Oslo, Bergen, Kristiansand og Trondheim. Milano, Berlin, Torino, Brussel og London. Over alt har islam blitt hyllet og feiret de siste ukene grunnet fastemåneden ramadan. Ikke minst feires det i våre kirker. Palestinaflagg inntar alter og prekestol – med våre presters og politikeres velsignelse. De feirer vår undergang, intet mindre.
Som den nå fengslede frihetselskende algeriske forfatteren Boualem Sansal har formulert det for få år siden:
«Ved å desakralisere og dekonstruere alt, har vi skapt betingelsene for vår ugjenkallelige undergang.»
Selvsagt har han rett – som alltid. Han forstår det vi i Vesten ikke ser ut til å forstå. Han kjenner islams DNA – som er makt og rollen som enehersker.
Vi tror vi feirer julen?
I Paris kunne man spise ramadan-makroner, skapt av mannen som anses som kanskje verdens beste konditor, Pierre Hermé. London sto ikke tilbake for Paris. Piccadilly Circus var pyntet med lys og kommunale dekorasjoner for å feire «Happy Ramadan».
I Islamabad var det ikke noe som helst offentlig feiring, ei heller i Kairo eller Istanbul.
Europa har rett og slett overført sine egne juletradisjoner til islam. I godhetens navn. Derfor kunne supermarkedkjeden Sainsbury’s spørre kundene sine om de var «klare for ramadan», med samme salgsretorikk som de bruker når de spør om vi er klare for å feire Jesus i krybben. Kong Charles heiv seg på. På Windsor Castle inntok han iftar, måltidet som bryter dagens faste. Dette skjer mens påskefeiringer avlyses, i det angivelige mangfoldets navn. For engelsk skoler er det nemlig av største viktighet å respektere ulike religioner – i toleransens navn, bare ikke toleranse overfor de kristnes tradisjoner og overbevisninger. Derfor skal man feire flyktninger i en hel uke, du vet, de som kommer i båter fra Frankrike over den engelske kanalen. Dem er det jo fryktelig synd på. Ferden over kanalen for å sluses inn i det svarte arbeidsmarkedet er jo strabasiøs.
I Tyskland, rettere sagt i Theodor-Haubach-Schule i Hamburg, feires også islam, men på en litt annen måte. I skolekalenderen til barna er alle islams helligdager listet opp. Kun islams helligdager. Sammen med ulike skolearrangement. Ingen kristne helligheter er nevnt. Verken julen, påsken eller pinsen. Kun islam, I det «hellige» mangfoldets navn. Unnskyld, enfoldets navn er vel mer korrekt beskrivelse.
Titusener, ja, antakelig hundretusener av muslimer feiret i de franske byene. Stadioner ble fylt av muslimsk kledde menn, akkurat som på Rommensletta utenfor Oslo, der Islam Nets fundamentalister kunne presentere en annen internasjonal fundamentalist, Sheikh Mishary. Av en eller annen grunn så ikke islamfremmende NRK sin besøkelsestid. Et innslag herfra kunne jo få en og annen nordmann til å heve på øyenbrynene over alle de titusen fremmøtte – mennene.
Kirker over hele Vest-Europa i Allah-rus
Milano stod heller ikke tilbake. Her var det ramadanfest i kirken, mens torgene ble fylt opp av bedende muslimer. Det samme skjedde i en rekke andre italienske menigheter. Også klosteret San Domenico i Prato åpnet sine dører for ramadanfeiring.
Portugal, som vi forbinder med få migranter og lite islam, har også endret ansikt. Her er det også full ramadanfest nå, som i Lisboa.
I Johannes Døperen-kirken i Brussel feiret hundrevis av muslimer ramadan. Allah ble hyllet og vers fra koranen ble deklamert innenfor de gamle murene i en katolsk kirke. Et palestinsk flagg var plassert på alteret. Som seg hør og bør. I mangfoldets navn. Noe av det samme skjedde i Bristol, i en av katedralene der, grunnlagt i 1140 mens maurerne hadde sin klamme hånd over spanjolene. Man skulle tro det var mer enn nok moskeer, faktisk godt over 2.000 i Storbritannia, til at muslimer kunne feiret sin høytid der. Men så var det jo dette med det lykkelige fellesskapet, da. Når får vi feiring av Kristi Himmelfart i Englands prangende moskeer – i det lykkelige fellesskapets ånd? Se det må vi kanskje vente på til dagen vi dør, og vel så det. Sannsynligvis rinner ikke den dagen noensinne.
Et college i Oxford dro det enda litt lengre. I mangfoldets navn avlyste ledelsen like så godt St. Georg-festen for å rydde plass til id-feiring. Colleget ble grunnlagt på 1.400-tallet og har hatt tradisjon for å feire Englands legendariske skytshelgen, St Georg. I en e-post sendt til hundrevis av fakultetsmedlemmer inviterte høyskolens viserektor, professor Nick Stargardt, gjestene til å «feire id med en middag i aulaen», og la til at «måltidet vil følge muslimske skikker: Kjøttretten vil være halal, og det vil ikke bli servert alkohol».
«På søken etter fred»
Den kulturelle kollapsen er selvsagt også på plass i det tolerante Canada, der kirker som er omgjort til moskeer gjøres til ramadan-festbord. I Tyskland trenger ikke muslimer å gjøre om kirker til moskeer, det gjør kirkene selv. Som i den protestantiske Mirjam-kirken i Düsseldorf. Der ble ramadan feiret under mottoet «På søken etter fred», et motto som virkelig kler det terrorrammede landet. I en annen tysk kirke valgte man å bryte den muslimske fasten på samme dag som askeonsdag, i inkluderingens navn. I den katolske kirken viet til himmeldronningen Maria i Tuttlingen ble også iftar feiret, behørig uten svinekjøtt og alkohol. Det samme skjedde i Berlin, der Allahu Akbar runget utenfor Nasaret-kirken, et tydelig signal sendt til AfD som er opptatt av å bevare tysk kultur som ganske gjenkjennelig til de neste generasjoner. I terrorrammede Mannheim («kun» to drept i angrep med bil i mars), var det full islamfest på utsiden av Sebastian-kirken.
I Strasbourg gikk nylig en islamsk såkalt influenser til en kirke og filmet seg selv mens han forklarer hvorfor islam er overlegen alt annet.
Det er ikke minst tankevekkende at da Karl Lehmann sa at han ønsket å feire messe i Riyadh på samme måte som muslimer kunne åpne moskeer i Vesten, ble han pepet ut fra alle hold. Det var ikke måte på frekkhet! Hvor mange kirker i bruk finnes det i Saudi-Arabia? Saudi-Arabia, multikulturens vugge, liksom. Kunne biskopen i Oslo, Synniva Gylver, invitert seg selv inn i en av Oslos store moskeer for å feire Kristi Himmelfartsdag? Hvorfor ikke?
Fra Brussel til Wien har Muhammeds slagord fra 628, Khaybar, Khaybar ya yahud, jaish Muhammad saya’ud: Khaybar, Khaybar, o jøder, Muhammeds hær vil vende tilbake, runget som støtte til Hamas-terroristene. Uten at det får politikerne til å våkne fra sitt søvnige daglige virke.
Den underlige døden vi vitner
Det er knapt en eneste europeisk bok med en mer talende tittel de siste ti årene enn boken til britiske Douglas Murray: Europas underlige død.
Den stille døden trekker ikke lenger ut i lang tid. Døden blir mer og mer eskalerende for hvert år.
Det går så fort at selv de mest pessimistiske av oss, eller sagt på en mer korrekt måte; de mest realistiske av oss, føler vi er tatt på sengen. Vi, anført av kirken, feirer vår egen undergang. Intet mindre. Det ser bare dessverre ut som om vi ikke forstår hva som foregår. Vi bare flyter viljeløst nedover elven i den falske multikulturelle rusen på vei til elveutgangen der stoppestedet heter ISLAM.
Basert på Giulio Meotti på Substack.
(Forsidefoto: Fra YouTube-dokumentaren Allah in Europe, her i Malmø)