Man må ha levd i en trehytte uten strøm i svært lang tid for ikke å ha registrert hvor flinke nordmenn har blitt til å avsløre propaganda. Det går knapt en dag uten kommentarer og artikler der kloke hoder avslører livsfarlig propaganda, skal man tro mediene. Den russiske og amerikanske propagandaen veller over samfunnet, og jakten på trumpister og putinister foregår for fullt. En etter en avsløres de, og nåde den som prøver å ødelegge for folkesporten. Det holder at man har sagt noe spøkefullt eller forsøkt å nyansere framstillingen av samtiden.
Historisk sett vet man at det ikke er slik propaganda fungerer. Propaganda utnytter tillit og følelser. Propaganda er effektiv fordi den ofte kommer fra kilder vi stoler på – myndigheter, medier, religiøse ledere eller samfunnets normer. Den appellerer til følelser som frykt, stolthet eller rettferdighetssans, noe som gjør det vanskelig å stille kritiske spørsmål. For eksempel kan et budskap om felles verdier eller beskyttelse mot en « trussel» føles berettiget, selv om det bygger på løgner eller forvrengninger. Når man er inne i dette, oppleves det som sannhet, og alternative perspektiver kan virke fremmede eller fiendtlige.
Kognitiv dissonans og bekreftelsesbias
Mennesker har en tendens til å oppsøke informasjon som bekrefter deres eksisterende verdensbilde og ignorere det som utfordrer det. Propaganda forsterker denne biasen ved å tilby enkle forklaringer på komplekse problemer, som å skylde på en bestemt gruppe for samfunnets vansker. Når man først har akseptert et at det er sånn det er, blir det ubehagelig å konfrontere motstridende bevis, noe som fører til at propagandaens løgner forblir uoppdaget. For den som er påvirket, er det ofte lettere å avvise kritikere som «forstyrrende» enn å revurdere sin egen virkelighetsforståelse.
Propaganda fungerer ofte i fellesskap, der gruppepress forsterker budskapet. Når majoriteten i et samfunn aksepterer en fremstilling av virkeligheten, blir det sosialt kostbart å stille spørsmål ved det. I et propaganda-preget miljø kan tvil oppfattes som illojalitet eller svik, noe som gjør at mange tier eller tilpasser seg for å unngå utstøtelse. Dette skaper en selvforsterkende syklus der propagandaen blir usynlig for dem som er en del av den, fordi alle rundt dem ser ut til å dele samme virkelighet.
Propaganda maskerer seg som normalitet, og det er dette som er vanskelig. En av propagandaens styrker er dens evne til å gli inn i hverdagen som noe selvfølgelig. Gjennom gjentakelse i medier, politiske taler eller til og med populærkultur blir dens budskap internalisert som «sunn fornuft». For eksempel kan dehumaniserende stereotypier om en gruppe, som jøder, gradvis aksepteres som «fakta» hvis de gjentas ofte nok. Når propagandaen blir en del av bakgrunnen, er det vanskelig å se den som manipulasjon – den føles bare som virkeligheten.
Lær av varslerne
I mellomkrigsårene 1918–1939, spesielt i Tyskland, men også i Europa for øvrig, var det enkelte som tidlig advarte mot den økende antisemittismen og nazismens farer for jødene. Disse motstemmene ble ofte ignorert, latterliggjort eller anklaget for overdramatisering, men i ettertid ser vi at de var kritiske varslere, ikke propagandister, slik de ble anklaget for å være.
Og dette ene er viktig: Motstemmene baserte seg på observasjoner, ikke manipulasjon. De jaktet ikke på enkeltuttalelser ala Wolfgang Wees nå famøse uttalelse om Zelenskyj i et langt podcastprogram, varslerne baserte seg på observasjoner av konkrete hendelser og politisk utvikling.
I motsetning til nazistisk propaganda, som brukte løgner, forvrengninger og emosjonell manipulasjon for å demonisere jøder, baserte motstemmer som journalister, intellektuelle og jødiske ledere sine advarsler på overblikk over hendelser. For eksempel rapporterte journalister som Carl von Ossietzky i Tyskland om nazistenes voksende brutalitet allerede på 1920-tallet, og jødiske organisasjoner dokumenterte økende diskriminering og vold.
Disse varslene var ikke ment å skape splittelse eller vinne makt, men å vekke oppmerksomhet om en reell trussel. Likevel ble de ofte avfeid som alarmistiske fordi de utfordret det komfortable oppfatningen om at ting «ikke var så ille». Folk som Thomas Mann og Lion Feuchtwanger, som flyktet fra Nazi-Tyskland, skrev om nazismens ideologi og dens konsekvenser for jøder og andre minoriteter. Deres arbeider ble ofte ignorert i utlandet, delvis fordi de ble sett som partiske eller overdrevne.
Tilsvarende var det da jødiske organisasjoner som World Jewish Congress forsøkte å varsle om den økende antisemittismen, inkludert boikotter av jødiske bedrifter og lover som Nürnberg-lovene i 1935. Rapportene nådde ofte bare små, sympatiske miljøer. «Menigheten», som det kalles av onde tunger. I Polen og andre land advarte jødiske ledere om voksende forfølging og nasjonalistisk retorikk, men stemmene deres druknet i den bredere politiske støyen.
Propagandaens dominans
I Tyskland skapte nazistisk propaganda, ledet av figurer som Joseph Goebbels, et bilde av jøder som en trussel mot nasjonal sikkerhet og økonomi. Gjennom aviser, radio, filmer som Jud Süß og taler ble antisemittisme normalisert. For mange tyskere føltes dette troverdig fordi det ble gjentatt overalt, mens motstemmer ble sensurert eller marginalisert.
Og så rart var det jo ikke. Etter første verdenskrig og den økonomiske krisen på 1920-tallet ønsket mange europeere stabilitet og håp. Nazismens løfter om nasjonal stolthet og økonomisk bedring appellerte til massene, og det var lettere å akseptere propagandaens syndebukker enn å lytte til foruroligende advarsler om folkemord. Og det tok tid. Nazistenes politikk mot jøder utviklet seg gradvis – fra boikotter i 1933 til Nürnberg-lovene i 1935, til Krystallnatten i 1938 og til slutt Holocaust. Denne sakte opptrappingen gjorde det mulig for propaganda å normalisere hvert steg, slik at mange ikke oppfattet hvor katastrofal retningen var. Motstemmer som påpekte dette, ble ofte sett som hysteriske fordi de så helheten før andre.
Selv utenfor Tyskland bidro propaganda og apati til at faresignalene ble oversett. For eksempel ignorerte mange vestlige nasjoner rapporter om jødeforfølgelse fordi de var opptatt av appeasement-politikk eller egen økonomisk krise.
Antisemittiske holdninger i land som Storbritannia og USA gjorde det også lettere å avvise motstemmer som irrelevante. Men varslerne hadde rett i advarslene om nazismens mål. Da verden endelig innså omfanget av Holocaust, var det for sent for millioner. Dette viser hvor farlig det er å avvise kritiske stemmer når propaganda har overtaket. Historien illustrerer også at de som varsler om urett ofte er upopulære i samtiden, nettopp fordi de utfordrer en behagelig eller dominerende virkelighetsforståelse. Det er først i ettertid de anerkjennes – og da påstår «alle» at de støttet dem, mens de i realiteten ikke sa et pip.
Det er vanskelig å oppdage propaganda når man er offer for den, fordi den utnytter tillit, følelser og sosial dynamikk for å fremstå som sannhet. Propaganda skaper et filter som gjør motstemmer vanskelige å høre, enten fordi de virker radikale eller fordi de utfordrer det som er saueflokkens «behagelige» meningsståsted, men nå er vi her igjen. Muslimsk propaganda i Vesten er effektiv fordi den utnytter vestlige samfunns verdier som inkludering og toleranse, samtidig som den spiller på reelle sosiale spenninger som utenforskap. Ved å pakke inn sin agenda i et språk om rettferdighet og beskyttelse mot islamofobi, klarer de å påvirke både politikere og opinionen. Vestlige lederes ønske om å fremstå som progressive og unngå konflikt forsterker denne suksessen, selv om det er nødt til å kollidere med sekulære og demokratiske prinsipper. Nå hyler de samme om folkemord og får våre ledere med seg.
I et kommentarfelt der AUF-lederen får enorm støtte for å være lei seg for hetsen han får i kommentarfeltene, sier en jødisk mann ifra om hvordan han opplever situasjonen. En norsk kvinne skriver ganske enkelt under hans beskrivelse av terroren 7. oktober: «Det er nok nå». Han skal ikke engang få fortelle sin historie, de «gode» er opptatt av å være snille og har ikke tid til sånt jødeprat, synes det som.
Det er akkurat nå vi er der at vi skal si ifra hvem som utløser behov for væpnet politi ethvert sted jøder samles, enten det er i barnehage, skole eller synagoge.