(Artikkelen er skrevet av en ekstern, anonym bidragsyter. HRS kjenner skribentens identitet.)
Det har vært lite edruelighet. Snarere tvert imot.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om DOGE og fjerningen av den rasistiske og polariserende DEI-politikken, men nå er det kun Ukraina det går i, etter det katastrofale møtet på kontoret til den amerikanske presidenten. Da er det greit å vite hva som ledet opp til dette møtet.
Historisk bakteppe
Trump har i mange år vært meget klar på at USA ikke finner seg i å skulle betale for Europas sikkerhet. Dette har vært et krav fra USA i mange år, det er jo minst 30 år på overtid, og Obama fikk med seg et NATO-vedtak på at alle medlemmene skulle bruke minst 2 prosent av BNP på forsvar. De fleste europeiske politikere har slept bena etter seg, og blant NATO-medlemmer utenom USA gikk faktisk prosentandelen som ble brukt på forsvar ned i alle årene under Obama, bortsett fra i hans siste år, 2015.
Det ble en god vekst under Trump, drevet av hans truende retorikk, men veksten dempet seg da Biden kom til makten, selv om krigen i Ukraina har gjort at den øker igjen. Men det har vært klart at 2 prosent ikke er nok, men fremdeles er ikke alle landene der, snart 11 år etter vedtaket.
Trumps strategisk syn er at USAs posisjon, hovedsakelig, i realiteten er truet av 1) USAs gjeld og stadige budsjettunderskudd og 2) Kina.
Det er greit å huske på at også Obama uttrykte sin strategiske hovedprioritering som «pivot to Asia» og sendte sin utenriksminister Hillary Clinton med en «Reset button» til Russland – fordi de skulle resette forholdet til Putin. Det var i 2009.
Da hadde det vært klart i årevis at russerne ikke hadde noe fritt samfunn. Forretningsmannen Mikhail Khodorkovsky ble arrestert av politiske grunner så tidlig som 2003, og utsatt for et teater av en rettssak, fratatt sine selskaper og kastet i fengsel. I 2003 – under Bush. I 2006 ble de politiske asylanten Alexander Litvinenko giftmyrdet av Putins KGB i England, og den opposisjonelle journalisten Anna Politkovskaya ble myrdet i Moskva. Georgia ble invadert av Putin i 2008. Og apropos den mineralavtalen som skulle undertegnes og som skulle medføre at USA skulle investere i Ukraina, så var en del av det som utløste Putins arrestasjon Khodorkovsky og konfiskasjon av hans oljeselskap Yukos, fordi Yukos hadde undertegnet en børsnoteringsavtale i USA med amerikanske investeringsbanker – noe som altså ville føre til at USA ville ha stor økonomisk interesse av at selskapet ikke ble konfiskert av Putin.
Obamas «Russian reset» i 2009 medførte også til at Obama kansellerte et rakettskjold som skulle beskytte Øst-Europa og plasseres ut i Tsjekkia og Polen – og det i september 2009, nesten på dagen 60 år etter at Polen ble invadert av Hitler og Stalin. Denne politikken gjorde at Litauens president nektet å møte Obama i Tsjekkia i 2010. Men Obama prioriterte altså relasjoner til Russland, for hans interesse var altså rundt Asia.
Trump er valgt på at USAs skattebetalere og soldater skal slutte å betale prisen for «forever wars», som ikke synes å gi noen varige gode resultater for USA. Det var blant annet det han vant frem med i det republikanske partiet, selv om det altså var en republikansk president, Bush, som startet Irak- og Afghanistan-krigene. Forøvrig startet også Bush sin periode med å utvise stor tillit til Putin.
Valgt for fred
Trump og hans folk har altså gått til valg på å få slutt på krigen. Det gjør man enten ved at en av partene vinner overbevisende ellers så må man faktisk snakke sammen og finne ut om det er mulig å få til en avtale. Det synes ganske klart de siste to årene at ingen av partene ser ut til å lykkes med å vinne. Krigen har i denne perioden minnet mer om en modere variant av ww1 der enhver offensiv blir møtt med solide forsvarsverk som medfører at den offensive part får slaktet sine styrker. Tapene på begge sider er enorme. Vi snakker om hundretusenvis av drepte, også ukrainsk sivilbefolkning – kvinner, eldre og barn.
Da er den logiske konsekvensen at man må snakke med motparten, uansett hvor lite man stoler på vedkommende og hvor mye man hater ham. Under slike omstendigheter så trenger man en megler, selv om megleren i større grad representerer den ene parten, i dette tilfellet Ukraina. Men begge parter må være villige til å diskutere, ellers er det ingen nytte.
Zelenskyj har ønsket sikkerhetsgarantier fra USA før han inngår i avtale med USA eller i det hele tatt møter Putin.
Det har USA sagt er en dårlig idé, men utenriksminister Rubio har samtidig sagt at alle slike avtaler må ha en sikkerhet for at de skal bli etterlevd. Hvorfor er USA likevel tilbakeholden med å gi noen sikkerhetsgarantier nå?
For det første ønsker Trump at Europa skal ta på seg brorparten av kostnadene av sikkerhetsgarantiene, han trenger egne ressurser for å demme opp for Kina og betale ned USAs gjeld. Når man ser hvor ansvarsløst Europa har forholdet seg til sine uttalte sikkerhetsløfter tidligere (jamfør 2 prosent-målet eller Tysklands varmluftsretorikk om å bruke «1000 milliarder Euro på forsvar», eller at Norge tre år etter Putins angrep fremdeles ikke har avklart hvorvidt offentlige eide strømprodusenter skal sikre at offentlig eide ammunisjonsfabrikker får nødvendig strøm for å produsere ammunisjon blant annet til Ukraina) så bør det være forståelig.
USA har liten grunn til å stole på Europas høystemte retorikk. Dessuten er det jo europeiske ledere som snakker høyt om at dette er en krig i Europa. Og som flere har nevnt: Europa har om lag fem ganger så mange innbyggere som Russland og fire land med større økonomi enn den russiske. Russland har kort sagt naturressurser og atomvåpen, mens Kina har mennesker, teknologi, kunnskap og økonomi på et helt annet trusselnivå.
For det andre, før man har diskutert en avtale og blitt enige, er omfanget og det praktiske i ulike former for sikkerhet noe som er en del av forhandlingene. Trump stoler ikke på at Zelenskyj, og en av flere grunner til det er de møtene som kom i forkant av dette møtet med Trumps utsendinger, og Zelenskyjs maksimalistiske krav.
Zelenskyjs overmot
Trump sendte sin milde og bebrillede finansminister Bessent til Kiev for å diskutere en avtale direkte med Zelenskyj. Målet var at det skulle inngås en avtale om mineralutvikling. Den ville gi amerikanske investeringer i Ukraina og dermed en felles interesse for begge land i at det var fred og at russerne ikke ville prøve seg på noe. Det ligger jo en implisitt sikkerhetsgaranti i å ha felles økonomiske interesser. Men Bessent ble skjelt ut av Zelenskyj i tre kvarter, og Bessent spurte Zelenskyj om hva han ville de skulle si til pressen etterpå, for han ville ikke at russerne skulle oppfatte at det var noen splittelse mellom de to.
Zelenskyj sa at han ville signere avtalen i München når han skulle møte utenriksminister Rubio og visepresident Vance. I mellomtiden var han i media og sa at han ikke ville inngå noen avtale, men da han møtte Rubio og Vance sa Zelenskyj at han ville inviteres til Det Hvite hus og signere der. Når han kommer til det ovale kontor og får møte hele toppledelsen i den amerikanske administrasjonen foran åpent kamera, får han skryt og forsikringer om fortsatt amerikanske våpenforsendelser. Men Zelenskyj fortsetter, foran pressen, å kreve de sikkerhetsgarantiene han tidligere har fått avvist. Noe Trump først glatter over.
Når Vance kritiserer ekspresident Biden for ikke engang forsøke å få til samtaler, men at samtaler – diplomati – er det Trump forsøker å få til og som er det som skal til for å få skapt fred, da angriper Zelenskyj Vance med å si at det er meningsløst å bedrive diplomati med Putin. Zelenskyj sier altså at det Trump forsøker å få til – en mineralavtale som knytter Ukraina og USA sammen i et økonomisk fellesskap, og hvor lønnsomheten er avhengig at 1) Det ikke er russisk krigføring og 2) Der store deler av ressursene ligger øst-Ukraina i det som for øyeblikket er okkupert av Russland (altså at Russland må ut) som starten på en diplomatisk løsning – er meningsløs. Han sier også at en våpenhvileavtale er meningsløs. Zelenskyj utviser helt taktløst og uansvarlig overmot.
Først da tar Vance igjen. Men Zelenskyj skjønner ikke heller da at han har tråkket over – han fortsetter. Og fortsetter. Men Trump holdt seg fremdeles i ro. Det er først da Zelenskyj sier at USA vil føle trusselen fra Putin i fremtiden, og det på en pressekonferanse som også går ut til det amerikanske publikum, at Trump blir irritert og bryter inn. Da har Trump glattet over Zelenskyjs rekke av gjentakelser for sine krav.
En sammenlikning
La oss sammenligne det med hvordan Netanyahu ble behandlet av Biden-administrasjonen etter 7.oktober-massakren, og hvordan Netanyahu reagerte – så kan man sammenligne medienes, kommentatorers og europeiske lederes reaksjoner.
Netanyahu ble umiddelbart etter 7. oktober presset av USA til å innta opposisjonen i en samlingsregjering. USA begynte å kreve en våpenhvile i Gaza bare uker etter at Israel sendte inn styrker for å kvitte seg med Hamas, til tross for at Hamas på det tidspunktet fortsatte å sende hundrevis av missiler mot Israel. Dermed kunne Hamas fortsette med sitt islamistiske styre i Gaza, og de lovte å utføre nye 7.oktober-massakre, dertil igjen og igjen. Første gangen Biden-administrasjon lekket at de krevde at Israel inngikk en våpenhvile var allerede i februar 2024 (og da hadde en rekke europeiske land allerede gjort det, som ble heiet frem i mediene).
I februar krevde USA også at israelske styrker ikke gikk inn i Rafah, noe som forsinket en operasjon der Israel fikk befridd gisler, andre gisler der ble i mellomtiden drept, og det var der de fikk has på Hamas-leder og hjernen bak massakren, Sinwar.
Biden holdt igjen våpenleveranser til Israel som kongressen hadde vedtatt (du husker kanskje at Demokratene kjørte riksrettssak mot Trump fordi de mente han hadde presset med å holde igjen våpenleveranser til Ukraina i 2018 fordi han ville ha etterforsking av Hunter Bidens massive korrupsjon der, en korrupsjon som senere er bekreftet av Bidens blanko-benådning av sin sønn og andre familiemedlemmer som mottok penger fra utlandet, innholdet i Hunter Bidens PC, bankutskrifter og vitnemål fra hans forretningspartnere). Biden holdt også igjen annet anleggsutstyr som Israel hadde kjøpt og trenger i Gaza, som først etter maktskiftet i USA ble levert.
Jeg røper ingenting når jeg sier at det ikke var et knyst fra mediene eller kommentatorer med kritikk av Biden-administrasjonen her.
Da Netanyahu fikk besøke Biden i det ovale kontor var det selvsagt bare godord. Og ingen pratet om Biden som en mafiaboss, at Netanyahu ble tvunget til «å kysse ringen» eller at Biden tvang ham til å oppføre seg som en spyttslikker – alle fraser som slenges rundt på sosiale medier og andre steder om Trump. Dette til tross for at bare noen måneder før Netanyahu-møtet så ble Biden fanget i en mikrofon der han uttrykte sterk misnøye med nettopp Netanyahu.
Netanyahu, i motsetning til Zelenskyj, forstod hva som er forventet i en slik seanse: Uttrykke takknemlighet, vise enhet og enighet, glatte over uenighet, og ta opp eventuell uenighet bak lukkede dører.
Lær av Churchill
I og med at Zelenskyj har blitt sammenlignet med Churchill, så la oss huske hvordan det gikk til den gangen mellom utbruddet av krigen i Europa og frem til Tyskland erklærte USA krig i desember 1941, og USA kom med i krigen. Da hadde Roosevelt gått til valg på å holde USA ute av noen krig i Europa og kongressen var imot noen amerikansk støtte til Storbritannia.
Dialogen mellom Churchill og Roosevelt ble av Churchill selv beskrev som at ingen mann hadde noensinne hadde kurtisert en kvinne så intenst som han kurtiserte Roosevelt. Her er noen sitater fra hans egne beskrivelser fra hans private samtaler:
«Dealing with Franklin is like wooing a lady of quality—one must be bold yet delicate, and never assume the prize is won ’til the knot is tied’.»
«It’s as if I’m courting a fine lady—every step forward takes flattery, persistence, and a good deal of waiting, but I’ll have her yet!»
«I’m like a man trying to win a lady’s favor—flowers, letters, and patience, and still she keeps me at arm’s length, though I know she’s warming to me.»
Det kom i tillegg til lignende bedende offentlige taler fra Churchill.
I og med at Europa ikke har noe særlig å stille opp med av militære styrker, til tross for at det har vært krig i tre år, og således er helt avhengig av et USA som akkurat har valgt Trump for fire år, betyr det også at europeiske ledere burde være tilbakeholdne med sin kritikk. Det kan fort gjøre en løsning mer vanskelig.
Kloke stemmer, som britenes ambassadør, ringreven Peter Mandelson, ser ut til å skjønne dette.
Hvis Zelenskyj vil være en Churchill burde han lære av Churchill. Det hadde åpenbart Netanyahu gjort, mens Zelenskyj forsøkte å utfordre Trump på den amerikanske presidentens hjemmebane, foran kamera. Veldig dumt.
La oss håpe at man kommer tilbake på sporet igjen, og at europeiske ledere ikke sier flere dumme ting som vanskeliggjør det.