Jens Tomas Anfindsen, HRS
Da Salman Rushdie fikk en fatwa på sitt hode for, angivelig, å ha krenket islam, reagerte offentligheten i hele den vestlige verden med bestyrtelse og indignasjon. Det skjedde en form for mental mobilisering i brede lag av folket: Nå gjaldt det å stå opp for ytringsfriheten; grunnleggende frihetsverdier sto på spill.
Siden den gang har det vært så mange trusler, og det er ikke like lett å engasjere seg like mye hele tiden. En viss mental mobilisering fant på ny sted da Theo Van Gogh ble drept på åpen gate i Amsterdam. Rituell slakting av en filmskaper var så vidt spektakulært at det var vanskelig å ikke la seg berøre. Men siden den gang er sjokkeffekten liksom oppbrukt og engasjementet har trøtnet. Hvem orker å bry seg?
”Alle som deltar i den offentlige debatt må av og til tåle høy temperatur og ukvemsord som kan ta form av trusler”, mener Arbeiderpartiets Lise Christoffersen, som ikke synes det er noe problem at fremskrittspartipolitikere mottar trusler etter å ha deltatt i innvandringsdebatter. De færreste er nok villige til å innta et like radikalt standpunkt som henne, men mange begynner kanskje å venne seg til at ”det bare er slik”. Det kan se ut til at det brer seg en viss holdning om at den som har kontroversielle meninger, spesielt kontroversielle meninger om islam, selv deltar i et risikoprosjekt som en selv får bære konsekvensene av; en holdning vi så demonstrert i praksis da Vebjørn Selbekk, med familie, måtte gå under jorden, truet av islamister.
Noen ganger antar situasjonen et tragikomisk skjær. For noen uker siden gikk biskopen av Rochester, Michael Nazir-Ali, ut med advarsel om at det i flere muslimske bydeler i Storbritannia har utviklet seg en form for ”no-go soner” der det er farlig eller oppleves ubehagelig for ikke-muslimer å arbeide eller bo. Han knyttet dette opp mot en tendens i de islamske miljøene til trussel- og voldsbruk mot annerledes tenkende og troende. For dette utspillet blir biskop Nazir Ali nå møtt med – gjett hva? – drapstrusler fra islamske miljøer.
Det samme skjer når Geert Wilders annonserer at han har til hensikt å publisere en film som skal vise at islam er en intolerant og voldelig religion. Da reagerer en rekke muslimer med intoleranse og trusler om vold. I likhet med sin tidligere kollega i det nederlandske parlamentet, Ayaan Hirsi Ali, lever Wilders med permanente og konstante sikkerhetsforanstaltninger, truet av islamister.
Susanne Winter holder en tale der hun refser islam og islamstifteren Muhammed. For dette blir hun truet på livet.
Mariwan Halabjaee utgir en bok der han refser islam og islamstifteren Muhammed sitt kvinnesyn. For dette blir han truet på livet og dømt til døden av en shariadomstol.
Og så videre. Og så videre.
Ikke alle kjenner til alle tilfellene av folk som trues av islam, men nær sagt alle kjenner til mange av dem.
Det er, bokstavelig talt, flere tusen mennesker i Europa som lever i frykt for islamsk forfølgelse og trakassering, enten fordi de har ytret seg kritisk om islam, eller fordi de har valgt å forlate islam til fordel for en annen religion eller et annet livssyn. Forfølgelse og trakassering av islams motstandere eller kritikere er trolig den mest omfattende politiske forfølgelsen som finner sted i Europa for tiden. I forhold til dets omfang, må man kunne si at oppmerksomheten rundt dette problemet er lavt. Den europeiske befolkningen ser ikke ut til å være innstilt på å mobilisere for ytrings- og meningsfriheten i denne saken, men ser tvert imot ut til å være villige til å gå skremmende langt i å be islamkritikerne om å dempe seg, for ikke å hisse opp muslimene.
Bortsett fra patriarkalske æreskulturers systematiske undertrykking og mishandling av kvinner, er det godt mulig at islamistisk trakassering av annerledes tenkende og troende utgjør vår tids mest omfattende form for menneskerettightsbrudd på europeisk jord. Oppmerksomheten om og mobiliseringen mot disse fenomenene står i grell kontrast til deres omfang og alvor. Det er en skam.
Det er på tide å bry seg.