Det er nå 23 år siden Fadime Sahindal ble drept i Sverige av sin far fordi hun nektet å gifte seg med en fetter i Tyrkia og fordi hun hadde funnet kjærligheten i Patrick, en svensk iraner. Drapet sendte sjokkbølger gjennom hele Skandinavia, Norge inkludert. Fadime hadde blitt et ansikt i offentligheten før sin død. Hun stod blant annet på talestolen i Riksdagen og varslet sin død – så forfulgt av sine egne opplevde hun seg.
Ingen æresdrap i Skandinavia har fått samme oppmerksomhet, kanskje med unntak av Ghazala Khan-saken i Danmark, der hele ni familiemedlemmer ble dømt for drapet av Ghazala i 2005. For Høyesterett mente det var ytterst viktig å sende et kraftig signal til aktuelle miljø at man skal straffes hardere for å beordre et mord enn for å utføre det. Det var faren hennes som beordret drapet (sønnen utførte det) og for dette fikk faren livstids fengsel. Samtidig fastslo retten at selv en perifer medvirkning til æresdrap kan få store konsekvenser. Derav at hele ni familiemedlemmer ble dømt.
Ghazala-saken vekket også internasjonal oppmerksomhet grunnet den historiske straffeutmålingen som skapte presedens i Danmark og som muligens kan ha forebygget æresdrap på dansk jord.
Skammens drapsliste
22 år gamle Shahida er nå ført opp på skammens drapsliste, skammens fordi det er så hinsides grotesk hvilken utvikling vi har fått i det som var verdens høyborg for jenters og kvinners frihet, Skandinavia. Utviklingen har vært politisk villet gjennom hodeløs innvandring fra stater der kvinners frihet knapt eksisterer. Som et ordtak i Pakistan sier det: En mann er som en hest. Uansett hvor skitten han blir, kan han alltid vaskes ren. En kvinne kan aldri vaskes ren. Det samme ordtaket gjelder for et land som Afghanistan, der Shahida opprinnelig stammet fra.
Det er tidlig på våren, i begynnelsen av mai 2024, og ved den populære lille badeplassen utenfor Lessebo i Småland at en fisker oppdager en sterkt forbrent kropp ved et vindfang.
Samtidig ringer flere bekymrede personer politiet. En av dem er 22 år gamle Shahidas nye ektemann i Tyskland, en annen er hennes rådgiver, den tredje en nær venn.
De sier alle det samme:
Vi får ikke tak i henne. Hun har levd under trusler fra sin afghanske familie. Og hun har giftet seg mot foreldrenes ønsker.
– Ære og kontroll ble sterkere da hun kom til Sverige, fortalte Shahidas kontakt hos sosialtjenesten til politiet.
Shahida kom til Sverige 11 år gammel.
Som eneste datter i familien ble hun, i motsetning til sine seks brødre, tvunget til å leve et begrenset liv.
Ville bare leve i frihet
Men Shahida hadde en sterk egen vilje. Hun ønsket ikke å leve etter familiens strenge æreskodeks, som holdt henne i et stramt grep.
Flere personer vitnet i etterforskningen om hvordan Shahida ble tvunget til å dekke seg til, at hun ikke fikk trene på treningsstudio eller bruke sminke.
Mens hun studerte, ble det også forventet at hun skulle forsørge familien.
I løpet av tenårene hennes ble det forfattet flere rapporter om mistenkt æresbasert vold i familien. En rapport ble laget, med Shahidas samtykke, på videregående da foreldrene hennes ikke tillot henne å reise på klassetur til Spania. Men skolens forsøk på å hjelpe Shahida gjorde ikke situasjonen hjemme bedre:
«Det ble verre etter det», har en av Shahidas lærere uttalt i politiavhør.
Under Shahidas siste tid på videregående følte denne læreren at hun gikk fra å være åpen og glad til å bli stadig mer tilbaketrukket.
– De få gangene hun var på skolen var hun ikke seg selv, hun var tynn, hadde mørke ringer under øynene og var helt utslitt, forklarte læreren.
Da Shahida ble uteksaminert, kom hun til skolen uten studentlue, fordi faren hennes ikke tillot henne å kjøpe sin egen. På hans ordre, fordi han skammet seg over at hun studerte, kom ingen i familien til skolen for å feire henne.
Giftet seg i hemmelighet
Situasjonen hjemme ble bare verre. I største hemmelighet hadde Shahida stukket av og giftet seg etter sharia med en ung mann i Tyskland. De hadde blitt kjent med hverandre gjennom en chat på nettet. Vennskapet deres hadde sakte blitt til kjærlighet, men familien godtok ikke ekteskapet.
I august 2023 ble situasjonen så akutt at Shahida måtte flykte fra familien sin, vekk fra farens psykiske overgrep og drapstrusler. Hun anmeldte også faren for voldtekt av henne.
Ved hjelp av venner havnet Shahida i Boden, 1350 kilometer hjemmefra, og kom raskt i kontakt med politiet og en beskyttet adresse i folkeregisteret.
Hun valgte å endre for- og etternavn til Lima Khan – i håp om et friere liv.
Men mens hun begynte å bygge en ny fremtid, vokste savnet frem, en klassisk reaksjon hos den som tvinges til å forlate familien sin.
Hun savnet sine yngre søsken og moren, som hun hadde et bedre forhold til enn faren.
– Det var den eneste personen i familien hennes som hun elsket. Hun stolte på moren sin, har Shahidas ektemann fortalt i politiavhør.
Angst, mareritt men også håp
I løpet av høsten 2023 og våren 2024 hadde Shahida i perioder daglig kontakt med en saksbehandler ved sosialtjenesten i Boden. Saksbehandleren beskriver overfor politiet at Shahida led av mye bekymring, angst og mareritt:
– Mareritt om at familien hennes finner henne eller mannen hennes døende, sier hun.
Men det var håp.
I løpet av tiden hennes i Boden kom hennes nye ektemann på besøk og planen var at de skulle bo sammen i Sverige. Men deres felles drømmer gikk aldri i oppfyllelse.
Plutselig dukket nemlig to av brødrene hennes uanmeldt opp i Boden. Hennes hemmelige adresse var blitt avslørt.
En politibetjent som møtte Shahida etter det, beskrev hvordan hun aldri hadde sett en person så redd før.
Samtidig startet familien en overtalelseskampanje for å lokke Shahida hjem. Pappaen lovet på tro og ære at det ikke skulle skje Shahida noe vondt.
– De skrev at de savnet henne, at de ville at hun skulle komme hjem, at mamma var syk og hvorfor hun gjorde det mot familien, de prøvde å få henne hjem. Hun gjorde motstand ganske lenge, sa Shahidas terapeut i politiavhør.
Både sosialtjenesten og mannen hennes tryglet Shahida om ikke å gå, men til slutt kunne hun ikke lenger motstå familiens press.
– Hun forventet på det meste at hun ville bli slått for dette, men ikke mer. Grunnen til å gå tilbake til familien var å forklare alt, fortsatte Shahidas ektemann i politiavhør.
Bevisene feller dem
Shahida ordnet ny jobb og leilighet i Kalmar, en drøy times kjøretur fra Lessebo.
Hun klarte bare å jobbe én dag på den nye jobben.
Bildet av henne som gikk på bussen 3. mai fra Kalmar for å møte familien, var det siste som viser henne i live.
Rett før midnatt den dagen sendte mannen hennes i Tyskland en tekstmelding: «Hei kjære. Savner deg såååå mye. Fortell meg hvor du er.»
Han fikk aldri noe svar.
Under de første politiavhørene nekter Shahidas mor, far og storebror for at de har drept henne. Men i løpet av etterforskningen blir spliden i familien dypere og dypere.
Kort tid etter Shahidas død chatter en av de fem andre brødrene med mannen hennes i Tyskland om hva som foregår i familien.
Broren er tydelig redd. Skriver at faren oppfordret dem til ikke å si et ord til politiet. Han forteller også at moren, faren og broren virker stresset. Og at han så dem brenne klær.
«Hva har jeg å leve for lenger, foreldrene mine og broren min har drept søsteren min», skrev han i chatten og fortsatte:
«Hvis de gjorde det mot søsteren min, hva ville stoppe dem fra å gjøre det samme mot meg?»
I etterforskningen dreide en stor del av bevisene seg om det som skjedde dagen før Shahida ble funnet død.
Fra overvåkingskameraer og bruk av data fra familiemedlemmers mobiltelefoner kunne politiet sette sammen hvordan moren, faren og storebroren beveget seg og hvordan de kommuniserte med hverandre.
– Bevisene består av forklaringer fra mistenkte og vitner, men også av DNA, posisjonering fra mobiltelefoner, foretatte innkjøp, overvåkingsopptak og koblinger til en Bluetooth-enhet i bilen som ble brukt i løpet av kvelden og natten, sa Anna-Karin von Schoultz i forbindelse med tiltalen.
Et overvåkingskamera fanger blant annet opp faren som kjøper tennvæske samme dag som det mistenkte drapet.
Det er også sterke bevis mot Shahidas eldre bror. Det viser seg at DNAet hans er funnet under neglene hennes. DNA-et hans er også funnet på lighteren ved frontruten.
Under de syv første avhørene nekter han for straffbare handlinger.
Faren nekter fremdeles
Men i det åttende politiavhøret bryter Shahidas 23 år gamle drapsmistenkte storebror sammen.
Plutselig tilstår han, og forteller i detalj hva som egentlig skjedde den maikvelden da søsteren hans ble drept.
Ved å bruke sløret hennes, som hun egentlig ikke ville ha på seg, kvalte han henne. I flere uker, sier han, skal faren ha presset ham til å drepe henne.
– Det var pappas idé. Alt ble helt svart foran øynene mine.
Mens han tok kvelertak på søsteren, skal mor og far ha sittet i forsetet.
– Jeg drepte søsteren min. Jeg brente henne opp, fortsetter han i avhør.
Under avhørene maler den eldre broren et bilde av dem som en familie, noe som stemmer overens med de andre vitneforklaringene i etterforskningen.
Barna og moren lever i frykt for faren, som er voldelig og truende, forklarte broren.
Den eldre broren forteller også i politiavhøret at de fire dro til grillplassen 3. mai for å «snakke ut» om Shahidas tidligere anklager om voldtekt.
– Pappa var sint for at hun løy om at pappa hadde ligget med henne.
Moren, hevder den eldre broren videre, er uskyldig. Hun erklærer selv sin uskyld til politiet ved å sverge på koranen.
Hun sier i avhør at hun ikke visste hva som ville skje da hun fikk beskjed om å ta med seg datteren ut i bilen 3. mai.
Da den eldre broren begynte å kvele Shahida, skal moren ha fått panikk. Hun skal ha forsøkt å hjelpe datteren, men ble stoppet. Faren skal ha dratt henne vekk fra bilen og slått henne så hun falt om.
– Hadde jeg visst at hun ville bli utsatt for noe sånt, at hun risikerte livet, ble drept, ville jeg ha fortalt det til henne og jeg ville ha hjulpet henne med å rømme hjemmefra, sa moren i avhør.
Med Shahidas livløse kropp i baksetet, kjørte faren og broren moren hjem, for så å returnere til grillplassen.
Der satte de ifølge broren fyr på Shahidas kropp med brennvæsken faren hadde kjøpt. De brente henne ikke bare én gang, men to ganger.
Til tross for bevisene som knyttet faren til drapsstedet har han til siste slutt benektet enhver innblanding i drapet – hvilket er vanlig når æresdrap begås her i Vesten. Men retten trodde ham ikke og ga ham livstids fengsel, mens broren som utførte drapet fikk 16 års fengsel.
Etter rettssaken ble Shahidas 43 år gamle mor løslatt fra varetekt. Onsdag ble hun frifunnet for drapssiktelsen. Det har ikke vært mulig å utelukke at hun, slik sønnen og hun har beskrevet, forsøkte å forhindre drapet.
Vi antar at faren er svensk statsborger ettersom han ikke utvises fra Sverige, mens i Danmark kunne dette ha blitt resultatet, endog for folk som er født i landet. Å beskytte samfunnet, «den offentlige tryggheten», og «forebygge uro eller forbrytelse», står høyest, het det i den oppsiktsvekkende kjennelsen fra Odense.
(Forsidefoto: fra Polisen)