Det har vakt oppsikt at gruppeleder for Rødt i Oslo, Siavash Mobasheri, skal lede årets 17. mai-komite. En radikal representant for det mest radikale partiet i partifloraen, innvandret fra Iran og kommunist med misnøye med alt fra norsk støtte til Ukraina til det påstått systemisk rasistiske samfunnet vi har i Norge, blir forståelig ikke nok omfavnet som noen samlende skikkelse. Så er det likevel slik politikerne har stilt seg, at vervet som leder av 17. mai-komiteen går på rundgang blant de folkevalgte, og dermed ender byen tidvis opp med radikale skikkelser i lederstolen for 17. mai-komiteen. Som man reder ligger man, og det finnes selvsagt mulighet til å endre praksis tilbake til slik det var tidligere, da vervet vekslet mellom de store, etablerte partiene. Det vil i så fall kreve politisk vilje til å foreta et slikt grep, og jeg tror ikke man skal holde pusten i påvente av at det skal skje.
Kritikken mot Mobasheri, framsatt blant annet i Nettavisen og på Kjetil Rolness’ Substack, er på alle måter forståelig. Men det er ikke denne kritikken som gjør Mobasheri uegnet. Det er det den klokkerene rasismen hans som gjør.
Rolness påpekte det i en Facebook-post søndag:
«Det er en jævla guffen følelse å være i selskap av israelere. «Les denne groteske posten fra en palestina-aktivist. Og vit at en av de mange(!) som «likte» den, er årets leder av 17. mai-komiteen i Oslo, Siavash Mobasheri, gruppeleder for Rødt i bystyret. Dette har vært påpekt av flere av på Facebook. (…)
Det Rolness viser til er den grove rasistiske ytringen fra Palestinakomiteens Kristin Foss, tidligere omtalt av oss i saken Styremedlem i Palestinakomiteen: – Barnemordere går fritt iblant oss!
Prinsippløst
Når en folkevalgt gir støtte til grov rasisme bør den prinsipielle reaksjonen være å holde vedkommende ansvarlig. Det bør gjøres gjeldende uansett partitilhørighet og uansett hvilken «side» som har framsatt ytringen. Det er såre enkelt, og dersom man ser for seg at en folkevalgt på ytre høyrefløy har fått vervet som leder av 17. mai-komiteen og påfølgende hadde gått god for tilsvarende rasistisk oppgulp mot muslimer, eksempelvis syrere eller somaliere, vet enhver ærlig sjel at kravet om å tre ut av lederrollen ville blitt framsatt. Det ville ikke utelukkende vært et krav fra venstresiden, det ville trolig vært et krav fra høyresiden selv.
Man kan vite såpass. Man kan ganske enkelt huske tilbake til andre episoder i politikken, eksempelvis da Rødt fremmet mistillitsforslag etter at Sylvi Listhaug publiserte dette på Facebook i 2018 (faksimile NRK)
Både en samlet opposisjon og Sylvi Listhaugs sjef, Erna Solberg, krevde en unnskyldning av justisministeren før hun endelig gjorde et forsøk på å beklage i Stortinget. Måten unnskyldningen ble håndtert på utløste Ap-støtte til Rødts mistillitsforslag, kommenterte statskanalen.
Både ubegrunnede og velbegrunnede moralske innsigelser pleier å oppstå når politikere foretar seg krumspring av ymse art.
Men for Mobasheris rasisme kreves ingenting. Kristin Foss har stille slettet det groteske Facebook-innlegget sitt etter helgens kritikk mot Mobasheri, og dermed er saken ute av verden. Ingen holder Mobasheri ansvarlig – det avkreves ingen avgang fra 17. mai-komiteen, det avkreves ikke så mye som en unnskyldning. Mobasheri selv tar heller ikke initiativ til noen unnskyldning eller viser vilje til å frasi seg vervet i anstendighetens navn. Han fortsetter ufortrødent videre, der han fokuserer på at han selv har blitt offer for masse rasisme etter at det ble kjent at han var leder for årets komite. Og han lykkes. 1400 likes på Facebook og kommentarer om den fæle, norske rasismen stakkars Mobasheri utsettes for.
Det er påfallende at en samlet norsk politisk venstreside lar det skje, men tilfeldig er det neppe.
Arbeiderpartiet i ivrig driv
I helgen har Arbeiderpartiet avholdt landsmøte, og der holdt AUF-leder Gaute Skjervø et innlegg som mildt sagt kan kalles flammende. Du kan se hele innlegget i dette opptaket som partiet har publisert på YouTube.
Skjervø forteller om sitt engasjement for Gaza, og understreker at det var «terrorbombinga av Gaza i 2008» som motiverte ham til å gå inn i politikken.
Hvorvidt Skjervø strøk i historie eller ei vet vi selvsagt ikke, men den påståtte israelske «terrorbombinga» var noe ganske annet. Før krigen hadde Gaza vært under israelsk blokade siden Hamas tok kontroll over området i 2007 etter å ha vunnet valget i 2006 og deretter utkjempet kamper mot den rivaliserende gruppen Fatah. Blokaden, som ble innført av både Israel og Egypt, var ment å svekke Hamas og forhindre smugling av våpen. En viktig utløsende faktor var rakettangrepene fra Gaza mot sørlige deler av Israel. Mellom 2005, da Israel trakk seg ut av Gaza, og 2008, avfyrte palestinske militante grupper, inkludert Hamas, tusenvis av raketter og mortergranater mot israelske byer som Sderot og Ashkelon.
Disse angrepene økte i intensitet i månedene før krigen, spesielt etter at en seksmåneders våpenhvile (stilleavtale) mellom Israel og Hamas utløp i desember 2008. Selv om våpenhvilen hadde redusert antallet rakettangrep midlertidig, brukte Hamas tiden til å smugle inn mer avanserte våpen og forberede seg på videre angrep.
Rakettangrepene utgjorde en direkte trussel mot sivile liv og israelerne hadde ikke noe annet valg annet enn å respondere militært for å beskytte befolkningen.
Hamas derimot, hevdet at rakettangrepene var et svar på den pågående blokaden, israelske luftangrep og okkupasjonen av palestinsk territorium, og det er altså denne linjen AUF-lederen legger seg på. Avslutningsvis i innlegget ser man en sint Skjervø heve armen, knytte neven og rette pekefingeren i været, før han i aktivistisk stil instruerer forsamlingen i å rope i takt. Dette etter å ha framsatt påstander om at Israel «med USAs velsignelse, lar barna dø» og at Arbeiderpartiet er på rett side av historien.
Nye allianser
Det er noe påfallende ensidig som skjer på norsk politisk venstreside, og det er omfattende. Det står klart at den sittende Ap-regjeringen vil stramme politikken i tiden som kommer. Den som laster ned partiets seks politiske uttalelser vedtatt på landsmøtet, kan i dokument nr. 6, internasjonal uttalelse, lese et svært sminket bilde av det som i realiteten er å svekke Norges sikkerhetspolitiske posisjon og økonomiske interesser, gitt hvor integrert Norge er i vestlige forsvars- og handelsallianser.
Norge med Arbeiderpartiet i regjering har vært en pådriver i kampen for et fritt Palestina. Siden krigen mellom Hamas og Israel startet i oktober 2023 har Norge ledet an når det gjelder kritikk av Israels ulovlige maktbruk og sabotasje av tostatsløsningen. Dette har blitt fulgt opp i form av konkret politikk. Vi var blant de første i Europa som krevde at Israel gikk med på en våpenhvile. Da de fleste internasjonale givere trakk støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), økte Norge støtten og jobbet aktivt for å få flere givere tilbake igjen. Norge har valgt å bruke de internasjonale domstolene aktivt for å holde Israel og Netanyahu regjeringen ansvarlige for deres folkerettsbrudd. Vi har vært en tydelig stemme i prosesser for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for at de ansvarlige for internasjonale forbrytelser i Palestina får sin rettmessige straff. På norsk initiativ besluttet FNs generalforsamling å be Den internasjonale domstolen (ICJ) avgi en uttalelse om Israels folkerettslige forpliktelser til å slippe til humanitær bistand til Palestina. Norge er en av de største humanitære giverne til Palestina og vil fortsette å lede dette arbeidet. Arbeiderpartiet i regjering har også anerkjent Palestina som egen stat. Norge, sammen med Saudi Arabia og EU, leder Den globale alliansen for en tostatsløsning.
Dette selektive fokuset på Midtøsten, spesielt i forbindelse med FN-initiativer, oppfattes av våre allierte som en ensidig politikk hvor Norge blir sett som mer kritisk til Israel enn til andre aktører i regionen. Men det som er langt mer interessant enn at Arbeiderpartiet leker leken med moraliserende utenrikspolitikk som fokuserer på menneskerettigheter og internasjonal lov gjennom FN, er det å se på hva partiet har vedtatt når kursen videre stakes ut i dokumentet. Der avdekkes planer som direkte kan komme i konflikt med realpolitikk som prioriterer norske nasjonale interesser. Tilnærmingen til utenrikspolitikk, spesielt fokus på FN som plattform for norsk diplomati, skader Norges bilaterale forhold til USA ved å plassere Norge i en posisjon hvor vi blir sett som mindre pålitelig eller i mindre grad knyttet til vestlige allianser og sikkerhetsinteresser. For Ap skriver i dokumentet:
I en tid der det internasjonale systemet er i konstant endring, er det viktigere enn før å skape nye allianser i det globale sør. Arbeiderpartiet mener at det er viktig at Norge utvider sine partnerskap med land og definerende organisasjoner i det globale sør. Det inkluderer samarbeid med regionale organisasjoner som Afrikas union, ASEAN, og i fora som G20.
Det er ingen hemmelighet at jødehatet har gode vekstvilkår i muslimske land, og man kan enkelt se hva det går i på de offisielle nettsidene til Afrikas union også. Her er det fordømmelse av Israel fra organisasjonens leder. Så kan man tenke tilbake på Sør-Afrika, som har vært en av de mest pådrivende støttespillerne for palestinerne. Sør-Afrika har kalt Israels okkupasjon for «en ny apartheid» og har tatt Israel for retten ved Den internasjonale domstolen (ICJ) for påstander om folkemord i Gaza.
I dette samarbeidsklimaet søker regjeringen vårt lands nye allianser. Det er ikke rart terrorbagatelliseringen blir institusjonalisert.
Ikke propaganda?
For institusjonalisert er den. LO vil ha full boikott av Israel, Tenketanker og politiske partier og muslimske påvirkere i moskemiljøer og interesseorganisasjoner jobber jevnt og trutt for å demonisere Israel, mediene spiller på lag, der alle krav til etterrettelighet har forsvunnet som dugg for sola. Men ingen påstår seg påvirket av propaganda, de påstår bastant å vite sannheten om hvor grusomme israelerne, sionistene eller zionistene er. De veksler litt på ordbruken utfra hvor sinte de er. Ordet «jøde» er så å si kjemisk rensket ut av vokabularet slik at ingen kan anklage dem for antisemittisme, og kollektivt tror de jøder og Israel er to størrelser som ikke har noe med hverandre å gjøre.
«SYRIA trenger vår oppmerksomhet. I samarbeid med Arabiske filmdager viste Tankesmien Agenda i kveld dokumentaren My Memory Is Full of Ghosts på Vika Kino, etterfulgt av en engasjerende panelsamtale om Syrias fremtid», kunne man lese hos Tankesmien Agendas Sylo Taraku nettopp.
Er selv jihadistenes massakrer mot alawittene i Syria Israels skyld?
Israels militære tiltak, som buffersonen mellom Syria og Golan-høyden og luftangrep, har hatt som mål å forhindre at avanserte våpen og kjemiske våpen faller i hendene på ekstremister som kunne true både Israel og minoritetsgrupper i Syria, men fra tankesmiehold hevdes det at «Israel tar seg til rette gjennom å bombe Syria uten at noen truer dem».
I realiteten har Israel etter Assads fall vist interesse for å beskytte og samarbeide med den drusiske minoriteten i Sør-Syria, spesielt i områder som Suwayda-provinsen. Israel har historisk hatt bånd til drusiske samfunn, både i Israel og på Golan-høyden, og har nådd ut til drusiske ledere i Syria. For eksempel har Israel invitert drusiske innbyggere i Syria til å arbeide i det israelsk-kontrollerte Golan og lovet å beskytte dem mot angrep fra ekstremistiske grupper. Israel har også hatt et historisk samarbeid med kurdiske grupper i Syria, spesielt de kurdisk-dominerte Syrian Democratic Forces i nordøst. Etter Assads fall har Israel uttrykt bekymring for stabiliteten i Syria og har indirekte støttet kurdiske interesser ved å ønske en balanse som forhindrer at ekstremistiske sunni-grupper eller tyrkiskstøttede milits overtar full kontroll.
Men ingen propaganda, ingen påvirkning erkjennes.
Det er mange aktører, mange stemmer, mange partier som framholder at Israel er ensbetydende med folkemord, tilsynelatende i et stadig tiltakende omfang etterhvert som det blir klarere og klarere at Hamas taper.
Oppi dette massive påvirkningsapparatet glipper det helt. Anstendighet og ansvarlighet fordufter og vi får et 17. maitog i år der en mann som liker glødende rasistisk jødehat får lede an.
Selv om noen jøder forsøkte å varsle om faren før andre verdenskrig, møtte de ofte likegyldighet eller motstand fra andre land og til og med fra deler av det jødiske samfunnet som ikke trodde på trusselen. Antisemittisme var utbredt i mange land, inkludert vestlige nasjoner. Mange regjeringer og individer så bort fra nazistenes handlinger eller mente at det ikke var deres ansvar å gripe inn. Mange jøder håpet at livet ville fortsette som normalt, eller at internasjonale krefter eller lokale myndigheter ville gripe inn. Ingen grep inn. Resten av historien kjenner vi.
Når det snakkes om å være på riktig side av historien, er det verdt å løfte frem hvordan den faktisk så ut. Nå griper ingen inn.