Mediedekningen av Bidens presidentdebut gjennomføres med en ærbødighet og entusiasme så gjennomgående at man skulle tro vi var vitne til Jesu gjenkomst. Den store, oransje børen er løftet av våre skuldre, og vi kan endelig se fram mot en ny vår og skapelsen av det «nye mennesket». Parallelt her hjemme går Trine Skei Grande full woke og nominerer faktasjekkerne til Nobels fredspris.
Undertegnede er ikke spesielt glad i verken Trump eller Trine, uten at det bør ha særlig mye å si. Måtte jeg velge mellom å bli «grabbed by the pussy» eller å bli harvet over i åkeren av de to overnevnte, vet jeg nesten ikke hva jeg hadde ansett som verst. Både Trump og Trine har gått langt i å bagatellisere henholdsvis uttalelse og handling, og av de to vil jeg personlig mene at Trines handlinger var langt mer moralsk forkastelige. Men kjønnsliv og holdninger til det motsatte kjønn er mindre interessant enn kampen om eierskap til sannheten. «Og der har du en gjeng», som det gjerne heter i statuser på Facebook.
Jakten på sannhet og fred
Trines sannhets- og fredssøken samsvarer med Bidens ord første dag i presidentembetet. De urene samfunnstrekkene må bort:
A rise of political extremism, White supremacy, domestic terrorism that we must confront and we will defeat.
Nå må barmhjertigheten og omtanken tilbake i politikken, synes de to enige om. Det «ekstreme» må vekk. Og de MSM-eide faktasjekkerne både kan og vil hjelpe til i dette viktige arbeidet. I demografiske kategorier som anses som marginaliserte, målt opp mot majoritetsbefolkningen, finnes det resultatforskjeller. De marginaliserte, enten de er historisk-, økonomisk- eller melanin-marginaliserte skal forstås som undertrykket av den hvite majoriteten. Resultatforskjellene må snarest – og helst allerede i dag – viskes ut.
Kritiske teorier, være seg kritisk kjønnsteori, kritisk raseteori eller hvilken som helst kritisk teori, skal perfeksjonere samfunnet og fjerne hvit overlegenhet, altså det Biden omtaler som «white supremacy» og hvite privilegier. Samtidig, med Trump ute av politikken, skal endelig de snille få definere hva som er det perfekte samfunn. De snille står i kø for å hjelpe til med dette arbeidet, og noen av de aller snilleste, dog ikke folkevalgte, har allerede begynt arbeidet. Og nettopp her finner vi faktasjekkerne – i Norge Faktisk.no, som er eid av de store mediehusene, og som samarbeider med Facebook om hvilket innhold kundene skal få se og hvilken spredning det skal ha.
Utrydder dissens
Teknologigigantene Twitter, Facebook og Google-eide YouTube har påtatt seg mandatet å plukke vekk «hatet» fra sine plattformer. I samme prosess har de definert hvem som hater og hva hat egentlig er. De enorme sosiale medieplattformene har ingen plan om slutte arbeidet med å renske vekk ugunstige meninger selv om Trump har trukket seg tilbake til Mar-a-Lago. Facebook har allerede lovet å ta kontakt med norske myndigheter for å jobbe med sikkerhetsprosedyrer – og mot «falske nyheter» i forbindelse med stortingsvalget i 2021.
Et eget team vil bli opprettet i Norge for å hindre utbredt misbruk av sosiale medier i forbindelse med valget, meldte Journalisten i desember 2020:
– Det vi forsøker å forstå, er hvordan plattformene våre kan misbrukes av aktører med onde hensikter, og hvordan vi kan motvirke det, sier Marianne Neraal, politisk sjef i Facebook Norge, til Fædrelandsvennen.
«Onde hensikter» kan eksempelvis være opplysningsarbeid som setter mennesker i tidligere nevnte demografiske kategorier som anses som marginaliserte, i et dårlig lys. Dersom eksempelvis islam rammes av kritikk, må faktasjekkere raskt på banen for å sjekke om det er «sannhet» i kritikken. Islamkritikk omdefineres gjerne til muslimhat. Som en slags apostler for det nye Godhetsministeriet vurderer faktasjekkerne hvorvidt islamkritikken består sannhetstesten, der de selv definerer sannheten innenfor trange og vrangvillige rammer.
Verken Biden eller venstresiden generelt, ser ut til å bry seg nevneverdig om at de selv skaper et demokratisk problem ved å hylle praksisen. Her hjemme har til og med statsminister Erna Solberg offentlig støttet Twitters valg å slette Donald Trumps profil.
– Twitter sier at Trump har gått mot innholdskravene deres, og det må vi akseptere, da vi har bedt om strenge regler for å sørge for at hatretorikk ikke sprer seg, uttalte hun.
Det de i praksis gjør, er å rettferdiggjøre en sammenslåing av de mektigste offentlige og private aktørene, fordi tiltak for å utrydde dissens er et gode. Dissensutryddelsen er faktasjekkernes mandat. For dette fortjener de ifølge Trine Skei Grande Nobels fredspris:
– Vi lever i en tid der falske nyheter sprer seg fortere enn noen gang, og der vi demoniserer hverandres meninger sterkere og sterkere. Det at noen kjemper for sannhet, kjemper for fakta og kjemper for å ta ned falske nyheter, det mener jeg er fredsskapende, sier stortingspolitikeren og tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande til NRK.
Jada, det er en «god kamp». Det aller beste hadde jo vært om alle ble helt enige, og vi kunne samlet oss i en ettpartistat, der alle mente nøyaktig det samme. Slike kollektivistiske ideer lever jo i beste velgående i en stor del av verden. Problemet er at bare at selv om samlingsideologien ofte fordrer kollektivisme og krever nasjonal, eller til og med internasjonal samhandling, er den i praksis elitistisk og diktatorisk. For det er helt umulig at alle mennesker er «woke» nok til å følge agendaen frivillig.
Avsenderen avgjør hvorvidt ytringen er hatefull
På samme måte som det går et tydelig skille mellom dem som blir krenket på egne vegne og på dem som blir krenket på andres vegne, går det et skille mellom dem som tolker ord selv og dem som tolker på vegne av andre. Det er videre en klar sammenheng mellom “annengradskrenkelser” og tilsvarende tolkninger og det å tenke på andres vegne.
Til tross for at Erna i 2020 mente vi måtte verne om tankefriheten, ser det ut til at den – i likhet med ytringsfriheten – er under stadige angrep.
Ord betyr noe, og ord kan både krenke og tolkes i ulike retninger. Men i likhet med at vi må tåle ord som krenker oss, rett og slett fordi det blir umulig å grensesette hvor individuelle følelser av krenkelse trer i kraft, må vi tåle utsagn med tolkningsrom. Et levende, billedlig språk må få leve, til tross for rom for både tolkninger og feiltolkninger.
Her er skillelinjene også enklere, eller bør i alle fall være det, enn grenseoppgangen mot krenkende ytringer, for skillet går ved oppfordring til vold eller direkte trusler.
Det er problematisk at avsenderen avgjør hvorvidt det er hatefulle ytringer eller ei. Tilhører man konservativ side, er jøde, kristen, eller Gud forby sort og konservativ, er man per definisjon hatbærende. Er man historisk-, kjønns- eller melaninmarginalisert er man derimot ikke hatbærende, og må tolkes velvillig. Mens Trump ble sparket hodestups ut av alle sosiale medieplattformer, lar Twitter fremdeles – etter massiv kritikk – denne tweeten stå:
Our stance against Israel is the same stance we have always taken. #Israel is a malignant cancerous tumor in the West Asian region that has to be removed and eradicated: it is possible and it will happen. 7/31/91#GreatReturnMarch
— Khamenei.ir (@khamenei_ir) June 3, 2018
Glødende jødehat er altså ikke hat som bør sensureres, konkluderer Twitter. Heller ikke Speaker Nancy Pelosis tweet etter at Trump vant valget i 2016 sensureres, til tross for at Trumps gjentatte påstander om at valget 2020 var gjennomført ved valgfusk, er fjernet totalt og tillagt vekt i den kommende riksrettssaken. Påstander om valgfusk tolkes som desinformasjon dersom den kommer fra «feil» side, men tas som god fisk dersom avsenderen har «riktig» politisk ståsted.
Our election was hijacked. There is no question. Congress has a duty to #ProtectOurDemocracy & #FollowTheFacts.
— Nancy Pelosi (@SpeakerPelosi) May 16, 2017
Oppfordring til å fjerne alle republikanere som støttet Trump anses også greit når avsenderen er demokrat, sort og drar white supremacy-kortet. Til tross for at oppfordringen er fullstendig udemokratisk og forutsetter frafall for dissens med opposisjonen, er denne oppfordringen helt fin og innenfor rammene til både offentlige og private aktører på «den gode siden».
Expel the Republican members of Congress who incited the white supremacist attempted coup.
— Cori Bush (@CoriBush) January 8, 2021
Posisjonering og posering
Trine Skei Grandes fredsprisnominering er bare et uttrykk for at woke-bevegelsen har klart å rekruttere en avgått norsk partileder. Men rekrutteringen pågår, og den nye lederen av den frie verden synes mer opptatt av «unity» om sin egen agenda enn om reelt meningsmangfold. Det er bevegelsen mot ytterkanten av venstresiden som er påfallende, og konsensus mellom offentlige og private aktører om sensur er aldri en god ting.
Grandes trekk handler om posisjonering og posering, slik det ofte er i politikken, men det er flørt med diktatoriske tanker.
Å opponere mot hatlover, cancel culture og rensking av meninger, er et forsvar av ytringsfriheten. Vi trenger meningsmangfold, ubehagelige sannheter og en ærlig virkelighetsframstilling. Det du ikke liker fortsetter å være der når du ikke kan se det også – med den ubehagelige forskjellen at du er avskåret fra å vite hva som skjer, og du kan slett ikke kommentere det. Tror noen det bidrar til en bedre verden?