Det er et faktum at den demografiske utviklingen alene vil medføre at befolkningssammensetningen i vårt lille, og inntil helt nylig helt homogene, land vil ha endret seg radikalt i løpet av få generasjoner.
Det er faktisk allerede der. Med alle de store, og til tider voldsomme, kulturelle spenningene som følger med å leve side om side i et lite geografisk område. Ikke bare når det gjelder vold og det økende antallet islamiserte områder – men også når det gjelder press på ytringsfrihet, sikkerhet i gater og smug, språk, klær og så videre.
Og likevel har debatten om innvandring falt i bakgrunnen. Det er som om problemene som følger med massetilstrømningen har blitt normalisert.
Sporadiske historier om voldtekter, overgrep mot danske gutter, truende oppførsel i svømmehaller, biblioteker, på togstasjoner osv. når frem til riksmediene fra tid til annen. Men det er ikke lenger noen reell debatt om saken.
Slik åpner Eva Selsing, filosof og forfatter, en kronikk hos Berlingske, en kronikk som er høyst relevant for Norge. (Og resten av Vest-Europa.)
Masseinnvandringens endring av Norges ansikt
Selsing peker videre på hva vi hele tiden mates med i mediene: Det er klima, Ukraina, helse og barna til de fornemme i landets rikeste områder. De er det plass til i spaltene.
Men vi er ganske mange etter hvert som levde våre liv før masseinnvandringen fra det utvidede Midtøsten. Vi husker harmonien i samfunnet vårt. Vi husker tryggheten. I dag er de parallelle samfunnene (der sharia står sterkt) blitt normalisert.
På den tiden var det faktisk en debatt der Trykkefrihedsselskabet og Dansk Folkeparti var de eneste i opposisjon til et politisk, kulturelt og medieetablissement som ikke ville tolerere at noen kritiserte innvandring for noe i verden.
Jeg husker hvordan liberale kalte nasjonalkonservative og islamkritikere for «muslimhatere», «freaks», «rasister».
Nå har pipen fått en annen lyd. Etablissementet har faktisk innsett at «tall betyr noe».
En rekke tabuer er brutt de siste årene, og det er hyggelig. Men fortsatt er de økonomiske, kulturelle og verdimessige problemene med innvandring fra den islamdominerte verden sterkt underkommunisert. Som min venninne i Pakistan sa det for mange år siden: – Hvordan kan Pakistan blomstre når halve befolkningen er parkert på samfunnets sidelinje?
Nå ser vi den samme sidelinjen i Norge, der muslimske kvinner i stort monn glimrer med sitt fravær i yrkeslivet, mens vi møter dem tungt tildekte i gatene og på shoppingsentre.
I henhold til Selsing ønsker nå etablissementet å beskrive problemene, men i «harmløse, objektive termer, med tall og statistikk og faktasjekkere». Noen som skjer knapt en håndfull ganger i året, mener hun. «En slags rapport, fra trygg avstand, skrevet av mennesker hvis hovedoppdrag ikke er å oppildne noens følelser.»
Vi trenger handling, ikke mer prat
Problemet er at vi trenger ikke flere rapporter, flere betraktninger fra skrivebordene, fra kommisjoner av ymse slag. For ethvert normalt oppegående menneske ser med egne øyne de åpenbare problemene. Folk flest har forstått. Altså trenger vi ikke flere avsløringer av uholdbare forhold. Vi trenger handling.
Men vil politikere og akademikere og medier at det skal handles – kraftfullt? Nei. Ingenting tyder på det. For min del opplever jeg det som om de alle lister seg rundt og lurer på hvem som vil først våge å si rett ut hva problemene er etterfulgt av konkrete forslag til handling, slik at de selv uten fare for eget omdømme kan luske seg etter.
Kanskje fordi (effektive) løsninger vil kreve handling, noe som utvilsomt vil vekke kritikk fra både liberale og venstreorienterte rekker. Det vil du selvfølgelig unngå – Danmark er heller ikke så viktig.
Ei heller Norge.
Det er da Selsing viser vei i vellinga. Hun er filosof, hun er et skrivende menneske. Hun er en tenker som tenker høyt. Hun er ikke politiker, altså er hun ikke hemmet av alle hensyn i forbindelse med muligheter for egen fremtidige politiske karriere. Hun står fritt til å si høyt det hun tenker. Og hun vet hva som kreves i denne kritiske tiden vi lever i: Det avgjørende svaret på problemene er repatriering. Både «frivillig og assistert», sistnevnte betyr med tvang.
Bare det faktum at vi har voksende islamske parallellsamfunn som ser på flertallet med fiendtlighet er uakseptabelt.
Utvisninger i stor skala
Fiendtligheten overfor samfunnet vårt må brytes kontant ned. Det kan gjøres med en mye strengere justispolitikk, soning i utlandet, «og med utvisninger og hjemsendelser i stor skala», mener Selsing, noe ingen filosof eller akademiker i Norge ville våget å tenke en gang i sitt stille sinn. Det er erfaring fra Norge, i Danmark er man som alltid ærligere, fornuftigere og modigere. Slik har det vært i 25 år – minst.
Mange med fremmedkulturell bakgrunn skal selvsagt bli her. De som har tatt til seg Norge og norsk kultur, de som bidrar positivt, de som vil Norge og Norges beste. De som oppdrar barna i den norske ånden. De vi kjenner et godt fellesskap med. Mange kjente navn kunne vært nevnt, men dere vet selv hvem de er. Uansett må målet være verdimessig assimilering. Det gjør man ved å gi barna sine norske navn, ved å la barna gifte seg helt fritt, inkludert med innfødte nordmenn. Og å ta til seg kristendommen, mener Selsing.
Ved å «adoptere dansk kultur. Også vår kristne tro. Verken mer eller mindre».
Så kommer en sannhet som kanskje vil svi:
Hvis noen synes jeg er for ekstrem og høyreorientert og sånt, la meg minne dere om de siste tiårene. Så å si alt som er konsensus i dag var høyreekstremt både for 20 og 30 år siden. Både på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet var det ikke engang lov å snakke om at kultur hadde noe med saken å gjøre.
Man (måtte) bare bable litt om fattigdom og flyktningtraumer. Etter hvert måtte man forsiktig snakke om kultur. Enda senere måtte vi snakke om «islamisme» og vi har fortsatt ikke kommet til det punktet at alle åpent erkjenner at det rett og slett er et problem med islam.
Sistnevnte gjorde jeg for 10 år siden til gangs i boken Islam. Den 11. landeplage, en bok som ble som en folkebibel, med over 50.000 solgte bøker bare i Norge.
Når kommer Norge etter?
Tidligere tiders benektelse av problemene og angst for å snakke åpent om dem, og den nye tidens nye erkjennelser av de reelle problemene, har ikke ført til realpolitiske løsninger. Tvert om blir tilstanden kun verre og verre med årene.
Den såkalte strenge innvandringspolitikken har forsinket katastrofen, ikke noe mer.
For min del er jeg opptatt av å bevare Danmark. Og for det formålet kan vi ikke unngå repatriering.
Vi ser frem til den dagen en filosof eller tung akademiker skriver en liknende kronikk i et norsk medium. Hvem det skulle bli er jammen ikke godt å si under dagens rådende norske tilstand. For i motsetning til i Danmark har vi en gang ikke en streng innvandringspolitikk, ei heller en åpen debatt om den enorme kollisjonen mellom norsk kultur og islam.
(Forsidefoto fra Selsings åpne Facebookside)