Det er nå en udiskutabel og burde være en forholdsvis ukontroversiell kjensgjerning at koronasmitten har særlig gode kår blant grupper fra den islamdominerte verden, altså OIC-land. Somaliere og pakistanere i Norge er således på smittetoppen. Totalt 17.228 utenlandsfødte er smittet i løpet av hele pandemien, tilsvarende hele 35 prosent av alle smittede i Norge. Da smitten økte i fjor høst, steg prosentandelen til 40 prosent.
Andelen somaliere som testet positivt på slutten av fjoråret la på 21 prosent, og 15 prosent blant innvandrede pakistanere. Ellers i befolkningen testet kun tre prosent positivt.
Vi har sett kraftige smitteutbrudd i OIC-grupper i Østfold og eksempelvis Stavanger og Skien. HRS har omtalt dette en rekke ganger, som da et sjiamuslimsk trossamfunn, Al-Ghadir, arrangerte en stor feiring i Skjeberg, som førte til at 2.500 personer ble satt i karantene.
Vår tittel var: Gi dem klekkelige bøter for koronautbruddet i Østfold. Vi spurte:
Hvorfor reagerer ikke myndighetene lokalt i Sarpsborg og Fredrikstad prompte med bøter overfor Al-Ghadir-medlemmene? tenkte vi i dag morges. Hva med andre folks rettsfølelse?
Bøter vil svi
Vi måtte således trekke på smilebåndet da vi leste Aftenposten (eavis) i dag morges. Der handler det nettopp om den sterke overrepresentasjonen blant OIC-innvandrere, og en kvinne, Samina Tagge fra Pakistan, mener overrepresentasjonen handler om at myndighetene ikke når frem til disse innvandrerne grunnet mangel på kunnskap om kommunikasjon. Tagge sier at det er viktig å lytte til hvordan man skal kommunisere til minoritetene.
Aftenposten: Hvordan mener du man må gjøre det?
Tagge: Den norske regjeringen bruker ord som «anbefale», «oppfordre», «unngå». Mange oppfatter dermed at tiltakene er frivillige, man kan velge å følge dem eller ikke. I Pakistan er myndighetene mer direkte, de sier «må» og «skal». Folk uten maske nektes for eksempel adgang til butikker: No mask, no service. Da Erna Solberg innførte obligatorisk testing på grenseovergangene ble det forstått.
Tagge fortsetter slik:
Mer presis kommunikasjon kunne ført til færre smittede. Bruk av bøter for eksempel, kunne bidratt til det. Det er et språk som folk forstår, det svir økonomisk (utheving, red.).
Det Tagge forklarer er at det er æreskulturen, fryktkulturen, som råder i visse miljø. Norge er med andre ord et delt folk. Et splittet folk. Vår myke, tillitsbaserte tilnærming fungerer ikke overfor deler av de nevnte miljøene og gruppene.
Et slående eksempel
Dette handler selvsagt om langt mer enn koronapandemien. Splittelsen, eller kulturkollisjonen, har seget inn på alle samfunnsnivå, være seg i skolen, barnevernet, helsevesenet, NAV, utdannelsesinstitusjoner og så videre. Slik sett burde Tagges budskap vært løftet til topps av Regjeringen Solberg og vært overført til alle ansatte innen nevnte institusjoner.
Og Tagges uttalelse minner oss om hva vi selv opplevde for noen år siden på en holdeplass for drosjer i Oslo, ved Sentralbanestasjonen. Jeg rotet bilen inn der, og det var altfor trangt og fullt av drosjer til at vi klarte å komme oss ut. Forsiktig henvendte jeg meg til en somalisk sjåfør med forespørsel om han kunne flytte bilen sin slik og slik, for da ville vi klare å snirkle oss forbi. Sjåføren så ikke på meg engang, snudde ryggen til og gikk uinteressert opp til bilen sin der han ble stående. Da tente nordlendingen, Rita Karlsen i HRS, på alle plugger. Hun marsjerte rett opp til sjåføren, ga kommandoer om hva han skulle gjøre, snudde seg og trampet tilbake bak rattet. Sjåføren flyttet bilen sin prompte.
«Skal», «må» + bøter, vil nok definitivt fungere langt bedre under en krise som pandemien.