I en rekke artikler har HRS belyst hvordan politisk unnfallenhet, berørings- og stigmatiseringsangst går ut over samfunnets kanskje aller svakeste gruppe: barn av ikke-vestlige innvandrere. En av sakene som belyste problematikken var Fosterbarn ofres på mangfoldets alter.
Bufetats representant, Enhetsleder Fosterhjemstjenesten, Maria E. Kiraly, evnet ikke å besvare et eneste av HRS’ spørsmål da vi i desember avdekket manglene ved rekruttering av fosterhjem. Problemstillingen ble også forelagt alle landets partiledere, samt Helse- og omsorgsdepartementet. Spørsmålene som ble stilt Bufetat av HRS, og senere ble forelagt poltikerne, var disse:
Jeg håper du kan svare, og gjerne utfyllende, på hvilke vurderinger som ligger til grunn for at Bufetat velger å rekruttere hjem der det er umulig å få utfyllende informasjon om de aktuelle fosterforeldrenes bakgrunn, og heller ikke stiller krav til språkkunnskaper.
Som tidligere ansvarlig for barnefaglige vurderinger vet jeg godt at slike faktorer vil utgjøre risiko for barn, snarere enn beskyttelse. Tung traumebelastning er en øvrig risikofaktor, og ved å rekruttere mennesker som kommer fra krig, er sannsynligheten for traumer stor.
Det er også store kulturelle forskjeller mellom barneoppdragelse i eksempelvis Pakistan og Norge, hvilke tanker gjør dere dere om denne kulturforskjellen? Anerkjenner dere ikke forskning om forekomst av vold i oppdragelsen i MENA-land, lite fokus på barnet som eget individ og ofte manglende språk (morsmål) til å sette ord på barnas følelser og behov?
Ville dere rekruttert norske fosterhjem med samme risikobyrde?
Bør ikke innvandrerbarn ha krav på like trygg omsorgsbase som norske barn?
Når følelser trumfer rasjonalitet
Det ligger et verdivalg i å unnlate å besvare vanskelige spørsmål. For det er på ingen måte slik at politikerne ikke legger merke til HRS; tvert i mot ble en stor del av debatten om statsbudsjettet før jul viet nettopp vår politiske tenketank. Men debatten bar preg av følelser snarere enn rasjonalitet, og politisk uvilje til å besvare vanskelige spørsmål bærer det samme preget.
Enten man latterliggjør andres arbeid eller unnlater å kommentere ubehagelige fakta, bunner det i følelser. Og følelsene er neppe av den gode sorten, tvert i mot er det sikkert ganske ubehagelig å bli stilt overfor problemstillinger som krever reelle verdivurderinger. Hva som er viktigst – å forhindre stigmatisering og/eller rasismestempel eller å gi barn i vanskelige livssituasjoner samme muligheter til trygg omsorg og oppvekst – er jo ikke helt enkelt å besvare dersom man skal bevare både omdømme og maktposisjon.
Alt er kommunikasjon
Gregory Bateson er neppe et såkalt husholdningsnavn, men han brukte hele livet på å forske i kommunikasjon. Bateson (født 9. mai 1904, død 4. juli 1980) var en britisk sosialantropolog, biolog, systemteoretiker og kommunikasjonsteoretiker. Han hevdet at alt er kommunikasjon, inkludert brevet du aldri sender, sukkene du uttrykker i misnøye og karikering av andres adferd eller uttalelser. Disse formene for kommunikasjon kalte Bateson analog kommunikasjon, der eksempelvis styrken i et sukk sier noe om styrken av misnøye.
Slik kan man også forstå stillhet som kommunikasjon. Det å unnlate å svare kan forstås som et forsøk på å ignorere eller forsøke å antyde at spørsmålene som er stilt er uviktige eller for uvesentlige til å besvares. Men det kan også forstås som et følelsesuttrykk: Det er for vanskelig for meg, jeg er redd andre vil avvise meg hvis jeg uttaler meg, jeg tør ikke ta stilling.
For de av dere som har sett klassikeren True Romance, er scenen der Christopher Walken i rollen som Vincenzo Coccotti konfronterer Dennis Hopper i rollen som Clifford Worley et nydelig eksempel på avtolkning av analog kommunikasjon.
Worley påstår at han ikke vet hvor Clarence og Alabama befinner seg, men kroppsspråk og ansiktsuttrykk avslører at han lyver.
Vincenzo Coccotti: Sicilians are great liars. The best in the world. I’m Sicilian. My father was the world heavy-weight champion of Sicilian liars. From growing up with him I learned the pantomime. There are seventeen different things a guy can do when he lies to give himself away. A guy’s got seventeen pantomimes. A woman’s got twenty, but a guy’s got seventeen… but, if you know them, like you know your own face, they beat lie detectors all to hell. Now, what we got here is a little game of show and tell. You don’t wanna show me nothin’, but you’re tellin me everything.
Når norske politikere oppfører seg som Clifford Worley må de forholde seg til at noen tar rollen som Coccotti. De må også forholde seg til å bli avkledd som de følelsesstyrte individene de er, til tross for at det tar seg dårlig ut for folkevalgte representanter. Det er rimelig å anta at folk stemmer fram mennesker som har tydelige standpunkt, som tør å ha en stemme, også når det koster dem noe.
Verdivalg
Det ligger verdivalg bak enhver form for kommunikasjon. Det er det ikke så enkelt å være bevisst på før man innrømmer at latterliggjøring og taushet faktisk er kommunikasjon. Det er følelseskommunikasjon; kommunikasjon om at det er for vanskelig å svare og for vanskelig å forholde seg rasjonelt til faktaopplysninger.
Den nevnte verdibevisstheten politiske folkevalgte forventes å ha, kan aktivt forbedres ved å være oppmerksom på hvilke verdier det egentlig er man står for. W.R. Miller, J. C’de Baca, D.B. Matthews og P.L. Wilbourne ved University of New Mexico utviklet i 2001 noe de kalte personlig verdisortering (Personal Values Card Sort). Neste gang politikerne stilles et spørsmål de synes det er vanskelig å besvare, kan de vurdere om svaret de velger å gi, alternativt forholder seg tause til, er i samsvar med de av disse verdiene som er viktige for dem:
|
|
|
|
I en tid med stadig tiltakende polarisering og tilsvarende politikerforakt i befolkningen trenger vi politikere som både tør å besvare vanskelige spørsmål, tør å ta tunge avgjørelser og har evnen til å begrunne valgene sine i verdier i stedet for følelser. Det er bevissthet om egne verdier som gjør HRS i stand til å stille spørsmålene i utgangspunktet. Det vil vi fortsette med.