Forslaget frembringes av Sandra Bruflot, stortingsrepresentant og leder av Høyres kvinneforum.
– Det er en lov som gir kvinner og nærstående anledning til å hente ut informasjon om voldshistorikken til den de skal inngå samboerskap med, sier Bruflot til Nettavisen.
Ideen skal bygge på Clare’s Law i Storbritannia, innført i 2014. Loven er oppkalt etter Clare Wood som ble drept av sin voldelige ekskjæreste i 2009. Han hadde en historie med vold mot kvinner, noe Clare ikke visste før hun inngikk forholdet med han som ble drapsmannen hennes.
Loven har to hoveddeler:
- Right to Ask – En person kan be politiet om informasjon om en partner hvis de frykter vold.
- Right to Know – Politiet kan proaktivt advare en person hvis de anser det som nødvendig.
Høyre vil således legge til rette for at kvinner som frykter for egen sikkerhet, kan kontakte politiet for å få innsyn i en partners tidligere voldshistorikk, heter det i Nettavisen. Så kan det høres ut som om det bare er kvinner som er offer for vold, men det heter at selv om forslaget hovedsakelig rettes mot vold mot kvinner er det ikke kjønnsspesifikt. Forslaget åpner videre for at ikke bare partneren selv, men også nærstående – som søsken og foreldre – skal kunne be om slik informasjon.
Denne retten til informasjon skal kun gjelde hvis en vurderer samboerskap, å få barn eller gifte seg. Forslaget innebærer også at all voldshistorikk skal være tilgjengelig, uavhengig av når det ble begått.
Bruflot mener at dagens system svikter kvinner som lever i frykt. Hun viser blant annet til omvendt voldsalarm, der voldsutøveren ilegges alarmen, som hun mener er «feil fokus».
– Poenget er at det er utrolig inngripende for de kvinnene som lever i frykt for en partner eller ekspartner. Det må være mulig å kunne, eller i alle fall forsøke, å beskytte seg selv. Dette er et forsøk på det, sier hun.
Hvis frykt – gå
Dette er et inngripende forslag. Ikke minst fordi om noen har gjort noe dumt så vil du aldri kunne forbedre deg uten å frykte at gamle synder kan komme opp igjen. Det kan misbrukes grovt. For det andre er det rimelig spesielt at nærstående, som søsken og foreldre, kan be om slik informasjon, i alle fall hvis ideen er at den som eventuelt kan rammes av slik vold ikke trenger å gi sitt samtykke. Hvordan politiet skal kunne vurdere at de som ber om informasjon i realiteten er knyttet til personen de ber om informasjon om, framkommer heller ikke. Dersom det i praksis blir slik at hvem som helst kan framsette en påstand om tilknytning som legitimerer utlevering av personsensitiv informasjon, vil dette klart kunne utnyttes av mennesker med helt andre hensikter enn å forebygge vold. Muligheten for at en ordning vil misbrukes for å grave fram forhold som kan brukes mot noen, er definitivt til stede.
Og hvordan skal en sikre seg tidligere voldshistorikk til personer fra utlandet? Ikke alle land fører slik statistikk, og ikke minst har ulike land ulike definisjoner av vold.
Ser en på Clare’s Law Right to Ask så viser det til at en kan be om voldsinformasjon hvis en frykter vold fra partnere. Allerede her bør lista være lagt. Frykter en slik vold, er det bare å komme seg unna. Hva vil bli bedre om at du får bekreftet at din mistanke er riktig, når så partneren også vet at du nå vet? Og hvis du får avkreftet din mistanke, så har det jo likevel plantet seg en frykt som på en eller annen måte må ha dukket opp. Kanskje du blir den første som blir utsatt for partnerens vold?
Derimot stiller det seg noe annerledes når det kommer til Right to Know. Her vil det være opp til politiets faglige vurdering om det skal være riktig at du får slik informasjon. Men også det må ha sine begrensninger. Det kan for eksempel knyttet seg til at en person får seg en ny samboer, men der ekspartneren er plassert på kode 6 eller 7 på grunn av slik vold.
En rekke betenkeligheter
Det er også andre betenkeligheter som vil gjøre seg gjeldende. I Norge i dag soner en rekke menn voldtektsdommer basert på en lovendring i 2010 som gjorde at såkalte sovevoldtekter kunne straffes på linje med voldtekter der ukjente gjerningsmenn bruker tvang og makt mot ofrene. Vi har omtalt en slik sak, der man i dommen kan lese en oppsummering av det som i Lagmannsretten endte med en dom på 3 år og 3 måneder for den da 20 år gamle unggutten:
Etter en fuktig kveld på byen hadde tiltalte blitt med fornærmede hjem for å sove. Til tross for at hun hadde gjort det klart at det ikke skulle skje noe seksuelt mellom dem, våknet hun av at tiltalte hadde en eller flere fingre inne i skjeden hennes. Handlingen ble straks avbrutt. (…) Ved den konkrete vurderingen la flertallet på fire dommere vekt på at det dreide seg om en kortvarig impulshandling, og på at tiltalte hadde beklaget det som skjedde, noe som også hadde hatt betydning for oppklaringen av saken.
Det skal tillegges at unggutten aldri har innrømmet å ha stukket en finger inn i fornærmedes skjede, men han innrømmer å ha «tafset» på henne. Det er altså disse sekundene med impulsiv tafsing, eventuelt med fingring, som etter norsk lov kunne straffes med 3 år og 3 måneders fengsel, og forholdet vil for alltid bli stående på guttens rulleblad. Også han vil bli opplyst å være en potensielt farlig overgriper, selv om flere toppadvokater nå framholder at sovevoldtekter er vår tids justismord.
Så kan det ytterlige reises spørsmål ved hvorvidt informasjon kan være til hjelp eller til falsk trygghet. Vi belyste en annen dom, ikke unik i sitt slag den heller, der «Lena» på 21 år skal ta taxi hjem fra byen alene. Mens bilen er i fart begynner taxisjåfør «Muhammed» (51) å klå på henne. Lena blir veldig redd. Hun tør ikke si noe, men viser tydelig ved å knipe sammen bena at hun ikke vil. Muhammed gir seg ikke. Han stikker hånden ned i trusa hennes, fingrer henne, stopper bilen og slikker henne, før han får henne til å suge ham til utløsning. Når hun slipper ut av bilen knekker Lena sammen i gråt og hyperventilering. Både poltiadvokaten som utferdiget tiltalebeslutning og påfølgende tingretten tror henne på alle punkter, men fastslår bestemt: Det var ikke voldtekt. Ungjentene som blir fingret og må få de langt eldre, fremmede mennenes utløsning i munnen er ikke voldtektsofre, men ofre for taxisjåførenes misbruk av stilling. Det er fastslått av Høyesterett. En eventuell voldsforespørsel fra en kvinne som innleder et forhold til en slik mann, vil dermed besvares med et «nei, han er ikke farlig».
Ett annet poeng, som har vært aktualisert en rekke ganger, er at det finnes nok av kvinner som oppsøker voldelige menn. Antakelig tror mange av disse at de kan være den som redder han. Enda et poeng er at vold i nære relasjoner ofte aldri anmeldes. Fravær av anmeldelser og dommer kan bli en falsk bekreftelse på fravær av vold.
Vi kan ikke forvente at staten skal ta ansvar for oss når det kommer til valg av partner. Det vi derimot bør forvente, er at staten er behjelpelig når noen utsettes vold i nære relasjoner. Men det klarer vi heller ikke. Voldsutøveren får ofte forrang.
La meg ta ett eksempel (som er anonymisert for å beskytte ofrene i denne saken).
Trygge Norge?
En av sakene vi jobber med handler om en etnisk norsk kvinne (heretter omtalt som «Anne») som var samboer med en etnisk norsk mann (heretter «Mikkel») i Norge. De har barn, men mannen viser seg å være av det voldelige slaget. I Norge blir barnevernet koblet inn, da Mikkel har utøvd vold mot Anne. Det er politiet selv som har anmeldt han.
Mikkel har også full kontroll over Annes bankkonto, som det i ettertid viser seg han misbruker.
Mikkel truer Anne og barna med seg til et annet land i Europa. Under press og frykt forlater hun Norge. Ikke minst handler det om at Mikkel ikke bare truer Anne, han truer også Annes foreldre, søsken og annen familie, samt sin egen familie. Hun må altså dra for å ikke risikere å sette andres liv i fare.
Etter noen år i det «nye landet» med slag, spark, voldtekter og lugging, slår han henne nesten i hjel. Skadene er omfattende (HRS har dokumentasjon) og det er et under at hun overleverer. Eldste barnet er vitne til volden. Hun klarer å varsle politiet og i avhør sier hun oppfattet det som et drapsforsøk. Det trekker hun siden tilbake, grunnet frykten for Mikkel, ikke minst overfor øvrig familie i Norge. Da rettssaken skal opp mot Mikkel i det nye landet, rømmer han tilbake til Norge. I det nye landet er han etterlyst av politiet, som gjør at det kun er i dette landet Anne og barna kan føle seg noenlunde trygge.
Hun kan altså ikke returnere til Norge med barna. For der er Mikkel, barnas far som de er redde for og ikke har noen kontakt med. I det nye landet får Anne seg ikke jobb, hun er traumatisert og må dessuten ta seg av barna.
I Norge skjer det ingenting med Mikkel. Inntil han igjen blir tatt for grov kriminalitet, omtalt i tiltalen som utpressing og tortur. Men Mikkel slipper nokså raskt ut av fengsel, og finner seg en ny etnisk norsk dame i et annet europeisk land. For kort tid tilbake holdt han på å slå henne i hjel, og ble fengslet på nytt. Denne kvinnen er nå i kontakt med Anne, mer som en slags felles trøst.
Anne og barna er norske statsborgere og har norske pass.
Tilbake i det nye landet sitter altså Anne uten at Norge på noen måte kan hjelpe henne. På grunn av Mikkels misbruk med hennes bankkonto i Norge har hun fått deaktivert bankID. Hun kommer seg med andre ord ikke inn på Altinn (selv om hun er elektronisk borger av Norge). Hun får heller ikke kontakt med NAV (som også krever bankID). Anne får ingen barnetrygd eller andre stønader fra Norge – landet hun ikke kan dra til fordi vi ikke kan beskytte henne, hennes barn eller hennes familie.
HRS har tatt kontakt med NAV og der lyder svaret at hun ikke har krav på barnetrygd eller andre stønader fordi hun ikke har jobbet i Norge på flere år.
Anne hadde ingen mistanke om at Mikkel var voldelig, det hadde ikke den nye kvinnen heller. Sistnevnte kunne kanskje blitt varslet av politiet, men det spørs om det ville blitt gjort ettersom de bodde sammen i et annet land.
Er det noen som snakker om «feil fokus»?