Hun bor og arbeider i det hun mener er ett av de frieste land i verden, nemlig Danmark. Men satirikeren Signe Molde (43), med sitt eget satireprogram på statskanalen DR (Signe Molde på udebane), må stadig oftere tåle dårlige anmeldelser. For det er ikke så mye en kan drive gjøn med lenger. Det er alltid noen som vil føle seg krenket, om ikke annet så på vegne av noen andre.
I siste program gjorde Signe Molde narr av såkalte LHBT+ – det vil si lesbiske, homofile, bifile, transkjønnede, og der + står for alle andre former som bryter med velkjente normer for kjønn og seksualitet. Det vakte voldsomme reaksjoner i Danmark, reaksjoner som hun aldri har opplevd før, forteller Molde til Berlingske. Hun beskyldes for mobbing.
Signe Moldes humorprosjekt synes å være å tre inn i det hun opplever som ukjent terreng, eventuelt et tema som er forbundet med fordommer, og så prøve å finne ut av hva det er for noe. Hun fremstilles som uredd, og en som mener at det meste kan tøyses og tulles med.
Men nå har Signe Molde begynt å tvile på om det faktisk er slik.
Krenket
Molde forteller blant annet vitser om transkjønnede elitesportsutøvere med en fysisk fremtoning som avviker sterkt fra deres lagkamerater. Hun forteller at det å se en transkjønnet stå sammen med håndballaget sitt, og være et hode høyere enn alle de andre, har frembrakt latter hos henne. En spontan latter. I samme program gjorde hun også narr av ikke-binære personer som fraber seg å bli kalt han eller hun, men insiterer på å omtales som de eller dem.
Molde mener man ikke skal sensurere seg selv med at dette «er ikke morsomt», men heller utfordre seg selv på hva som kan eller bør sies høyt. Hennes frykt er at vi er på vei til å få et samfunn hvor krenkede følelser er et argument som trumfer alt annet.
– Hvis du er den første til å rope det (krenket, red.), har du rett. Hvis du sier: Du har oppført deg krenkende overfor meg, er du et offer og det er synd på meg. Da er det nesten umulig for motparten å få noen til å lytte til hva som faktisk har foregått, sier Molde til Berlingske.
Samtidig mangler det ikke på stående ovasjoner hvis satiren rammer miljøer som er definert på «feil side», som for eksempel et politisk parti som Nye Borgerlige, eller personer som Morten Messerschmidt og Pia Kjærsgaard (begge i Dansk Folkeparti). Da blir man «knuselsket på DR2», påpeker Molde.
Hun viser videre til at når det gjelder LHBT+ så har en rekke medier bestemt seg for at man er langt forbi den tiden der noen stiller spørsmål om hva som egentlig gjemmer seg bak denne vide sekkebetegnelsen. Det mener hun bestemt at vi ikke er – og det selv om «noen journalister» har kommet til at det ikke er noe å lure på med LBHT+. Men det tror hun andre gjør, og hun lager program for «flertallet». Hun har da også fått flere tilbakemeldinger fra folk enn noen gang før nettopp på LBHT+-satiren. «Mest av alt fra folk som skriver: Takk for at du sier det høyt.»
Redsel
«Det er naturligvis takknemlig å kunne sitere beundrende stemmer fra folkedypet, men egentlig skulle man tro at Signe Molde ville befinne seg på det gode laget. Som en del av den kulturelle overklassen hvor man automatisk står på minoritetenes side, hyller progressive verdier og gjør narr av tilbakestående DF-ere», påpeker Berlingske – og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner om det er satirisk ment.
Men noe som er alvor, er at Molde er skremt over at stadig flere velger å tie for ikke å tråkke noen på tærne. Hun har liten tro på å lage program der man dikterer hva folk skal mene, tenke og føle. «Det kan man ikke», sier hun, selv om hun innrømmer at mange prøver på akkurat det.
Så selv om hun mener det er grenseløst hva en kan lage satire av, så har hun likevel, noe sjokkartet for henne selv, oppdaget at det går en grense: Den går ved profeten Muhammed.
En bør i prinsippet kunne ha det moro med Muhammed, sier Molde, men påpeker at folk ikke gjør det. «For man tør ikke», fastslår hun.
– Jeg har merket det selv også. I de siste årene har jeg hatt en tanke som jeg ikke har hatt før. Det irriterer meg helt vilt, for jeg har et bilde av meg selv som en uredd person. Så blir man redd likevel, sier Molde.
Hun viser konkret til saken der en muslimsk kvinne sto frem med sine manglende skilsmisserettigheter i en muslimsk ekteskapskontrakt, der hun først hev seg over tastaturet med en FB-status hvor hun hakket løs på den aktuelle imamen – for så å endre statusen til heller å hylle den aktuelle kvinnen. Hun innrømmer at hun hadde angrepet utenfor Charlie Hebdoe-lokalene i september i fjor i tankene, men angrer på egen feighet. Ikke minst fordi det bidrar til en innsnevring av satirens grenser.
Tidsånden
«Det er en økende kontroll med hva en kan tøyse med», sier hun, og peker konkret på den identitetspolitiske bevegelsen, som er blitt mektig.
Har så Signe Molde trådt over en grense med hva som kan gjøres narr av eller har hun bare utfordret en endret – og snevrere – tidsånd? Er de sterke reaksjonene mot hennes satireprogram historien om en forandret tidsånd, der satire og humor må unngå konflikten mellom majoritet og minoritet, der sistnevnte sitter på alle de gode kortene, nemlig de krenkede følelsene?
Har tilhengerne av et «sensitiv språkbruk» overtatt hegemoniet? De troende bestemmer over hva de ikke-troende kan tøyse med? De svarte setter grenser for hva de hvite kan si? LBHT+ troner over de foraktfulle heterofile?
Vi lever i en rimelig spesiell tid. Mens vestlige samfunn i økende grad har fått øynene opp for at stadig flere av våre medborgere lever under æresrelatert kontroll, så lar vi nettopp sosial kontroll ta mer og mer plass generelt i samfunnet. Kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og frie samtaler er under stort press. Sier noen «neger», som mange gjør helt uskyldig, så skal du være sikker på at du blir voldsomt irettesatt av en eller annen. På samme måte skal vi beklage fordi Norge en gang skal ha vært en kolonimakt, som vi selvsagt ikke har vært – underlagt Danmark som vi var, i den perioden europeiske stater var involvert i den transatlantiske slavehandelen. Statuer og bilder av «folk med feil meninger» skal fjernes, og bøker skal språkvaskes. Mange hyller Black Lives Matters-kampanjen som et slags legitimt svart opprør, til tross for at den er dønn rasistisk. I Norge renner milliardene ut til ulike integreringstiltak, og kampen mot angivelig rasisme – der noen av tiltakene insisterer på «hvit overmakt» og at hvite er rasister åkke som – med millioner av kroner i statsstøtte.
Alt fordi vi i 2021 skal fremstå som de rene og ranke – som liksom har lært av historien og hyller de «progressive verdiene».
Så det er nok ikke bare satirikerne og andre humorister som har dårlige tider. Bøyer de også av, har vi virkelig tapt.