Mange lesere landet over har informert oss de siste ukene om islam-arrangement i lokale institusjoner, bredt dekket av mediene. Folk opplever at norsk kultur går gjennom dramatiske endringer – og det raskere og raskere for hvert år – der islam blir mer og mer synlig, mer og mer akseptert og rett ut hyllet.
Folk undrer seg: Hvor skal dette ende? Skal Norge på sikt bli en islamsk republikk?
I Groruddalen merkes forvandlingen særlig godt. Der inviterte Grorud Ap like godt til iftar (matinntak når den daglige fasten brytes) på Bønkall gård, anført av Anders Røberg-Larsen. Han stilte for anledningen kledd som en muslim (se foto på lenke).
Røberg-Larsen forteller at dette var den første iftar Grorud Ap hadde arrangert, og at arrangementet ble «veldig godt mottatt» av de ca 50 fremmøtte.
– Vi har i lengre tid snakket om at det ville være hyggelig med en markering. Gamle Oslo Arbeiderparti har hatt iftar-markeringer tidligere med veldig positiv erfaring, og vi ønsket å gjøre noe hyggelig for anledningen, sier Røberg-Larsen.
Det klarte de så absolutt. Ikke bare ble det en hyggelig kveld for muslimer i bydelen, men dørene var også åpne for ikke-muslimske som ønsket å delta.
– Ramadan er en tid for ettertanke og for å komme nærmere hverandre. Det er veldig i tråd med de verdiene vi har i Arbeiderpartiet, som gjorde at dette føltes veldig naturlig å gjøre sammen, understreker han.
Tja, i tråd med Aps verdier er islam neppe. Vi kan i denne runden kort peke på hijab, kvinners underordning og synet på ikke-muslimer, homofile og frafalne. Alt i full kollisjon med (håper vi fremdeles) Aps og norske verdier og norsk kultur. Men Røberg-Larsen vet kanskje ikke bedre? Han har ikke satt seg inn i islam, han følger bare den velmenende, tolerante flokken?
En reell flyktning sier ifra
En som ikke følger denne flokken, men som velger å ligge ganske lavt, i alle fall på arbeidsplassen sin, er Eva Prievalska. Hun flyktet fra kommunistiske Tsjekkoslovakia til Danmark i 1986, og vet hva totalitær ideologi gjør med samfunnet. Den knebler vanlige folk meget effektivt, og dermed kritisk tankegang og fornuft.
– Når islamske misjonærer bruker metoder som har vært utprøvd i 1.400 år, har den gjennomsnittlige dansken ingen sjanse. Sjarmoffensiven kan være så overveldende at den sekulære dansken blir stående tom for argumenter, målløs og «beseiret», skriver hun hos Den korte avis.
Jeg spiller ofte rollen som flue på veggen på de ulike avdelingene hvor jeg jobber som vikarsykepleier. Med mine 32 års erfaring fra danske sykehus har jeg møtt eksempler som jeg synes er ganske urovekkende for utviklingen av det danske helsevesenet.
Det Prievalska observerer som flue på veggen er at «islam manifesterer seg overalt på danske sykehus, og har store fordeler fremfor andre religioner fordi den er så synlig», sier hun, og henviser til hijab og riktig trimmet skjegg i tråd med Muhammeds befalinger om at muslimer skal være synlige i det offentlige rommet og overalt hvor de beveger seg. Man skal vite at «her kommer det en muslim», og dette har altså fungert utmerket i alle islams leveår siden 610.
Prievalska sier at muslimers synlighet ved bruk av plagg (og skjegg) «har mye lettere for å innlede en samtale med kolleger om religiøse krav i dagliglivet og forventninger til arbeidsplassen».
Deres religiøsitet blir tatt svært alvorlig av deres danske kolleger. Nylig overhørte jeg et brennende forsvar for polygami fra en somalisk sykepleier. En eneste usikker stemme fra en ung dansk sykepleier ble dempet. Hun spurte naivt: «Er det ikke ulovlig i Danmark?»
Den naive sykepleieren fikk svar: Den somaliske sykepleieren kunne fortelle henne at at menn har et større seksuelt behov enn kvinner, «og det er derfor Allah har tillatt dem å ha flere koner. For å forhindre seksuelt overførbare sykdommer og for å skåne kvinner som allerede er i ekteskap for svik og bedrag, er det derfor mer humant å gifte seg med en annen kone (også)».
Argumenter for polygami ble varmt mottatt av mine danske sykepleierkolleger. Alle smilte og nikket anerkjennende og benyttet anledning.
Den somaliske sykepleieren vedgikk at det er vanskelig å praktisere polygami i Danmark, forteller Prievalska.
Derfor velger våre somaliske menn å reise til Somalia, hvor de lett kan finne en passende kone. Samtalen avsluttes med smil og toleranse, med en overflod av forståelse for de stakkars somaliske mennene. Den ensomme stemmen i bakgrunnen, som hadde uttrykt litt skepsis, ble stille.
Verdslige normer brytes ned – sakte men sikkert
Det er danskene selv som lar det som var en verdslig offentlig sektor, inkludert i helsevesenet, brytes ned, observerer Prievalska. Dette fordi danskene, ikke minst myndighetene, er opptatt av å få muslimer ut i arbeid så de kan bidra til felleskassen. Dette mener Prievalska er «en stor feil».
Muslimer er det eneste religiøse trossamfunnet som skiller seg fra resten av uniformert helsepersonell med tilleggsuniformer. Denne ekstra uniformeringen er veldig synlig. Du kan umiddelbart se når hijab er det første du ser når du møter personalet at dette er en muslim.
Spesialisten er ikke umiddelbart synlig. I tillegg er beskrivelsen av det religiøse aspektet for sterkt vektlagt, så stillingsbetegnelsen og fagpersonen kommer i andre rekke. Mange dansker føler seg provosert og fremmedgjort av denne religiøse uniformeringen, men det er vanskelig å uttrykke det fordi fordømmelsen som «rasistisk» er klar til å spys ut mot alle som våger å heve stemmen.
Det er kun noen få pasienter som nekter å bli behandlet av en hijab-kledd sykepleier, eller en sykepleier i «shariauniform», som hun sier det. Men deres protester blir ikke hørt, tvert om anklages de raskt for «rasister». De har å tilpasse seg religiøse normer fra en annen religion enn den kulturbærende religionen.
– Det er feil, for det er tvang. Det er islam som påtvinger seg et sted hvor religion ikke har noen plass, mener Prievalska.
Det er folk i Danmark, vanligvis beleste med solid kunnskap om islam, som nekter å bøye seg for uniformen som bølger foran dem med budskapet om religiøs overlegenhet, diskriminering av ikke-muslimer, aksept av barneekteskap og utilslørt antisemittisme. Men hva er samfunnets holdning til disse opprørerne?
I tillegg til det helt vanlige strutsespillet, som er et uttrykk for en uttalt kontaktskrekk, spiller samfunnet spillet: «Det er ikke noe problem». Enkeltpersoner som uttrykker sin misnøye blir skamfulle og straffet.
Våger vi å stå opp?
Slik er det over hele Vest-Europa. De innfødte prøver å fremstå som tolerante, hyggelige, lyttende og åpne for fremmede kulturer. Og de fleste er oppdratt til å tro at fornuftsbasert kritikk av islam og islams måte å presse seg på omgivelsene, er en form for rasisme.
– Dette er de veloppdragne danskene, alle de som i mange år har vært utsatt for den samme sosialistiske kulturrelativistiske fortellingen fra ledende politikere, fra pingler i kulturlivet og i danske medier. De forventes å akseptere uten å nøle, uten å stille kritiske spørsmål, uten mulighet for undring. Jeg er alltid opprørt over å være vitne til naivitet av det kaliberet, sier Prievalska.
Her kommer hun til kjernen i sin bekymring:
Jeg ville selvfølgelig spørre den storkjeftede somaliske sykepleieren, som religiøst polygami var så viktig for, om den muslimske profeten Muhammed og hans seksuelle lyst. Hvor stort det må ha vært, siden vi vet at han var gift med 11 kvinner? Eller hvordan kan en flyktning fra Somalia reise fritt til hjemlandet og ta med seg en ekstra kone tilbake til Danmark?
Stilte hun spørsmålene?
Jeg vil bare informere mine danske landsmenn om at disse to spørsmålene ville ha kostet meg stillingen min som vikarsykepleier på denne avdelingen. Det er like sikkert som amen i kirken. Så jeg holdt kjeft – nok en gang.
Ja, det europeiske folkeferdet skyr konflikter, det er det nok mange nordmenn som kjenner seg igjen i, både fra arbeidslivet og dagliglivet i møte med islam.
Illustrasjon: Den korte avis