Vårt tilsvar publisert i Klassekampen 2. februar (denne er den opprinnelige versjonen, som er noe forkortet i Klassekampens publisering):
Faksimile fra Klassekampen 30. januar
Kari Henriksen og Åsmund Aukrust, stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet, avlegger Human Rights Service (HRS) en uvennlig visitt i Klassekampen 30. januar.
La oss først si oss helt enig i utgangspunktet: «Ekstreme miljøer som truer jøder, muslimer og andre minoriteter i Norge finnes.» Slike miljøer finnes, og de skal bekjempes – i fellesskap. Vi er med! Trusler er gift for en demokratisk debattkultur.
Vi er også enig i dette: «Vi snakker ofte om ensomme ulver, men de er ikke ensomme – gjennom å møtes på nettet er de en hel flokk.» Det er en kjensgjerning at Anders Behring Breivik og Philip Manshaus planla og utførte sine avskyelige handlinger alene, men at de var del av et digitalt, globalt fellesskap av høyreekstreme.
Når Henriksen og Aukrust spør: «Hvordan møtes disse fra politisk hold?» så er svaret både enkelt og svært vanskelig: De fordømmes på det aller kraftigste fra alle politiske hold, selvsagt inkludert oss i HRS. Spørsmålet om hva man kan gjøre med det mørke, globale nettet, utfordrer vi representantene til å skrive en egen, konstruktiv kronikk om. Problemet er globalt, og det finnes neppe enkle løsninger, som er i tråd med åpne, demokratiske tradisjoner.
Om Henriksen og Aukrust sitter på en løsning med «de ensomme ulvene» som inspirerer hverandre på det globale nettet, vil hele verden være takknemlig.
Men vent nå litt: Ap-representantene har en løsning – det er å ta bort statsstøtten til HRS: «Vi mener denne regjeringen ikke har håndtert dette på en god måte. For det første gir de fortsatt millioner i statsstøtte til den rasistiske bloggen Human Right Service (HRS). En blogg som oppfordrer til sjikanering av minoriteter i Norge og som gjør at samfunnsstemmer ikke tør å uttale seg fordi de får en strøm av hat. HRS har rett til å ytre det de vil, men de har ikke rett på statsstøtte.»
Vi tar selvsagt sterk avstand fra sjikanering av minoriteter. Hva som hintes til her, vet vi derfor ikke, men om det er oppfordringen til å dokumenterer visuelle endringer i Norge som følge av ikke-vestlig masseinnvandring, føler vi oss ikke truffet. Den oppfordringen stod i en lang fototradisjon, der forandringer i folkeliv, arkitektur og kulturlandskap har blitt dokumentert og bevart for ettertiden (selvsagt utført i tråd med personvernet). Er Ap-politikere som Henriksen og Aukrust (og andre) redd for denne dokumentasjonen av hvordan masseinnvandring, særlig fra islamske land, har forandret Norge? Vil de skjule konsekvensene av egen politikk for egne landsmenn? At det er kvinner i nikab ved bussholdeplasser i Hedmark? At bedehus er konvertert til moskeer? At barnehager preges av småjenter i hijab?
Selvsagt har ikke HRS rett på statsstøtte på 1,8 millioner. Det har heller ikke de 14 organisasjonene på integreringsfeltet som mottar nesten 40 millioner i støtte over statsbudsjettet. Det har heller ikke aviser som Klassekampen, som nå mottar over 40 millioner årlig. Men staten har pålagt seg selv en oppgave, og den er formulert som siste punkt i Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
Er Henriksen og Aukrust imot å tilrettelegge for en åpen, opplyst debatt, da tar de Arbeiderpartiet i en identitetspolitisk retning som vil gjøre partiet uskikket til å sitte i regjering. En regjering kan nemlig ikke føre en grunnlovsstridig politikk. Utskamming, scenenekt og grov forskjellsbehandling av meninger og fakta man liker og ikke liker, er ikke forenlig med Grunnlovens § 100.
HRS har i om lag 20 år vært en anti-rasistisk tenketank, med særlig fokus på like rettigheter for kvinner og barn – uavhengig av rase, tro, seksuell legning og kulturell tilhørighet.
Som navnet tilsier, er HRS knyttet til en oppfatning av at menneskerettighetene er universelle, de skal beskytte alle innenfor vår jurisdiksjon. Men vi erkjenner, som historieprofessor Terje Tvedt og andre har påpekt, at dette ikke betyr at menneskerettighetene er universelt utbredt eller likt forankret i alle kulturer og religioner. Med ikke-vestlig innvandring, har vi fått store diasporagrupper som ikke forholder seg til de individuelle menneskerettighetene, men til patriarkalske og kollektivistiske klankulturer med før-moderne religiøse tradisjoner. Dette skaper konflikt, og disse konfliktene må vi tørre å stå i.
Hinduismens kastesystem er for eksempel åpenbart i strid med menneskerettighetstenkningen. Om kastesystemet kom til Norge som følge av masseinnvandring fra India, ville Henriksen og Aukrust mene det var en berikelse, eller ville de bekjempet det som en uønsket tilvekst til det norske kulturen? Kritikk av kastesystemet ville trolig medføre at indiske innvandrere følte seg stigmatiserte, ja, kanskje i den grad at de ikke ville tørre å forsvare seg i det offentlige rom? Er det et godt nok argument for at man heller gikk i dialog med tanke på å tilrettelegge for kastesystemet som et parallelt sosialt system i Norge? Hva om en tenkt protestantisk sekt etablerte seg her, der det var dødsstraff for apostasi (frafall), homofili og blasfemi, er det noe som man eventuelt burde møte med dialog?
Alt importert mangfold er ikke et gode. Et pedagogisk eksempel er kjønnslemlestelse, som for lengst er forbudt i Norge.
Islam er en teologisk-juridisk tradisjon som går tilbake til tekster skrevet og redigert fra 700-800-tallet, og som i vår tid er som et vått ullteppe over den delen av verden der islam dominerer. I islam er sharia den universelle loven, ikke FNs Erklæring om de universelle menneskerettighetene. I sharia står muslimer over ikke-muslimer, menn over kvinner og voksne over barn, som ikke har noen verdi i seg selv. Et hovedpoeng i sharia er at det Allah har tillatt, kan ikke mennesker forby, og det Allah forbyr, kan ikke mennesker tillate. Dette er det motsatte av folkesuverenitetsprinsippet og tanken om det autonome (selvstyrte), frie menneske, som vestlige, sekulære demokratier bygger på. Mellom disse to systemene er ikke kompromiss mulig.
Rita Karlsen, daglig leder
Halvor Fosli, rådgiver