong trakk seg i skam, ble fratatt advokatbevillingen og kortvarig fengslet for brudd på etiske standarder.
Men det skulle gå årevis før sannheten endelig ble lagt på bordet. I desember 2024 innrømmet Crystal Mangum i et intervju med podcasten «Let’s Talk with Kat» at hun hadde diktet opp historien for å få validering, og beklaget for falsk vitnesbyrd mot spillerne.
Stephen Millers involvering
Miller var den gang voldtektssaken dukket opp, en aktiv konservativ stemme på campus. Han var president for Duke-avdelingen av Students for Academic Freedom og skrev for Duke Chronicle. Under lacrosse-saken ble Miller en av få som offentlig forsvarte de anklagede spillerne, i motsetning til den rådende opinionen på campus og i media. Han argumenterte for at spillerne ble forfulgt på grunn av deres hudfarge, og beskrev saken som et eksempel på «racial paranoia» i samfunnet.
Miller skrev flere artikler om saken, inkludert en datert 26. mars 2007, hvor han bemerket at anklagene sannsynligvis ville bli henlagt, og kalte det en langt forsinket reversering. Han dukket også opp på nasjonale TV-programmer som CNN og The O’Reilly Factor for å forsvare spillerne, og ble sitert på å si at han trodde to uskyldige personer kunne ha fått livet ødelagt. The Spectator skrev godt om Millers involvering i artikkelen Duke lacrosse-saken burde vært en advarsel om #MeToo – I stedet, for mange, forsterket det bare ønsket om å sette menn i giljotinen.
Duke-lacrosse-voldtektsbedraget er et eksempel på hvordan falske anklager kan få store konsekvenser, og Stephen Millers rolle som forsvarer av de anklagede viser hans tidlige engasjement for rettferdighet i denne saken. Til tross for venstresidens kontinuerlige kritikk av hans politiske ståsted, hadde han rett, noe som understreker viktigheten av å vurdere fakta fremfor fordommer.
New York Post hadde en god kommentar på redaktørplass rett før jul. Faksimilen viser overskrift og bilde av Crystal Mangum som framsatte voldtektsanklagene.
Grunnen til at hun er iført oransje fangeuniform og håndjern når hun avgir vitnemål, er at hun soner en drapsdom.
Sent i forrige uke innrømmet Crystal Mangum – anklageren i sentrum av den beryktede Duke lacrosse-voldtektsjukset – for første gang at hun løy om å ha blitt brutalt overfalt av David Evans, Collin Finnerty og Reade Seligmann på en fest i 2006.
Fra fengselet, hvor hun soner for drap på kjæresten i 2011, ba Mangum om de tre mennenes tilgivelse: «Jeg vitnet falskt mot dem ved å si at de voldtok meg når de ikke gjorde det, og det var galt.»
Hun er ikke den eneste som burde gruble: På tidspunktet for rettssaken ble Evans, Finnerty og Seligmann nådeløst dratt gjennom gjørma av rabiate progressive med nyslipt øks.
Spillerne hadde frekkheten til å være velstående, hvite og mannlige: Media reagerte som haier på en bøtte med åte, og framstilte de unge mennene som ondskapsfulle, rasistiske, kvinnefiendtlige monstre.
Venstresiden har ennå ikke lært – og Aftenposten heller ikke. Iveren etter å finne ondskap på høyresiden er altfor sterk.