Det som foregår i det danske Folketinget for tiden er ikke mye å skryte av. Ei heller i det danske partiet Venstre. Og i dag ble det kjent at den tidligere innvandring- og integreringsminister Inger Støjberg for Venstre, forlater partiet.
Bakgrunnen for Støjbergs parti-exit er oppskriften på hvordan politikk ikke bør drives – og den største taperen her vil etter all sannsynlighet bli partiet Venstre.
Etter en flere timer lang debatt i Folketinget tirsdag endte det med et overveldende flertall (141 for, 38 mot) for å stille Støjberg for riksrett. Den sjette riksrett i dansk historie, forrige gang for 26 år siden.
Riktig, men galt
Det er ikke fordi Støjberg har gjort noe galt, nei langt derifra, men hun har etter anklagen ført politikk på en feil måte. Flertallet i Folketinget er nemlig for å adskille asylsøkerpar med barnebruder, og den praksis Støjberg gjennomførte er per i dag, slik jeg har forstått det, blitt dansk lov. Men da hun praktiserte adskillelse hadde hun ikke den nødvendige lovhjemmel i orden, lyder anklagen, og dermed har hun ikke overholdt landets lover.
Tirsdagens debatt viste da også at saken har druknet i politisk prestisje og spill, og debatten manglet da heller ikke på tordentaler og stikkpiller. Også fra det som var hennes egne i Venstre.
Støjberg selv svarte slik til Folketinget som «fungerende påtalemyndighet»:
– Og vurdere om jeg i saken om barnebruder har gjort meg skyldig i en forbrytelse som er så alvorlig, at jeg skal stilles for en riksrett. Jeg vet at mine ord i dag nok neppe kommer til å gjøre den store forskjell. Den politiske beslutning er truffet av et stort flertall – også i mitt eget parti – og de mener at jeg er skyldig, sa Støjberg, og fortsatte:
– Socialdemokratiet, Venstre og Det Konservative Folkeparti ledsager så i dag anklagen med en bemerkning at jeg gjorde det politiske riktige. Det klinger ærlig talt hult. Man anklager ikke noen hvis man mener de har gjort det riktige. Det vitner om én ting: ingen ryggrad.
Mens noen rister oppgitt på hodet over at Folketinget tar i bruk demokratiets sterkeste våpen, fordi de mener at saken ikke er substansiell nok til at riksrett er berettiget, så omtaler andre den som «fornuftig».
Partilederens desperate forsøk?
Mye tyder på at Støjberg har stilt seg foran solen, slik at hennes egen partileder, Jakob Ellemann-Jensen, har havnet i skyggen. Støjberg er for øvrig en av de politikerne i Danmark som sanker flest personlige stemmer. Hun er med andre ord godt likt av mange i folket. For å si noe om hennes popularitet kan det jo vises til at hun har over 182.000 følgere på Facebook, der hennes siste post – om riksrettssaken, hun har enda ikke kommentert sin avgang fra Venstre – har over 65.000 reaksjoner og over 13.000 kommentarer.
Jeg tviler ikke et sekund på at Støjberg er av typen som ikke unnskylder seg for ofte, vi har da flere slike politikere her hjemme også. Men når et politisk parti har stilt seg slik at en person får så og si hele eierskapet til et politisk tema, da har man noe å rydde opp i internt. Da ser det ikke pent ut når «oppryddingen» plutselig er å kaste sine egne til løvene. Så har det sikkert foregått ting internt i partiet som vi vanlige dødelige ikke vet, men det er uansett ikke poenget: et politisk parti lever av troverdighet hos velgerne. Når noe fremstår som en urettferdig behandling, hisser man opp folket.
Så da V-leder Ellemann-Jensen i går prøvde å ta tilbake sin plass i sola, ved et nytt politisk utspill i Venstres innvandringspolitikk, virket både budskapet og timing som nok en smekk til Støjberg. Utspillet handler blant annet om å innføre arbeidsplikt for innvandrere, få flere førtidspensjonerte med «integreringspotensiale» til å ta del i samfunnet, justere stønad- og trygdenivået, samt å ta et oppgjør med sosial kontroll i innnvadringsmiljøer.
Eureka! At vi ikke har tenkt på dette før. Det tenkte nok Støjberg også – som ikke var tilstede på pressekonferansen.
Ifølge V-lederen er det mest ambisiøse målet å utjevne forskjellene mellom danskene og ikke-vestlige innvandrere på arbeidsmarkedet. Denne forskjellen skal halveres i løpet av de neste ti årene.
– Det er for mange innvandrere som begår kriminalitet. Der er for mange innvandrere som står uten jobb og som ikke tar de danske verdier til sig. Det er ikke samfunnet, som skal tilpasse seg. Det er dem som kommer hit som skal tilpasse seg, sa Ellemann-Jensen.
Ikke bare er V-lederen litt sent ute med et slikt utspill, som kjent har S-regjeringen smelt ballen i mål en rekke ganger den siste tiden, både med utspill om at islam skal tilpasse seg Danmark, om å videresende asylsøkere i Danmark til et land utenfor Europa, utarbeidelsen av et lovforslag mot hatimamer, samt innføring av en ny kategori i statistikken som mer treffsikkert skal avdekke problemer i innvandringsbefolkningen. Venstre synes heller ikke å ha tenkt på hvordan de konkret skal oppnå de lanserte målene. Men når de finner ut av det, vil hele Vesten trykke dem til sitt bryst.
Problemet til Ellemann-Jensen er han har lite troverdighet i innvandringspolitikken. Den troverdigheten eier Støjberg, som altså nå har forlatt Venstre, så det eierskapet skal bli litt av en kamp for partiet å få tilbake.
Siste ord ikke sagt
En av de som er gått i kampen for partiet sitt, er nestoren i dansk politikk og Venstre, Bertel Haarder. Han mener at saken kunne vært løst om Støjberg hadde fulgt hans råd: «Si unnskyld og ta ansvar», var rådet han ga. Men den gang ei, beklager Haarder seg:
«Hun ville heller gå planken og gjøre seg til martyr», hevder Haarder.
Nå kjenner HRS litt til Haarder, for da han var innvandring- og integreringsminster på begynnelsen av 2000-tallet, gikk han ikke av veien for å bruke oss som rådgivere. Jeg skal heller ikke underkjenne at jeg har stor sans for Haarder, han er både kunnskapsrik og handlekraftig, men én ting tror jeg ikke han – venstremann inn til beinet som han er – liker, og det er å bli pillet på nesa. Det har Støjberg åpenbart gjort.
Støjberg har uttrykt bekymring for Venstres fremtid, blant annet for ikke å levere en klar, troverdig og stram innvandringspolitikk, noe som fikk Haarder opp i det røde hjørnet. Selv hevder Støjberg at hun bærer innvandringspolitikken «i sitt hjerte».
– Nå var det altså jeg og ikke hun, som som fikk lagt om innvandringspolitikken og tok alle de smeller det ga – spesielt fra den internasjonale pressen. Jeg lå og skrev leserbrev til medier over hele verden, og møtte ambassadører og journalister og så videre. Så hun skal ikke fortelle meg noe om innvandringspolitikk, tordnet Haarder på tirsdag.
Haarder har rett i at han sto i skittstormen da dansk innvandringspolitikk ble kraftig juster på begynnelsen av 2000-tallet. Her hjemme ble Danmark omtalt som et «rasistisk land», men i ettertid har Norge innført nøyaktig samme restriktive politikk – bare at vi ligger 10–15 år etter. Men det hjelper lite hva Haarder gjorde for en del år tilbake. I de siste årene har også han vært i skyggen av Støjberg og «hennes» innvandring- og integreringspolitikk.
Hva Støjberg gjør nå, vet vi foreløpig ingenting om. Det kan være at hun går til et annet parti, Nye Borgelige eller Dansk Folkeparti har begge flørtet rått med Støjberg, men det spekuleres også i om hun starter et nytt parti. Det er nesten så man blir smånervøs over at TV-serien «Borgen» utkrystalliserer seg i virkeligheten.
Men én ting er i alle fall sikkert: Når den politiske sol står så lavt som den gjør nå i Danmark, så kaster Inger Støjberg lengre skygger enn noen gang.