Ketil Solvik-Olsen kommenterte det godt på Facebook mandag kveld.
Det er noe snodig å oppleve statsminister Støre i Brussel. I mange måneder har Arbeiderpartiet fortalt media og det norske folk om at Norge kan bli offer for en handelskrig mellom EU og USA.
Jeg har hele tiden tenkt at det er en litt rar og defensiv tilnærming som skaper unødvendig frykt for norsk næringsliv. Det er jo ikke første gang en slik situasjon oppstår. Sist Trump var President skjedde tilnærmet det samme, og da klarte den borgerlige regjeringen sikre en god avtale med EU for å unngå tollskvis. Hvorfor skulle det være så mye vanskeligere denne gang?
På NRK Dagsrevyen kunne vi i kveld høre EU si at «Norway is inside our single market». Sågar sa EU «This is crystal clear». Enkelt sagt – EU avlyser frykten for at Norge havner i skvis ved en tollkrig – Norge vil være på innsiden i en slik situasjon.
Flott, tenkte jeg, da er problemstilling under kontroll og næringslivet har fått mer forutsigbarhet. Jeg forventet jo at statsministeren ville tro på det EU sier foran kamera. Nå kunne næringslivet få bekreftelse på at Norge ikke trenger bekymre seg for en «beskyttelsesmur».
Men i intervju til NRK forsøker Støre å opprettholde usikkerheten. Han sier Norge IKKE har fått noen garanti, og sier samtidig at han IKKE har bedt om slik garanti. Nå handler det derimot om at vi må følge situasjonen nøye.
I alle dager. Hva er dette her for noe? Etter å ha fortalt norsk næringsliv at regjeringen har «forberedt seg i mange år» på Trump og handleskrig, så er vi fortsatt på at «vi følger situasjonen nøye». Selv når EU beviselig sier at Norge kommer på innsiden av en eventuell tollmur, så forsøker Støre opprettholde usikkerhet.
Jeg forstår ikke hvorfor? Eller… jeg mener dette minner oss om at regjeringen Støre (uten Vedum) er ganske så lik regjeringen Støre (med Vedum). Og det er en påminnelse god nok om at landet trenger en helt ny regjering. For er det en ting dagens regjering har skapt usikkerhet rundt, så er det nettopp næringspolitikken – både nasjonalt og internasjonalt.
Selv om NRK forsøkte gi en god dekning av saken, så savnet jeg likevel noen spissere spørsmål om hvorfor Støre skaper usikkerhet, selv etter at EU har gitt trygge svar.
De spissere spørsmålene kom for så vidt i dagens Politisk Kvarter på statskanalen, der programlederen spilte av Ursula von der Leyens uttalelser på nytt og spurte direkte om vi i Norge ikke skal stole på EU-lederens løfter.
Finansminister Jens Stoltenberg startet med å male et bilde av «verden mot USA», der han framholdt at «alle andre land enn USA» mener det er feil av USA å innføre tollsatser. Han fortsatte å påpeke at det også er feil av USA å trekke seg ut av internasjonale organisasjoner, og sa at «FN holder orden på verden og det trenger vi i en urolig tid».
– Det er veldig synd å se at den verdensordenen som er bygget opp over så mange år, nå bygges ned, sa Stoltenberg.
Vedrørende EUs klare signal om at Norge er hensyntatt og «innenfor», malte Stoltenberg et bilde av at det kan oppstå situasjoner der vi likevel holdes utenfor.
Frykt er effektivt
Frykt er en kraftfull emosjonell driver som politikere ofte utnytter for å mobilisere velgere, forme opinionen og styrke sin posisjon. Dette fenomenet er godt dokumentert i både psykologi og statsvitenskap, og det er flere grunner til at det er så effektivt, samt hvordan det kan føre til at velgerne holder seg til det styrende partiet. Det er derfor all grunn til å løfte blikket, slik Ketil Solvik-Olsen gjør, for ved å male USA som så farlig for Norge at Norge praktisk talt må inn i EU, gjør Arbeiderpartiet to ting på en gang. De framstiller EUs holdning til Norge som mer usikker enn den i realiteten er, samtidig som de vet at frykt kan gi dem velgere.
Når et styrende parti fremstiller seg som beskytteren mot en trussel, skaper det en følelse av avhengighet hos velgerne. Hvis velgerne tror at partiet er det eneste som kan holde dem trygge, er de mindre tilbøyelige til å bytte til et annet parti, selv om de er misfornøyde med andre aspekter av styret. For eksempel, under pandemien i 2020, økte støtten til styrende partier i mange land, ikke bare i Norge, der Erna Solberg (H) ble mer populær enn hun noensinne vil bli igjen. I Tyskland under pandemien var Angela Merkel populær fordi velgerne søkte stabilitet i en usikker tid.
Frykt får velgere til å foretrekke kjente ledere og politikker, selv om de ikke er optimale, og Arbeiderpartiet vet det. Ved å peke på en felles trussel, USA, kan det styrende partiet forene en ellers splittet velgermasse. Dette skaper en følelse av samhold som binder velgerne til partiet.
Så bør man definitivt ha i bakhodet at frykt kan brukes til å rettferdiggjøre tiltak som styrker det styrende partiets makt, som økt overvåking, strengere lover eller unntakstilstand. Velgerne aksepterer ofte slike tiltak i fryktfulle tider, noe som gir partiet mer kontroll og reduserer sjansen for at de mister makten.
Arbeiderpartiet spiller opp til «rally around the flag»-effekten fordi de tjener på det, men vi er altså ikke så alene i verden som Støre og Stoltenberg nå selger inn.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK