Vi i HRS skal ikke mene så mye om hva som skjer i USA og om vi liker eller misliker president Trump og måten han styrer landet på. Hver og en av oss har selvsagt våre personlige oppfatninger, men HRS er en stiftelse med et spesielt formål, og spørsmål som ligger utenfor formålet får andre ta seg av.
I vedtektene våre heter det blant annet at HRS bidra til «økt kunnskap for å forebygge brudd på sentrale menneskerettigheter». En av de mest sentrale menneskerettigheter er rettssikkerheten, at det finnes uavhengige domstoler som retter opp urett – uansett om det gjelder urett begått mot den lille mann eller mot store multinasjonale selskaper. Eller mot nasjonen som sådan.
Arven etter Montesquieu
Alle vestlige demokratier har noe som kalles maktens tredeling, det vil si at det finnes et lovgivende parlament, valgt av folket, som vedtar lovene og en regjering som styrer i henhold til lovene.
Den tredje statsmakt er domstolene som skal være «vaktbikkja» og sikre at det ikke begås urett mot noen. Derfor er «Fru Justitia» domstolenes symbol og avbildes med et sverd i den ene hånden, en vekt i den andre og bind for øynene.
Prinsippet om maktens tredeling skriver seg fra den franske filosofen Charles de Montesquieu (1689-1755), og har etter hvert blitt en slags kvalitetsstandard for hvordan et demokrati skal bygges opp. Dette prinsippet ble tatt inn i vår grunnlov av 1814, etter mønster fra blant annet den amerikanske konstitusjon.
For ordens skyld – norske journalister tror de tilhører den fjerde statsmakt, men det er bare noe de tror.
Som de fleste vel har fått med seg har det stått mye om Trump og hans kamp mot det han omtaler som et partisk rettsvesen som legger seg opp forhold han mener domstolene skal holde seg langt unna. Er det noe hold i dette?
Hvordan står det til i USA
I Norge er slike uttalelser helt utenkelige. Hvis en av våre lokale tingretter avsier dom mot staten der regjeringen representert ved regjeringsadvokaten er dundrende uenig, da blir saken anket til lagmannsretten. Og hvis også lagmannsretten er uenig med regjeringen så kan saken ankes videre til Høyesterett. Hvis heller ikke det hjelper har regjeringen bare en mulighet igjen – å foreslå for Stortinget at de vedtar en lovendring. Men en lovendring gjelder bare for fremtidige saker, lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft.
I prinsippet er systemet det samme i USA. Likevel er det store forskjeller som gjør at vi kan stille spørsmålstegn ved om den amerikanske utgave av Fru Justitia er like blind som Charles de Montesquieu forutsatte at hun skulle være. Og da må vi se på hvordan rettssystemet er bygd opp, og hvordan dommere utnevnes.
Når norske medier rapporterer fra USA virker det som om journalistene tror at det amerikanske rettssystemet er omtrent som i Norge. Det er langt fra virkeligheten. For det første glemmer de at USA ikke er ett land, det er en union av 50 delstater – hver med sin kongress, sitt senat, sin guvernør (dvs. delstatens «president»), sine lover og sine domstoler. Alt dette kommer i tillegg til de føderale domstolene som i utgangspunktet skal ta seg av saker der mer enn en delstat er involvert.
Dessuten – det er bare i noen få delstater at dommere ansettes på samme måte som i Norge, det vil si ved at man må søke på jobben, legge ved CV og attester, og så er det den best kvalifiserte som blir ansatt. I de fleste delstater er dommerne enten folkevalgt eller foreslått av guvernøren og endelig godkjent av delstatssenatet. Denne måten å utnevne dommere på gjelder for alle instanser.
Dommere på føderalt nivå foreslås av den til enhver tid sittende president, blir endelig godkjent av Senatet og sitter på livstid.
For dommere i delstater der de skal velges, vil det i en del delstater stå dommerens partitilhørighet (Republikaner, Demokrat eller uavhengig) på stemmeseddelen som velgeren skal sende inn eller legge i stemmeurnen.
På denne lenken kan vi se hvordan dommere i de enkelte delstater velges. De vanligste metodene er disse:
«Partisan elections» – dommerne er folkevalgt etter å ha drevet valgkamp, og det står på stemmeseddelen hvilken partitilknytning de enkelte kandidater har.
«Nonpartisan elections» – dommerne er folkevalgt etter å ha drevet valgkamp, men det står ikke på stemmeseddelen hvilken partitilknytning de enkelte kandidater har.
«Assisted appointment» – En kommisjon gjennomgår de enkelte kandidaters kvalifikasjoner og setter opp en liste hvoretter delstatens guvernør velger fra listen hvilken kandidat som blir utnevnt som ny dommer.
For de av oss som er godt kjent med det norske rettsvesenet er denne måten å utpeke dommere på horribel, og står i sterk kontrast til hvordan dette gjøres i Norge. Hos oss blir alle søknader vurdert av et eget innstillingsråd som plukker ut de kandidatene som anses å være best kvalifisert, og så er det Justisdepartementet som foretar ansettelsen. Kandidatens politiske tilhørighet er selvsagt irrelevant.
Lawfare
Som de fleste sikkert har fått med seg er USA i dag sterkt splittet etter partitilhørighet, og Demokratene bruker rettsvesenet overalt der det er mulig for å hindre Republikanerne fra å få gjennomført sin politikk. Slike saker fremmes da selvsagt for en dommer med samme partitilhørighet som saksøkeren. Det er dette som president Trumps administrasjon kaller «lawfare», det vil si bruk av rettssystemet for å trekke ut tiden og påføre en politisk motstander utgifter.
Et godt eksempel på hva som kan skje i USA er da USAs justisdepartement skulle sende ut 200 medlemmer av en terrororganisasjon fra Venezuela til et fengsel i El Salvador. Ingen av disse hadde oppholdstillatelse slik at det i utgangspunktet ikke var noe i veien for å sende dem ut av landet.
Det som da skjedde var at en gruppe advokater saksøkte Justisdepartementet i Washington DC med krav at disse ikke skulle sendes ut, og dersom de allerede satt på et fly ut av landet skulle flyene snu. Disse personene satt fengslet i Texas og skulle derfor sendes med militærfly derfra. Det naturlige hadde da vært at saken ble fremmet i Texas.
Problemet er bare at Texas er en «rød» stat som styres av Republikanerne og der dommeren var republikaner. Washington DC er derimot en «blå» stat som styres av Demokratene og den dommeren som fikk saken, Jeb Boasberg, er demokrat og oppnevnt av president Obama. Sannsynligheten for å få medhold av ham var da selvsagt større enn om de hadde reist saken i Texas.
Innen jussen kaller man dette for «forum shopping», at der en sak kan fremmes flere steder så velger man det for seg gunstigste sted. Dom ble for øvrig avsagt muntlig i et Zoom-møte med advokatene og dommer Boasberg i helgen mens han var på landstedet.
Uansett hvilken side av amerikansk politikk man sympatiserer med så er en slik utnevnelse av dommere, sett med norske øyne, svært fremmed. Kombinasjonen av politisk utnevnte dommere som i praksis kan avsi dommer ikke bare innenfor sin egen rettskrets, men som skal gjelde i alle 50 delstater, fremstår uholdbar. På den måten er den amerikanske Fru Justitia langt fra blind. Reaksjonen var da også kraftig hos president Trump som i norsk presse ble beskyldt for ikke å ha respekt for domstolene.
For ordens skyld – det er ikke bare i USA at aktivistiske dommere kan gripe inn i politiske avgjørelser. Det kan også skje i Frankrike, noe vi omtalte i vår artikkel den 1. april i år. Man kan mene hva man vil om Marine Le Pen, og det blir opp til en ankedomstol å avgjøre hvorvidt hun er skyldig i underslag av EU-midler. Men når hun dømmes for dette i den laveste domstolen samtidig som domstolen bestemmer at hun ikke kan stille til valg i en periode på 5 år, og denne del av dommen trer i kraft umiddelbart og kan ikke ankes, så griper domstolen direkte inn i fransk demokrati ved å frata de franske velgeres rett til å velge den president de ønsker ved presidentvalget i 2027. Bare hvis Marine Le Pen frifinnes for underslag i ankedomstolen og dommen oppheves, oppheves også forbudet mot å stille til valg. Hvis Marine Le Pen skulle bli frikjent dagen etter valget er altså løpet kjørt for henne.
Et annet poeng er at loven som dommerne lener seg på for å umiddelbart iverksette politisk karantene (den såkalte Sapin II-lov), som blant annet skal forhindre effekter av anker, trådte i kraft i desember 2016. Men det som Le Pen er blitt dømt for ble avsluttet i februar 2016. Man bruker altså intensjonen i en lov med tilbakevirkende kraft.
Etiske regler for dommere
Mer enn 30 års advokatpraksis og mange hundre gjennomførte rettssaker har gjort at undertegnede har stor respekt for norske dommere. Det har selvsagt hendt at man har vært dundrende uenig i et domsresultat i tingretten, men da får man heller anke til lagmannsretten. Dessuten – om det skulle komme innsigelser om en dommers upartiskhet er dommerne raske med å erklære seg inhabil og overlate saken til en annen dommer.
At et stort flertall av amerikanske dommere allerede i utgangspunktet må anses inhabile i alle saker som berører politiske avgjørelser, reageres det aldri på i norske medier. Et helt ferskt eksempel på det er en artikkel i Dagbladet den 2. april i år som omtaler valg av ny dommer i delstaten Wisconsins høyesterett.
Det mest omtalte av nattens demokratiske oppgjør, var valget av ny dommer til høyesterett i delstaten Wisconsin.
Valget ble holdt etter at en av de sittende dommerne valgte å pensjonere seg.
I Washington ble valget vurdert som så viktig at Elon Musk valgte pøse inn flere hundre millioner kroner for å støtte den konservative kandidaten Brad Schimel.
Men det var liberale Susan Crawford som vant. Når mer enn 95 prosent av stemmene er opptalt, leder Crawford med hele 55 mot 45 prosent.
Jeg er ganske sikker på at dersom en kandidat til embetet som dommer i Norges Høyesterett før utnevnelsen hadde profilert seg som medlem av Ap eller H så ville norske medier ha reagert, også Dagbladet. Selvsagt har dommere ytringsfrihet, men det er visse begrensninger nedfelt i De norske etiske reglene for dommere, der pkt. 11 sier følgende:
«11. Ytringer m.m.
En dommer har som enhver annen ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet, men en dommer skal ved utøvelsen av slike rettigheter ta hensyn til dommerembetets verdighet og domstolens upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet.»
En dommer som står til valg på en valgliste for ett av de to partiene i USA vil aldri noensinne kunne tilfredsstille kravene i de norske etiske regler for dommere.
Derfor skal man være varsom med å kritisere president Trump og hans administrasjon for å gå til frontalangrep på avgjørelser fattet av en dommer som er valgt i egenskap av å støtte Republikanernes politiske motstander, Demokratene. Og det er en grunn til at ingen amerikansk president har måttet kjempe mot så mange saker i domstolene som president Trump.
For de spesielt interesserte kan man på denne lenken holde seg orientert om hvilke saker mot Trumps administrasjon som verserer i domstolene, og det er også lenker til selve rettsdokumentene. Listen blir kontinuerlig oppdatert. Per 2. april var det 163 løpende saker i retten. Tatt i betraktning at Trump tiltrådte den 20. januar i år så er tallet ekstremt. Ingen annen amerikansk president er i nærheten av å oppleve noe tilsvarende.
Rettssikkerhet, men ikke som i Norge
Det er en vesentlig forskjell mellom rettssystemene i Norge (og de fleste europeiske land) og USA. Hos oss er alltid domstolens utgangspunktet den lovteksten som Stortinget en gang i tiden har vedtatt, supplert med tidligere rettspraksis og juridisk teori fra diverse bøker som omhandler de emner dommerne skal ta stilling til. I USA er det også skrevne lover som gjelder for hele USA eller som er vedtatt i den enkelte delstat, men de har også «case law», det vil si at man i mye større grad enn i Norge baserer seg på rettspraksis fra tidligere dommer som etterhvert får status som lov.
Dette gjør at amerikanske dommere i mye større grad enn i Norge avsier dommer etter eget skjønn, ut fra hva de personlig mener er mest fornuftig eller mest rettferdig i den enkelte sak. Og fordi folk flest, også dommere er forskjellige og kan ha ulik politisk oppfatning, så kan man i samme type saker få vidt forskjellige dommer. Slik må det bli når dommere svært ofte utnevnes ut fra deres partitilhørighet.
Når norske medier går til angrep på president Trump fordi han har en utblåsning mot enkelte dommere som ikke er enig i den politikken han fører, så glemmer journalistene at USA ikke er Norge. Også norske politikere synes å sveve i uvitenhet om at rettssystemet i USA er helt annerledes enn i Norge, samtidig som de synes relativt faktaresistente i forhold til Trump.
Om det foreligger rettssikkerhet i USA kommer an på hvordan man ser det. Å sanke sammen drittsekkene fra gaten, legge dem i lenker å sende dem til El Salvador for på den måten å redusere kriminaliteten og redde mange uskyldiges liv, synes sikkert fristende for mange – også i Norge. Vi har imidlertid valgt å ha et humant straffesystem der også den største drittsekken har krav på en rettsprosess der enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode.
Akkurat det skal vi kanskje være glad for at vi har.