Saken belyser det kanskje største dilemmaet norsk barnevern står i. Norge har en stor andel innbyggere fra land som ikke forholder seg til menneskerettigheter, der vold og ydmykelser er en alminnelig del av barneoppdragelsen. Barndommen har en funksjon i kraft av å være en forberedelse til voksenlivet, men barndom i seg selv har ikke en egen verdi.
Familier med denne kulturarven skal møtes med «kultursensitivitet» i norsk barnevern. Begrepet omhandler å ta spesielt hensyn til at kulturen familiene kommer fra er annerledes enn den norske, og foreldrenes handlinger må forstås i lys av denne. Kultursensitiviteten skaper dermed et skille mellom vurderinger av hva som er «godt nok» for innvandrerbarn og hva som er «godt nok» for norske barn. Dette er ingen bortgjemt hemmelighet i byråkratiets mørkeste kroker, men tvert i mot en praksis som har spredt seg videre fra barnevern til norske rettssaler og politikamre.
Trenden er dypt bekymringsfull. Ikke fordi alle ikke-vestlige innvandrere utøver vold mot egne barn, men fordi svært mange av dem gjør det. Når kultursensitivitet forstås som å ta ekstra hensyn til foreldrene og mindre hensyn til hva barna forteller, svekkes barns rettssikkerhet snarere enn å styrkes.
Vold i innvandrermiljøene
Den norske studien UngVold 2015 avdekket at hele 19 % av ungdom med ikke-vestlig opprinnelse hadde blitt utsatt for grov vold i hjemmet. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Forekomsten samsvarer med øvrig forskning på familievold i MENA-land, eksempelvis denne FN-studien om maskulinitet i MENA-regionen fra 2019. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor.
En autoritær familiestruktur disponerer mange muslimer for å bli misbrukt på en eller annen måte, og for å bli ofre for vold. Generelt kan man se at jo høyere mannens dominans i familiestrukturen er, jo mer sannsynlig blir overgrep mot kone og barn. I de mest voldelige hjemmene sosialiserer far kone og barn til å tro at det han vil at familien skal gjøre, er det samme som det Allah vil at de skal gjøre. Han opphøyer seg til en slags familiegud.
Dessverre er den mest negative, atferdsmessige fellesnevneren mellom innvandrerfamiliene og moskesamfunnene en sosialiseringsprosess som gir far det siste ordet i alt, og lærer barn å være utvilsomt lydige som en del av deres hengivenhet til troen.
Det overveldende flertallet av innvandrermuslimer kommer fra undertrykkende land hvor politisk makt holdes gjennom uetiske og ikke sjeldent brutale midler. Disse tyranniske regimene produserer utvidede familier og samfunn der bare mannen øverst i hierarkiet kan uttale hva som er riktig eller galt, og hva som er akseptabelt eller uakseptabelt.
Høy utdanning ingen hindring
Innvandrere på flukt fra undertrykkende regimer kan være utdannede eller ikke, men strever uavhengig av utdanningsnivå med å innse at egen familiedynamikk er et mikrokosmos av det samme tyranniet og despotismen de så aktivt motsetter seg. Ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet hos barna deres kontrolleres med påførsel av skam.
Den tidligere nevnte FN-studien viser et paradoks i MENA-regionen. Menn som tar høyere utdannelse utøver ikke mindre vold, slik man kanskje ville anta. De utøver mer familievold enn lavt utdannede. Mens Stavanger-dommen påpeker at foreldrene er høyt utdannede er dette uvesentlig informasjon med tanke på å vurdere hvorvidt barnas historier om vold er sanne eller ei.
Et omfattende problem ved avdekking av vold i innvandrerfamiliene er å få de voldsutsatte til å fortelle om volden. I Stavanger-dommen har barna fortalt i ulikt omfang om volden de har vært utsatt for, og de har vært motvillige til å fortelle. Dette vet man at med stor sannsynlighet kommer av trusler – noe også det ene barnet nevnte selv – men barnas historier tas likevel ikke på alvor.
I Bufdirs rapport Arbeid med vold i minoritetsfamilier er problemet spesifisert:
Det beskrives også som en utfordring i disse sakene at både barn/ungdommer og ektefeller ikke ønsker å erkjenne de faktiske forholdene fordi de er redde for konsekvensene.
At barn trekker sine forklaringer eller ikke vil fortelle i det hele tatt, er langt mer vanlig enn at de legger alle kortene på bordet. Reell kulturforståelse handler om å erkjenne dette.
Barnets historie
Når barn forteller om vold må de tas på alvor. Det er også viktig å kartlegge hva volden har bestått i. I Stavanger-dommen kan vi lese hva det frikjente foreldreparets fire år gamle datter har fortalt i barnehagen:
På tur med fireårs-gruppen. Hadde en «tøff» hjemtur hvor hun ikke ville gå. De brukte lang tid på å få henne til å gå, måtte ha henne på skuldrene hjem. På veien hjem kunne de prate. Da spurte den voksne litt om hva de gjorde hjemme med familien når de var hjemme. Hun sa at mamma lager mat og at pappa alltid er sint. Når de var tilbake snakket de litt om hva som gjorde at hun ble så sint på tur? Og hva mamma og pappa sa hjemme, når hun er sint. Da ble hun veldig sint og ropte at hun ikke fikk lov av mamma og pappa å si det. Dette har hun sagt flere ganger når de voksne i barnehagen har spurt, «jeg har sagt at jeg ikke har lov å si det». Hun hadde litt tiss i trusa. Hun sa til den voksne at de ikke måtte si dette til pappa. For pappa blir sint. Den voksne spør hva pappa gjør når han blir sint? Hun sier at han blir sur, hun får ikke mat og at hun må på rommet for å sove. Den voksne spør hva som skjer etterpå? Hun svarer at pappa kommer og snakker med meg og slår meg på kinnet og på beina. Når hun forteller dette om pappa så kan det virke som hun har mye aggresjon inni seg. De voksne i barnehagen oppfatter dette også kanskje som utrygghet/frykt. Hun sier også at vi ikke må si det til mamma for hun blir også sint og sur. Hun slår på beina. Personalet opplever at når hun forteller om mamma, så har hun en litt mildere tone.
De voksne spurte etter noen dager om hvordan det hadde gått hjemme. Hun forteller at hun gråt på rommet for hun ville ikke at mor skulle fortelle far om tisset. Hun var redd for at pappa skulle slå, men hun sier også at han ikke gjorde det.
I avhør på barnehuset har det framkommet at slag med blyanter under fotsålene og i håndflatene har vært en alminnelig avstraffelsesmetode foreldrene har brukt. Foreldrene selv har beskrevet dette som forsiktige dask for å få oppmerksomhet. Foreldrene blir trodd.
Når barn forteller om slag på steder av kroppen der blåmerker sjeldent avdekkes, slik som under fotsålene og i håndflatene, bør det vekke sterk bekymring. I stedet for å løfte dette, har retten valgt å fokusere på at mange av familiens aktiviteter foregikk på gulvet, slik det er alminnelig i syrisk kultur. At foreldrene har strukket seg etter barnas føtter anses dermed som kulturelt betinget fordi de ikke sitter ved et bord slik vi vanligvis gjør i Norge.
Romantisering av voldskultur
Til tross for omfattende kunnskap om voldsforekomst i innvandrerfamiliene, har norsk barnevern omfavnet «kultursensitiviteten».
Fra Bufdirs veileder om kultursensitiv praksis:
Innenfor vestlig tradisjon er det en sterk tro på at det er mulig å påvirke og endre liv gjennom terapi og annen profesjonell hjelp. Det er imidlertid viktig å huske at ideen om at enkeltmennesket kan forme sin egen skjebne, er en kulturell konstruksjon.
De sier altså rett ut at man ikke skal forvente endring overhodet fordi innvandrere ikke har den «kulturelle konstruksjonen» det er å ta ansvar for egne handlinger. Men den kultursensitive tilnærmingen går lenger enn som så, den sementerer offerrollen til innvandrerforeldre totalt:
- I vestlig kultur er det vanlig å mene at det hjelper å snakke åpent og ærlig ut om vanskeligheter. Imidlertid er det mange som mener at samtaler tvert i mot forverrer lidelsen, og at tabu-belagte tema skal behandles med diskresjon.
- I vestlig kultur legger man ofte vekt på personlig ansvar i håndtering av vansker. Dermed underkjenner man andre verdisett som for eksempel et fatalistisk verdisett hvor vanskeligheter oppfattes som Guds prøvelser som man må overgi seg til.
Dersom man leser første kulepunkt og konkluderer med at det er lurt å ignorere løgner om egen voldsutøvelse, er man altså innenfor det kultursensitive tankesettet. Og det er dette tankesettet det er «mangel på» i møte med de voldstiltalte innvandrerforeldrene i Stavanger. Dersom de i større grad hadde blitt møtt med jatting og forståelse, hadde alt vært så meget bedre, kan vi lese av dommen.
Ser man nærmere på den kultursensitive praksisen, passer den som hånd i hanske til offentlig ansatte kvinner med berøringsangst. Man skal være empatisk og forståelsesfull og gjerne by på te eller kaffe for å «komme i posisjon». Men den etterspurte «posisjonen» oppnås ikke ofte nok, noe Røde Kors’ rapport Tåler noen barn mer juling? også viser. Rapporten er en kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier:
Eksempelvis har sosialantropolog UnniWikan angrepet barnevernet for å la være å beskytte minoritetsjenter mot overgrep fra foreldre og slekt (Wikan 2001), og Astrid Schlytters systematiske forskning på svensk barnevern konkluderer med at man går for langt i å samarbeide med foreldrene på bekostning av barnets rettigheter (Schlytter 2004).
En tredje posisjon hevder at barnevernet har en tendens til å behandle alle problemer i minoritetsfamilier som uttrykk for kulturforskjeller, mens faktorer som økonomi, sosiale forhold og diskriminering er viktigere. Konsekvensen her er at de griper inn for raskt noen ganger og for sent andre ganger (Bredal 2009). Van der Weele, Ansar og Castro (2011) kommenterer at i alle tilfeller ser det ut til at kulturen kommer inn som et forstyrrelsesmoment og påvirker vår bedømmelsesevne på måter som ofte er utenfor vår kontroll. Hjelperen kan være preget av vegring for å gå inn i saken, eller kan overreagere. Stereotypier og mulige fordommer virker inn på vurderinger og handlinger.
Mangler kunnskap
Det skumleste med norsk barnevern er kanskje likevel ikke berøringsangsten, men kunnskapsnivået. Når de som har ansvar for å vurdere hva som er «godt nok» ikke en gang selv mener å inneha kompetanse til å foreta vurderingene, er det fare på ferde.
I en undersøkelse i kommunalt barnevern gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), sier
- 21 prosent av de ansatte at de i liten eller i noen grad kan identifisere omsorgssvikt og vurdere konsekvenser for det enkelte barn
- 66 prosent svarer at de i liten eller noen grad har kompetanse til å vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn
- 29 prosent mener de i liten grad eller noen grad har kompetanse til å være bevisst på, og jobbe for å unngå, ulike former for feilslutninger i arbeidet
Dersom man jobber med barnefaglige vurderinger bør man vite at det er barnas behov man tar utgangspunkt i. Det er tilsvarende vondt å bli mishandlet dersom man har ikke-vestlig opprinnelse som om man har norsk opprinnelse. At to tredeler av kommunalt ansatte barnevernsarbeidere mener de ikke kan vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn er en indikator på et barnevern i krise.
Feil om språk
Til tross for at retten påpeker at det er manglende kultursensitivitet som er hovedårsaken til frifinnelse av foreldrene, vektlegger retten også at barna ikke ble tilbudt tolk. Tolkebehovet er et konstruert, ikke et reelt behov hos barn som har gått i norsk barnehage over flere år. Det påpekes i dommen at barna kan mangle nyanser i språket, men det vil være tilfelle for alle barn. Et nyansert språkbilde oppstår ikke i fireårsalderen, det kommer langt senere. Med full barnehageplass og i tillegg fritidsaktiviteter, vil norsk være det språket barna hører og benytter mest, til tross for at de snakker morsmål med foreldrene.
Et annet vesentlig poeng er at det er helt uvanlig for foreldre fra MENA-regionen å snakke med barna sine om følelser. Det er dermed ikke trolig at barna har noe godt begrepsapparat på morsmålet sitt for å snakke om hva de har vært utsatt for.
Konsekvenser
Konsekvensene ved en frifinnelse av foreldrene er i verste fall at den er feil og at barna går tilbake til en omsorgsbase der vold er dagligdags. Men frifinnelsen har også konsekvenser for tilsvarende saker, og vektleggingen av kultursensitivitet vil med stor sannsynlighet videreføres. Det er en sensitivitet som er forbeholdt foreldrene, og innvandrerbarn risikerer å bli behandlet som en slags annenrangs borgere.
«Barnets beste», i formen «det som er best for barnet», er et begrep som brukes i FNs konvensjon om barns rettigheter – artikkel 3, og i Barneloven §§ 43, 48, 55. Uttrykket brukes for å fokusere på barnets behov og interesser, og det er dermed viktig å ha bevissthet om hvilke verdier som ligger til grunn for hva som er best for barn. Er det norske verdier om fravær av vold i oppdragelsen eller muslimske verdier om barns lydighet overfor foreldre? Manglende bevissthet om verdivalg gir risiko for å få en gruppe barn som ikke omfattes av disse paragrafene fordi kultursensitiviteten trumfer dem. Det er grunn til å mistenke at de skjønnsmessige vurderingene ville falt i negativ favør dersom en liknende sak omfattet norske foreldre og norske barn.
Det vesentlige bør være at at norsk lov følges. Loven er klinkende klar: Det er straffbart å slå barn.
Hvis vi legger straffelovens beviskrav til grunn til grunn i barnevernssaker blir det vanskelig å dømme noen i denne type saker. Det er selvsagt viktig ikke å dømme noen som er uskyldig, men hvis det medfører at barna tilbakeføres til en voldelig familie innebærer dette en voldsom urett mot barna. Vel vitende om forekomsten av vold mot barn i muslimske familier har vi som rettssamfunn et skikkelig dilemma. Hva er viktigst – å unngå at noen blir uskyldig dømt, eller å forhindre at barn vokser opp med voldelige foreldre?
Stavanger tingrett opplyser at ankefristen er ute. Det er ikke registrert inn noen anke, slik at dommen er rettskraftig. Ikke bare gjør frifinnelsen at foreldrene, som med stor sannsynlighet har utøvd vold, kan ha rett på erstatning for uberettiget straffeforfølgelse. Frifinnelsen gjør også at barnevernet ikke kan iverksette tvangstiltak i familien – kun frivillige tiltak som familien står fritt til å takke nei til. Det er barna som betaler prisen for kultursensitiviteten.