Trykket mot podcast-vert Wolfgang Wee er av det harde slaget, der han framstilles som Putins bikkje i Aftenposten og nyttig idiot av Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen. Faksimilen fra Aftenposten viser illustrasjonen.
Russland har en omfattende og statlig styrt propagandamaskin som retter seg både mot eget folk, Ukraina og det internasjonale samfunnet, og det er dette propagandauniverset Wee har hoppet ombord i, fastslår de politiske redaktørene.
Propaganda eller meningsytring
En meningsytring alene er ikke per definisjon propaganda, men konteksten og intensjonen bak den kan gjøre den til det. Propaganda innebærer typisk en bevisst, systematisk og ensidig formidling av informasjon eller idéer for å fremme en bestemt agenda, ofte med manipulasjon som mål, snarere enn å søke objektiv sannhet eller åpen debatt.
En enkel meningsytring, som en personlig vurdering eller hypotese, faller vanligvis utenfor dette dersom den ikke er del av en koordinert kampanje eller støttet av villedende fakta.
I «Wolfgang Wee Uncut» hevdet Wee at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj bruker kokain, basert på hva han har sett på ulike videoer. Det er dette både Alstadheim og Stephansen omtaler som et talerør for Kreml, og de peker på at slike påstander samsvarer med russisk desinformasjon som faktasjekkere og sikkerhetsmyndigheter har advart mot.
Imidlertid er det viktig å skille mellom en meningsytring og propaganda. Wees uttalelse kan sees som en personlig oppfatning eller en spekulativ kommentar, spesielt gitt hans stil med uredigerte samtaler. For at det skal kvalifisere som propaganda kreves det bevis for intensjon om å støtte en fremmed makt, altså Russland, og en bevisst vridning av fakta.
En del av kritikken rettes mot at Wees gjentatte gjester, som professor Glenn Diesen, og hans beundring for Diesens «kontaktnett», inkludert nærhet til Putin, styrker mistanken om en agenda. Det er ikke vanskelig å «felle» Diesen, som har fått betalt av russisk statlig TV. Likevel mangler konkrete bevis for at Wee koordinerer med russiske aktører, noe som gjør anklagen delvis spekulativ.
Kritisk sett kan etablerte narrativ også overstyre individuelle ytringer med et bredt penselstrøk og merke dem som propaganda uten grundig dokumentasjon. Dette reiser spørsmål om hvem som definerer grensen – er det en objektiv standard, eller en subjektiv vurdering basert på politisk konsensus?
Spørsmålet er utvilsomt aktuelt, ikke minst i lys av at både Aftenposten og Nettavisen genererer klikk og oppmerksomhet ved å publisere et massivt omfang av saker der kravet til dokumentasjon synes fraværende – men da koplet til en annen krig; den mellom Israel og Iran-proxyen Hamas.
Risiko for autoritær konformitet
Når anklager om propaganda blir rettet mot enkeltpersoner som Wee, eksisterer en reell risiko for at kravet til samstemthet grenser mot autoritær kontroll over ytringsfriheten. Begreper som «nyttig idiot» – brukt av både Alstadheim og Stephansen – og «talerør for Kreml» kan fungere som et sosialt pressmiddel for å tvinge frem ensretting. Wees uttalelser om Zelenskyj og hans motvilje mot å «la unge friske menn bli slaktet ned» for å stå imot Putin, ble tolket som pro-russisk, selv om det kan reflektere en pragmatisk holdning eller en subjektiv vurdering av meningsløshet ved krigsdeltakelse snarere enn direkte støtte til Russland. Denne typen stempling kan skremme andre fra å ytre uortodokse meninger.
Stephansen trekker paralleller til 1970- og 80-tallets venstreorienterte støtte til diktatorer som Mao og Pol Pot, og antyder en speilvendt radikalisering på høyresiden. Dette narrativet kan brukes til å rettferdiggjøre hardere grep mot dissens, men det overser at ytringsfrihet inkluderer retten til å ta feil eller uttrykke upopulære synspunkter uten å bli merket som trussel.
Hvis kravet til konformitet blir så sterkt at selv spekulative eller dårlig underbygde meninger møtes med massive anklager og sosial utstøtelse, risikerer samfunnet en autoritær dynamikk. Historisk sett har propagandaanklager vært et verktøy for å kneble opposisjon, som i totalitære regimer.
I et demokratisk samfunn bør motforestillingene møtes med argumenter og debatt, ikke fordømmelse basert på antatt intensjon.
Etablerte medier som Aftenposten har en tendens til å beskytte et mainstream narrativ, spesielt i lys av Ukraina-krigen hvor russisk desinformasjon er en reell bekymring. Men risikoen ligger i at denne beskyttelsen kan bli en selvgående mekanisme som utvider definisjonen av propaganda til å inkludere alt som avviker fra konsensus. Wees tilfelle viser hvordan en podkastverts ufiltrerte stil kan misforstås eller overfortolkes som en del av en større agenda, selv uten bevis. Samtidig må man anerkjenne at hans gjentatte invitasjon av gjester som Diesen, som har vært kritisert for å fremme russiske synspunkter, kan gi næring til mistankene, men å påstå at «Moskva kunne knapt drømt om bedre hjelp» blir en grov overdrivelse. Wee er ikke automatisk Putins bikkje selv om han interesserer seg for hva Diesen har å si. Skulle man benyttet samme logikk overfor diskusjon av krigen i Midtøsten, ville knapt noen falle utenfor propagandamistanke.
Propaganda kan defineres
En meningsytring alene er ikke tilstrekkelig til å klassifiseres som propaganda med mindre den er del av en koordinert og villedende kampanje, noe som i Wees tilfelle slett ikke er entydig bevist – det er mer en tolkning basert på kontekst. Anklagene fra Alstadheim og Stephansen bærer preg av å styrke et etablert narrativ, men de bærer også en risiko for å skape et autoritært press mot konformitet.
I et fritt samfunn bør grensen for hva som merkes som propaganda settes høyt, og debatten bør møte dissens med argumenter fremfor stempling, for å unngå en glidning mot undertrykkelse av ytringsfrihet.
Store norske leksikon (SNL) definerer propaganda som «bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre». I SNL brukes blant annet den amerikanske verveplakaten fra første verdenskrig som et eksempel på propaganda.
Man kan også merke seg hva som skrives videre i artikkelen.
I samfunnsforskningen studeres propaganda i en litt videre mening. Her kan det være snakk om politisk eller kommersiell propaganda, og om propaganda i kommunikasjonssystemene mer generelt. Også tilsynelatende uskyldig underholdning kan inneholde sterke elementer av propaganda, for eksempel koder for hvem og hva som skal ansees for latterlig i et samfunn.
Som regel blir propaganda rettet mot avgrensede deler av en befolkning med antatt felles interesser.
For at saksrettet propaganda skal ha virkning, må den gi assosiasjoner til fortolknings- og reaksjonsmønstre som er innarbeidet på forhånd, og som appellerer både til bevisstheten og til ubevisste impulser hos folk.
Propaganda formidler ofte koder for enkle handlingsvalg – det gode mot det onde, det kloke mot det dumme – og gjerne på en slik måte at det blir vanskelig å komme med nyanser og motforestillinger.
Så kan man bare tenke på denne tidens debatter, ikke bare vedrørende krigen mellom Russland og Ukraina, men også Midtøstenkrigen eller norske mediers «krig» mot USAs valgte president, Donald Trump. «Ond og dum» brukes massivt, til tross for at det er uegnet til å bygge kunnskap.
Russland satser på en top-down, statsstyrt strategi med desinformasjon og frykt som våpen. Russland sprer manipulerte videoer, falske nyheter og AI-generert innhold, som deepfakes, via plattformer som Telegram og TikTok. Innenlands sensurerer Russland uavhengige medier og kriminaliserer kritikk av krigen. Statskanaler som RT og Sputnik pumper ut ensidig støtte til Kremls linje, og «Z»-symbolet brukes som et nasjonalistisk pro-krigsmerke. Dette vet vi. Vi vet er autoritert, vi vet det er farlig.
Vi motarbeider det ikke ved at landets mest betydningsfulle politiske redaktører bli noe som ligner.
(Hovedillustrasjon: logoen til Wolfgang Wees podcast)