Se for deg Ullevål Hageby, en fredelig idyll på Oslos vestkant, bosatt av bedrestilte nordmenn. Men så får politikerne en idé. Dette på bakgrunn av gettoliknende forhold med massive sosiale problemer et annet sted i byen. Hva gjør man? Jo, man tvangsflytter de som ikke vil tilpasse seg det norske samfunnet til nettopp Ullevål Hageby.
At de som allerede bor der ikke synes noe om dette eksperimentet, betyr ingenting for politikerne. De er desperate etter å å «løse» problemene de selv har skapt. De bryr seg ikke om konsekvensene for nordmenn. Nordmenn har å tilpasse seg det nye flerkulturelle samfunnet. De skal fremmedgjøres i eget nærmiljø.
Dette kan gjøres fordi nordmenn sjeldent vil våge å klage. De ønsker ikke å bli assosiert med negative holdninger til fremmedkulturell innvandring. Man er da et tolerant og godt menneske!
Innvandrere skal ikke tilpasse seg
Det er «Sverigeforhandling» Socialdemokraterna går til valg på. Dette innebærer at staten skal presse kommunene til å gjøre alt de kan for å fjerne såkalte utsatte områder. Blant forslagene er å rive utslitte bygårder i de aktuelle områdene og tilby familier som bor der boliger i nyere bygg med flere svensker. I storbyområder ønsker de å oppgradere det gamle millionprogrammet og bygge inn en større miks gjennom flere rekkehus og sameier.
Socialdemokraterna har med andre ord innsett at masseinnvandringen partiet ville ha – og fikk – er mislykket. Derfor går man tilbake til sitt utgangspunkt, nemlig at innvandrere ikke skal måtte tilpasse seg det svenske majoritetssamfunnet. Dette skriver Jessica Stegrud (SD) i en debattartikkel som svar på planene om tvangsblanding.
Stegrud mener Socialdemokraterna har innsett at det er umulig å integrere enkelte innvandrergrupper, mens svenskene er mer medgjørlige og i liten grad opponerer mot det politiske lederskapets flerkulturelle eksperiment. Man står med luen i hånden, akkurat som i Norge.
Stegrud mener politikken Socialdemokraterna legger opp til er potensielt skadelig for samfunnet. Hun peker på økte sosiale spenninger, og hun viser til forskning som dokumenterer at svensker og innvandrere har en tendens til å bosette seg i områder hvor de føler kulturell og sosial tilhørighet. Studier viser også at svensker begynner å flytte fra et område når andelen innvandrere når en viss grense.
En tvangsblanding av svensker og innvandrere vil med stor sannsynlighet føre til sterke sosiale spenninger. Både de som blir omplassert og de som bor i mottaksområder vil føle seg både overkjørt og ignorert, skriver Stegrud.
Faktum er at folk velger sine boligområder basert på en rekke faktorer, inkludert nærhet til arbeid, familie, kulturelle og religiøse samfunn og personlige preferanser. Å flytte enkeltpersoner uten å ta hensyn til disse faktorene, risikerer selvfølgelig å føre til følelser av rotløshet, fremmedgjøring og tap av sosial tilhørighet, mener Stegrud. Dette vil igjen føre til at svensker ser seg nødt til å flytte fra boligen sin der de har bodd i generasjoner.
Ved å flytte innvandrere til svenskdominerte områder risikerer man å skape en situasjon der innfødte svensker igjen tvinges til å flytte, noe som fører til en ny form for segregering som potensielt skaper nye sårbare områder.
Enorme økonomiske kostander også
Og dette vil koste. Kostnadene ved å bygge nye boliger, subsidiere husleie og sørge for nødvendig infrastruktur vil være enorme, sier Stegrud. Og blir man kvitt problemene med ikke-vestlige, les fra det utvidede Midtøsten, som fortsatt vil leve i Midtøsten-tilstander, ved å tvangsflytte dem til svenske områder? Mangel på utdannelse og arbeidsledighet vil flytte med på lasset. Altså flytter man kun problemene geografisk, ikke minst på svenskenes bekostning.
Å innføre denne tvangsblandingen av svensker og innvandrere, uten bred folkelig støtte, vil med stor sannsynlighet føre til sterke sosiale spenninger. Både de som blir omplassert og de som bor i mottaksområder vil føle seg både overkjørt og ignorert, noe som igjen vil føre til både motstand og konflikt.
Undersøkelser viser tydelig at de innfødte begynner å flytte på seg nå andelen ikke-vestlige overstiger en viss prosent. Total segregering og utflytting skjer når ikke-vestlige utgjør 17-18 prosent i et boligområde. Dette viste forskning i Sverige i 2020. Alexander L. P. Willén, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH), sammen med Anders Böhlmark, publisert forskningsartikkelen Tipping and the Effects of Segregation i tidsskriftet American Economic Journal: Applied Economics.
Her heter det at i forbindelse med folkevandringskrisen som preget Europa fra 2015, ønsket forskerne å forstå hvordan bosetting og interaksjon mellom ulike grupper påvirker hverandre. Altså så Willén og Böhlmark på bostedssegregasjon.
– Det er mulig å finne et kritisk punkt som gjør at et nabolag tipper over, og utvikler seg mot total segregering. Vi fant at når andelen ikke-vesteuropeiske nådde om lag 17 til 18 prosent, begynte svensker å flytte ut av området. Det førte til en veldig kraftig diskontinuitet i utviklingen av befolkningskomposisjonen, sier Willén.
Han la videre til at det i praksis vil si at et nabolag med 18 prosent innvandrere vil tippe over og bli segregert, mens et nabolag med 17 prosent innvandrere ikke vil det.
«Hvit flukt»
Annen forskning viser at «hvit flukt» skjer langt tidligere enn dette, ja, allerede ved 3 prosent ikke-vestlige som et vippepunkt.
I dagligtale kalles fenomenet «hvit flukt» eller «hvit unnvikelse». Det første relaterer til den såkalte vippepunktsmodellen, som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder når den ikke-vestlige andelen utgjør en viss prosent. Det siste viser til at majoritetsbefolkningen unngår områder med høy ikke-vestlig andel. Fenomenet er veldokumentert i en rekke internasjonale studier. I 2011 viste en nederlandsk studie at jo mer etnisk mangfold det blir i nabolaget, jo lavere blir lokalbefolkningens følelse av trygghet og velbefinnende. De føler seg mindre hjemme og blir mer bekymret for fremtidsutviklingen. Studien bygget på Robert Putnam’s velkjente rapport fra 2007 og bekrefter langt på vei konklusjonen om at etnisk mangfold leder til mindre tillit mellom innbyggerne.
I 2014 ble Iselin Hewitts masteroppgave “Flytting i et segregert bylandskap: En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier” publisert i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo, og den bekrefter at Norge ikke er noe unntak. To svenske studier som tar for seg problematikken, viser at vippepunktet når det gjelder andelen ikke-vestlige innvandrere er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Og det er naturligvis de høyt utdannede og høytlønte som flytter først, hvilket gjør at den etniske segregeringen følges av en økonomisk segregering.
Til tross for at det kalles hvit flukt, er det slett ikke noe «hvitt» fenomen. I forbindelse med en undersøkelse i Danmark, stilles det spørsmål om hvorfor ikke-vestlige innvandrere ikke flytter i eneboliger. Det er selvsagt økonomiske grunner til det, men flere forskere peker på kulturelle faktorer. Som alle andre vil også de bo blant folk som ligner dem selv. Det kan man da også se når det gjelder bosetting av asylsøkere; de blir plassert på mottak i hele landet, men hovedtendensen er at svært mange flytter til de store byene hvor det allerede befinner seg store grupper landsmenn. Dette vet ikke minst fylket Østfold godt, som får sekundærinnvandring i stort monn.
Vi velger dem vi kjenner fellesskap med
Nær sagt all forskning tyder på at dette har med en fundamental menneskelig egenskap å gjøre: De aller fleste mennesker vil helst bo sammen med folk de identifiserer seg med, og med sosiale omgangsformer de kjenner og føler seg komfortable i. Men dette har fremdeles ikke Socialdemokraterna tatt innover seg? Eller er det slik at partileder Magdalena Andersson mer enn gjerne hadde flyttet til Rinkeby, for der ville hun ha følt seg som hjemme i egen stue?
Hva gjelder utviklingen i Oslo: Det Oslo vi nå ser vokse frem og bli mer splittet og segregert for hvert eneste år som går, er det samfunnet den politiske ledelsen og eliten åpenbart har ønsket seg, men det lar seg ikke lenger skjule at politikken de har ført er fullstendig feilslått. Et minimumskrav burde være at alle de ansvarlige personlig bosetter seg i det de har skapt. Dersom våre ledere vil at vi andre skal delta i en dugnad for å rydde opp i konsekvensene av politikken de har ført, så får de selv gjøre en synlig og aktiv innsats med egen person og eget avkom først.
Vi andre foretrekker å bo i det gamle Norge. Der vi kjenner oss hjemme. Andre svensker velger å flykte ut av Sverige. De finner seg blant annet til rette i – og hjemme i – et land som Portugal, der portugisisk kultur har forrang.