HRS har flere ganger tatt opp problemet med at våre politikere inngår i eller slutter seg til internasjonale traktater som over tid viser seg å ha konsekvenser man ikke hadde tenkt nøye nok gjennom, eller som med tiden eser ut og som griper direkte inn i vår demokratiske selvbestemmelsesrett.
Den mest inngripende traktaten er selvsagt EØS-avtalen, der byråkratiet i Brüssel masseproduserer EU-direktiver som de ikke-folkevalgte byråkratene forventer at Norge umiddelbart skal vedta som norsk lov. Ved siste opptelling i 2023 hadde antallet oversteget 15.000. Så vidt vites er det ingen direktiver Norge har satt foten ned for og sagt direkte nei til. Det man heller velger er å skyve implementeringen ut i tid. Politikerne skyver problemet foran seg så lenge det er mulig. For et direktiv fra EU er ikke norsk lov før Stortinget uttrykkelig har vedtatt den.
Med andre ord – det er mulig å vri seg unna direktiver fra EU som man ikke ønsker å ta inn i lovverket. Det er beslutninger fra andre internasjonale organisasjoner som er vesentlig verre, fordi de øyeblikkelig får innvirkning på norsk lov og setter norsk lov til side. Den verste av dem alle må være en dom utstedt av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Dette fordi en dom utstedt av EMD automatisk setter til side en dom fra Norges Høyesterett, avsagt i henhold til norsk lov. Uansett hva vi måtte mene om det.
For tiden har EMD 46 dommere fra de forskjellige land som har tilsluttet seg EMD, herunder én fra Norge, tidligere høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen. Ellers er det en salig blanding av stort sett professorer fra lokale institusjoner i de enkelte medlemsland, noen lokale dommere og en del som synes å ha mest erfaring innen menneskerettsspørsmål, særlig innen rasisme og asyl.
Dynamisk tolkning
Domstolens oppgave er kort forklart å dømme i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i saker der noen ikke har fått medhold i landets høyeste domstol. Hos oss blir det i Norges Høyesterett.
Og fordi lovgiveren aldri greier å få meg seg alle mulige forhold når lovene skrives og vedtas, har dommerne i EMD begynt med noe som går under navnet «Dynamisk tolkning» av EMK. Det innebærer i praksis at de enkelte dommere etter eget skjønn fortolker inn en lovanvendelse som de selv mener burde ha stått i EMK – selv om det ikke finner grunnlag i ordlyden. Igjen – dette vil automatisk få virkning for tilsvarende saker i alle land som har sluttet seg til EMD, og gis forrang foran rettsavgjørelser fra vår egen Høyesterett. Uansett om vi liker det eller ikke.
Vi har flere ganger omtalt hvilke absurde avgjørelser Norge må finne seg i, for eksempel den gangen dommerne i EMD fant på å forby å utvise utenlandske statsborgere som hadde behov for en eller annen medisinsk behandling, så fremt det landet vedkommende skulle utvises til ikke hadde et (minst) like godt helsevesen som det land vedkommende skulle utvises fra. Dette gjaldt en sak fra Danmark som vi omtalte i vår artikkel den 28. oktober 2019, men dette er nå gjeldende rett i alle land som er tilsluttet EMD, inklusive Norge.
Nå har de funnet på noe nytt
Denne gangen gjelder det også Danmark. En notorisk kriminell narkohandler fra Irak var blitt dømt til 6 års utvisning fra Danmark. Dommen ble anket inn for Danmarks Høyesterett, som avviste saken da den ikke så noen grunn til å overprøve Landsretten som tilsvarer våre egne lagmannsretter. Dommen var derfor rettskraftig, og irakeren kunne i prinsippet sendes tilbake til Irak.
Men hans forsvarer brakte saken inn for EMD som besluttet at det krenket narkohandlerens menneskerettigheter å bli utvist fra Danmark i 6 år, fordi hvis han ville flytte tilbake etter seks år, måtte han på nytt søke om visum. Og hvis han fikk avslag på sin visumsøknad så ville jo utvisningen bli permanent!
I en artikkel den 3. april omtaler den danske nettavisen «Den korte avis» saken på denne måten:
Med nye principper for udvisningsdømte kriminelle udlændinge får de nu et krav på at blive boende i det land, de har opholdstilladelse i – her Danmark. For hvis de ikke reelt – men kun teoretisk – kan vende tilbage efter 6 eller 12 år afhænger det af, om det vil være muligt for dem at få visum til Danmark. Og det vil mange fra lande uden for EU ikke kunne opnå. Så derfor må de slet ikke idømmes udvisning.
Et eksempel herpå er sagen om den irakiske Sharafane, en kokainhandler der blev dømt til udvisning i 6 år. Men da Sharafane ankede til Menneskerettighedsdomstolen, blev Danmark blev dømt til at beholde ham, da han kun teoretisk – hævdede Domstolen – men ikke reelt ville kunne få visum til Danmark, når de 6 år var gået.
Her må indskydes, at dommerne i Domstolen ofte ikke er eller har været dommere i deres respektive lande inden de blev indrulleret i Menneskerettighedsdomstolen. De er NGO’ere med baggrund i humanisme og menneskerettigheder. Således havde kun to af dommerne i Sarafanes sag været dommere, før de kom til EMD.
For de spesielt interessert lenke til dommen her.
En måte å unngå problemet på
At denne «dynamiske anvendelsen» av EMK er et overgrep mot den nasjonale selvråderetten kan det ikke være noen som helst tvil om. Dommen ble avsagt 12. november i fjor, og gjelder derfor også i Norge, noe vi er sikre på at alle landets asyladvokater for lengst har fått med seg.
Men hvis man tenker litt kreativt, så kan denne avgjørelsen fra EMD «backfire» slik at den faktisk gjør det vanskeligere for utviste kriminelle å få ny oppholdstillatelse. Men det krever at de som faktisk avgjør en utvisningens lengde, hos oss Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, er klar over problemet. Hvis utvisningen gjøres permanent og ikke tidsbegrenset, faller hele EMD’s argument for å oppheve utvisningen på seks år bort.
Da vil jo uansett ikke utlendingen har noe rettskrav på å få komme tilbake, og da blir det helt opp til utlendingsmyndighetene å beslutte om det er ønskelig i å utstede et nytt visum.
Norge bør melde seg ut av EMD
En enda bedre måte å unngå tilsvarende problemer er å melde seg ut av EMD. Deretter kan man, dersom dette skulle være ønskelig, på nytt melde seg inn, men da under den klare forutsetning at EMD ikke skal kunne overprøve vår egen Høyesteretts avgjørelser på utlendingsfeltet og eventuelle andre områder der vi mener at EMD overprøver norske domstoler på en måte vi er uenig i.
Barnevernsfeltet er også en klar kandidat. Norge er felt en rekke ganger av EMD i saker der norsk barnevern har besluttet omsorgsovertagelse. Vi skal ikke mene så mye om de enkelte saker der Norge er felt av EMD, men ser ikke bort fra at det oppstår visse kulturelle forskjeller når dommere i EMD som kommer fra syd- og østeuropeiske land møter norsk barnevern. Som vi skrev da Norge var nådd 23 domfellelser i barnevernssaker i Strasbourg, har norsk barnevern barnets beste, uten tanke for familiens følelser og tanker om barnet, som sitt grunnmandat. Når det vurderes som riktig i Norge at barnet har minimalt samvær med biologiske foreldre, begrunnes det med at slikt samvær er opprørende og potensielt skadelig for barnet. Jo lenger sør man kommer i Europa, jo fjernere vil en slik vurdering synes.
Uansett – den etter vårt syn beste løsning er at vår egen Høyesterett alltid skal dømme i siste instans, også der det hevdes at Norge har brutt EMK. Denne konvensjonen er gjort til norsk lov og er lett tilgjengelig på Lovdata. Det er slik vi ser det ingen grunn til at utenlandske dommere skal kunne overprøve vår høyeste domstol.