FN-hykleriet som har foregått under sittende regjering er ganske enkelt påfallende. Vi har omtalt det i sak etter sak, ikke minst med fokus på den veldokumenterte terrortilknytningen til FN-organet for palestinske flyktinger, UNRWA.
Påstanden om FN som verdens viktigste organ for en rettferdig verdensorden opprettholdes av Ap-regjeringen okke som. Hvor tragikomisk det er å ha denne innstillingen til et organ som så til de grader er overtatt av muslimske staters flertallsdiktatur, blir åpenbart når man ser på valget av land som skal jobbe for kvinners rettigheter. Det framstår nær absurd, men nå er det altså Qatar som skal overta stafettpinnen.
Det er neppe en verdensorden av den typen du og jeg kunne tenke oss, verken for oss selv eller for våre døtre, men slik er altså ståa.
Hillel Neuer, internasjonal menneskerettighetsadvokat, skribent og administrerende direktør for United Nations Watch, er ikke videre imponert. På X beskriver han avgjørelsen som å la “de gale styre asylet”, og peker aldeles riktig på det absurde: Dersom kvinner fra Qatar selv skulle ønske å delta på møter i FNs kommisjon for kvinners rettigheter, måtte de først fått tillatelse fra sine mannlige verger.
Qatars track record
Qatar og menneskerettigheter er to ord som ikke hører godt sammen, og dokumentasjonen på det er overveldende. Human Rights Watch har i sin årlige rapport beskrevet landets kvinnepolitikk på følgende måte:
«Human Rights Watch har dokumentert hvordan qatariske lover, forskrifter og praksiser pålegger diskriminerende regler om mannlig formynderskap for kvinner, noe som skader kvinners mulighet til å ta selvstendige beslutninger om sine liv og rettigheter. Kvinner i Qatar må innhente tillatelse fra sine mannlige formyndere for å gifte seg, søke høyere utdanning med statlige stipend, jobbe i mange offentlige stillinger, reise utenlands frem til en viss alder, og få tilgang til visse former for reproduktiv helsehjelp.
Ugifte qatariske kvinner under 25 år trenger tillatelse fra sin formynder for å reise utenfor Qatar, og menn kan anmode en domstol om å forby sine koner og andre kvinnelige slektninger å reise. Qatariske kvinner er også utestengt fra arrangementer og barer som serverer alkohol, mens ugifte qatariske kvinner under 30 år ikke kan sjekke inn på enkelte hoteller.
Ugifte kvinner som rapporterer seksuell vold, risikerer å bli straffeforfulgt for sex utenfor ekteskap dersom myndighetene ikke tror på dem, med en straff på opptil syv års fengsel, samt pisking dersom de er muslimer. Videre kan ugifte kvinner som er gravide eller utsatt for voldtekt eller annen seksuell vold, ikke få nødvendig seksuell og reproduktiv helsehjelp, ettersom myndighetene krever et ekteskapsbevis for slik tilgang.
Qatars familielov diskriminerer også kvinner når det gjelder ekteskap, skilsmisse, juridisk ansvar for barn og arv. Kvinner er pålagt å adlyde sine ektemenn og kan miste ektemannens økonomiske støtte dersom de jobber eller reiser mot hans ønsker. Menn har en ensidig rett til skilsmisse, mens kvinner må søke domstolene om skilsmisse på begrensede grunnlag. Kvinner nektes også myndighet til å fungere som sine barns formyndere, selv når de er skilt og har det primære juridiske ansvaret for barnas bosted og omsorg.»
Og denne gjengen skal altså ha ansvar for FNs kvinnerettighetsarbeid? Det er i sannhet hyklersk å framholde at FN er det samme organet som det var da det ble opprettet.
Norge og Qatar
Norge er kjent for sitt sterke engasjement for menneskerettigheter, noe Støre-regjeringen også understreker på regjeringens nettsider. Norge framhever FN som sentral for en rettferdig verdensorden og har ratifisert nøkkeltraktater som CEDAW, FNs organ for «utrydding av diskriminering mot kvinner».
Men støtten til et FN som velger Qatar for å fronte kvinners rettigheter, kan og bør sees som dobbeltmoral. Mens Norge kritiserer menneskerettighetsbrudd globalt, er det direkte inkonsekvent å støtte en organisasjon som gir innflytelse til land kjent for grove brudd på kvinners rettigheter.
Man kan kalle det en pragmatisk tilnærming til diplomati, men det viser i sannhet hvor ekstrem den norske fordømmelsen av Israel er. For Qatar er landet som har huset Hamas’ toppledere og kjørt enorme pengebeløp inn i terrororganisasjonens virke på Gaza.
Norges forhold til Qatar er forøvrig styrket under Støres ledelse. Vi har omtalt det flere ganger, men kan gi et lite tilbakeblikk på hva som skjedde da statsministeren ønsket velkommen både emiren av Qatar og et tettere samarbeid med diktaturet som finansierer terrorgruppen. Det gjorde han i september i fjor, samtidig som Israel begravde sine nylig Hamas-henrettede kjære som ble tatt som gisler under terrorangrepet 7. oktober 2023. Vi skrev om det i saken Den norske flørten med Qatar:
Glemt er Norges fotballpresident Lise Klaveness’ oppsiktsvekkende tale «Call for Change», der hun i mars 2022 på FIFAs kongress i Doha ikke nølte med å kritisere FIFA for deres avgjørelse om å tildele VM til det autoritære regimet i Qatar.
Glemt er døde migrantarbeidere som jobber under slaveliknende forhold, glemt er tusenvis av døde som Qatar ikke kan redegjøre for hvorfor døde, glemt er at det bittelille emiratet fortsetter å undertrykke folk på det groveste.
For Norge har hatt emiren på besøk.
I tirsdagens Dagsrevyen fikk vi se hvordan Støre hilste emir Tamim bin Hamad Al-Thani med stor hjertelighet.
Støre fortalte selv hva som skulle settes på dagsorden:
– De (Qatar, min anm.) har engasjert seg i freds- og forsoningsdiplomati hvor også Norge har vært engasjert. Det er en energinasjon, de satser på fornybar energi i tillegg til gass, så det er mye å snakke om for Norge og Qatar.
– Hva ønsker Norge å få ut av dette besøket?
– Det ene er å fordype kontaktene. Vi har jo kontakt med myndighetene og jeg har jo hatt løpende kontakt med statsministeren. Nå kommer emiren, det er et annet type styresett enn vi er vant med, det er noen spørsmål hvor vi har ulike syn, de kan vi også ta opp her, men det er næringslivssamarbeid, energisamarbeid, fornybar, hvordan vi skal klare den overgangen, også er det veldig mye sikkert vi kommer til å snakke om i kveld, om Midtøsten, det som nå pågår, dramaet rundt Gaza, hvordan gislene kan komme fri og det som vi har vært engasjert i begge to.
Ja, det må man til overmål si at både Norge og Qatar har vært engasjert i. Norge ved å skille veier med alle land vi normalt liker å sammenlikne oss med, Qatar ved å ha vært pådriver for den hinsidige påstanden om israelsk folkemord. NTB oppsummerte i november i fjor:
Qatars emir Tamim bin Hamad anklager israelske styrker for å begå et folkemord på Gazastripen, og sier at det ikke kan legitimeres ved å vise til selvforsvar.
– Selvforsvar gjelder ikke når det er snakk om okkupasjon, ifølge folkeretten, og det gjør det ikke lov å utføre folkemordforbrytelser som begås av Israel, sier han.
Emiren mener at israelske styrker har brutt både religiøse, etiske og humanitære verdier, og sier også at Israel har begått forbrytelser mot menneskeheten.
Videre oppfordrer han FN til å gjennomføre en internasjonal etterforskning av «massakrene utført av israelske okkupasjonsmyndigheter mot det palestinske folk».
Dette er punkter vår sittende regjering har vært enige i og gjort det norske folk delaktige i regjeringens selvvalgte posisjon som de arabiske landenes støttespiller og venn.
– Emiren skal også møte Norges største våpenprodusent Kongsberg Gruppen i morgen, hva sier du til, hva svarer du dem som sier at Norge ikke bør selge norsk teknologi og våpen til et autoritært land som Qatar? spurte NRKs reporter.
– Vi har jo strenge regler for hva slags våpen vi selger til hvem. Det handler om hvilken standard de lever opp til. At Qatar ruster opp sitt forsvar i den delen av verden, det tror jeg vi skal forstå. Så tror jeg de også er opptatt av endel teknologisk samarbeid på den maritime siden som ikke har med forsvar å gjøre, også med Kongsberg Gruppen, så det synes jeg er positivt, det er bra for norske arbeidsplasser og teknologi.
– Blir det tid til å ta opp menneskerettighetsspørsmål med Qatar?
– Absolutt, Det har vi hatt løpende diskusjon om. Begge land, Norge og Qatar, skal jo stå fram for en form for jury i menneskerettsrådet i FN, hvor vi må svare på spørsmål som kommer fra andre land. Vi må gjøre det og det må også Qatar gjøre, og det er ikke unaturlig at vi er innom det, svarte Støre.
Som om FN er et passende organ for å vurdere menneskerettigheter. Det er så man må flire, hadde det ikke vært for alvoret. Et FN som har vært ute av stand til å samle sine medlemsland om en fordømmelse av Hamas-terroren, et FN der det er avslørt av Wall Street Journal at rundt 10 prosent av FN-organet UNRWAs 12.000 ansatte i Gaza har forbindelser til militante grupper, ifølge etterretningsdokumenter.
Vi kan tørt minnes utenriksminister Espen Barth Eide og uttalelsene på regjeringens nettsider, der det heter at «Vi må skille mellom hva enkeltpersoner kan ha gjort og hva UNRWA står for.»
At Norge skal selge våpen til Qatar føyer seg slik sett bare i rekken av avsindige avgjørelser som fattes av den sittende regjeringen, der vi fortsatt mangler svar på hvorfor i all verden Norge opprettholder terrorstøtte.
Men det ble verre, i alle fall dersom man har et sinnelag som er sånn nogenlunde liberalt og inntonet på vestlige verdier. For etter dette møtet dukket det opp nyheter i qatarske medier. «Det vennlige kongeriket Norge» har signert en «intensjonserklæring for militært samarbeid mellom staten Qatar og Kongeriket Norge og et memorandum om forståelse innen fred og forsoning mellom de to landene» meldte Qatars eget nyhetsbyrå. Hvis du vil lese historien om norsk våpenforsyning til diktaturer i Midtøsten, anbefaler vi å lese artikkelen vi skrev.
Selektiv frykt
Mens statsminister Støre er i Brussel og fungerer som en handelsreisende med fryktkapital, maler utenriksminister Espen Barth Eide et enda mer skremmende bilde fra Stortingets talerstol. Han går faktisk både Støre og Stoltenberg en høy gang i å spille på frykt. Nettavisen oppsummerte tidligere i dag:
Han innledet md å trekke paralleller til mellomkrigstiden, og at 8. april 1940 var den siste dagen med fred i Norge, før okkupasjonen dagen etter.
– I dag er det 8. april. For nøyaktig 85 år siden var den tyske krysseren Blücher på vei nordover fra Tyskland. Krysseren skulle i morgentimene dagen etter møte sin skjebne ved Oscarsborg, takket være oberst Birger Eriksens snarrådige handlinger. Men den dagen kom krigen til Norge. 8. april 1940 ble derfor den siste dagen i etterkrigstiden. Altså den perioden vi i ettertid omdøpte til mellomkrigstiden, sa han.
Grunnpilarene i sikkerhets- og utenrikspolitikken består, men de blir utfordret, sa Eide videre.
Han pekte på at siden oppbyggingen etter andre verdenskrig har Norge lent seg på to grunnpilarer i internasjonal orden; FN og folkeretten.
– Dette har vært fundament for en regelstyrt verdensorden, og et forsvarssamarbeid innen Nato, med USA som vår viktigste sikkerhetsgarantist.
Nå blir begge bærebjelkene utfordret, konstaterte han.
Det er sannelig ikke underlig at fearmongering har blitt et mye brukt begrep over dammen. Makan til skremselspropaganda skal godt gjøres å finne, der regjeringen selger inn en tanke om at vår viktigste NATO-allierte er livsfarlig, mens FN og de muslimske statene er dem som vil oss vel. Det som i ingen tilfelle kan betviles er at frykten regjeringen besitter er av det selektive slaget.
Kjenner du en eldre iransk kvinne, er det nå du bør spørre henne om hvor raskt ting skjedde under revolusjonen. Det finnes levd liv på den andre historiske siden av masseinnvandring fra Mena-land. Kvinner på slutten av 1970-tallet hadde omtrent den samme statusen i Iran som i Vesten. De vet. Spør dem om hva de tenker nå.
Jeg lurer stadig på hva barna våre vil si om de politiske lederne vi som foreldregenerasjon stemte fram – folk som påfølgende avgjorde deres framtid.
Hovedillustrasjon: Doha Skyline, Wikimedia Commons